Dette er en kommentar.
Trosfrihet er en av de viktigste verdiene vi har i et demokratisk samfunn. Retten til å tro, praktisere sin religion og leve i tråd med egen overbevisning er en grunnleggende menneskerett. For mange muslimer er ramadan en viktig og meningsfull periode preget av fellesskap, refleksjon og tro. Det skal møtes med respekt.
Men respekt for religion kan aldri bety at vi slutter å beskytte barn.
Denne teksten er derfor en tydelig advarsel til lærere, skoleledere, helsesykepleiere og alle voksne som daglig møter barn og ungdom i Norge. For hvert eneste år under ramadan oppstår det situasjoner i norske klasserom som altfor få tør å snakke høyt om. Ikke fordi de ikke finnes, men fordi voksne er redde for å bli oppfattet som intolerante.
Konsekvensen av denne stillheten er at barn blir stående alene.
Barn og unge møter på skolen uten mat og vann gjennom lange og krevende skoledager. Noen velger det selv. Mange gjør det ikke. De gjør det fordi de kjenner på forventninger, sosial kontroll og frykt for reaksjoner fra familie, miljø eller omgangskrets. Presset er ofte usynlig for utenforstående, men brutalt reelt for den som lever i det.
Hvert år blir jeg kontaktet av ungdommer som forteller den samme historien. De er ikke bare sultne. De er redde. Redde for å lukte mat. Redde for at noen skal oppdage at de har spist. Redde for å miste ansikt og bli stemplet som svake eller dårlige troende. Flere forteller at de pusser tennene gjentatte ganger før de går hjem, planlegger hva de kan spise uten lukt og bruker enorme mentale krefter på å skjule helt grunnleggende menneskelige behov.
Dette gjelder ikke bare barn og ungdom. Også voksne kontakter meg hvert eneste år. Mennesker som lever med samme frykt, samme skam og samme sosiale kontroll. Når voksne mennesker ikke tør å spise av frykt for reaksjoner, sier det alt om hvor vanskelig situasjonen er for barn som ennå ikke har språk, makt eller trygghet til å stå imot.
Likevel sitter mange voksne i skolen stille.
I klasserom over hele landet ser lærere elever som mister konsentrasjon, blir svimmel, trekker seg unna eller rett og slett ikke orker dagen. Noen besvimer. Andre lider i stillhet. Vi vet dette skjer, men altfor ofte velger vi å ikke stille de vanskelige spørsmålene.
Dette er ikke religionskritikk. Dette er barnevern i praksis.
Barn har ikke religiøse plikter. Barn har rettigheter. Når helse, trygghet og læring står på spill, kan ikke skolen gjemme seg bak kulturell sensitivitet eller berøringsangst. Skolen har et selvstendig ansvar for barnet som individ, ikke bare som medlem av en familie eller en religiøs tradisjon.
Kristne høytider passerer nesten ubemerket i offentligheten. Den diskuteres knapt i skolen, i media eller i samfunnsdebatten. Nordmenn er flinke til å løfte frem andres religioner og kulturer. Det er i utgangspunktet en vakker egenskap.
Problemet oppstår når man samtidig glemmer sin egen kulturarv i et forsøk på å være snill, tolerant og inkluderende. Da blir det ikke raushet lenger, men selvpining. Og ærlig talt også respektløst overfor egne tradisjoner og historie. Jeg vil til og med påstå at det kan være feigt. Et samfunn som ikke tør å stå stødig i sin egen identitet, mister gradvis retning. Kanskje naive nordmenn av og til trenger en liten påminnelse om dette fra en innvandrer med sterke meninger, som faktisk ser verdien av det mange her selv tar for gitt.
Vi må også våge å si det som mange vet, men få tør formulere. Sosial kontroll eksisterer. Ungdom som ikke faster kan møte blikk, kommentarer, baksnakking, sosial utfrysing og i noen tilfeller vold. Disse historiene finnes i Norge i dag. Tausheten rundt dem beskytter ingen andre enn de som utøver presset.
Et inkluderende samfunn kan ikke bygge på stillhet.
Vi trenger voksne som tør å se, tør å spørre og tør å stå i ubehaget. Elever må vite at de kan spise og drikke dersom kroppen trenger det, uten skam, uten forklaring og uten frykt. De må oppleve at deres helse alltid kommer først.
Til ungdom som kjenner på denne frykten vil jeg si dette tydelig. Du gjør ingenting galt ved å spise eller drikke. Du svikter ingen ved å ta vare på kroppen din. Du dekker helt grunnleggende fysiologiske behov, og det er aldri feil.
Et samfunn som virkelig respekterer trosfrihet må også respektere friheten til å avstå. Friheten til å velge. Og friheten fra tvang.
Det er vårt ansvar som voksne å sørge for at barn i Norge aldri må være redde for å spise et måltid.
Trosfrihet uten ansvar for barn er ikke frihet. Det er ansvarsfraskrivelse.