Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Visepresident Vances tale på Munich Security Conference var tydelig, det er en ny sheriff i Washington. Han vil jobbe for menneskers frihet til å ytre seg, både de han er enig og uenig med. Hvis europeiske eliter fortsetter å løpe fra sine demokratiske grunnverdier, løper de også fra sin allianse med Amerika.
Samtidig var talen et sterkt og saklig innlegg om hvorfor det er viktig å styrke europeiske demokratier. De objektive forholdene han peker på – som EU-kommissærer som truer med å underkjenne valg i Tyskland dersom AfD gjør det for godt, eller svenske domstoler som ikke gir vern for handlinger andre kan finne krenkende – er lett verifiserbare. At flertallet i europeiske eliter i liten grad synes å dele JD Vances entusiasme for meningsmangfold, er også tydelig.
Forklaringen på Europas demokratiske forfall alene skyldes upopulære eliter som har egeninteresser i å klamre seg til makten, er imidlertid for enkel. En ektefølt innvending mange i Europa, eksplisitt eller implisitt, fremmer, er at innskrenkninger av borgernes rett til religiøs frihet eller til å diskutere innvandring ikke vil føre til samfunnet fremover. Dette er motivert av en oppfatning om at slike folkelige meninger ikke bør være del av den offentlige samtalen. Tanken om at eliten, ikke folket, har svaret på hva som er et godt samfunn, har blitt dominerende i politikk, media og akademia.
Les også: Dette sier kommentarfeltet på iNyheter om talen til JD Vance: – Nå fikk jeg tro på fremtiden
Et problem med denne tenkningen er at vi mangler en objektiv teori om hva et godt samfunn faktisk er. Det vi derimot har god dekning for å konstatere er at historien til den vestlige sivilisasjonen viser at konkurranse mellom ulike idéer om hva som utgjør et godt samfunn – trosfrihet i utvidet forstand – kombinert med felles annerkjennelse for en objektiv virkelighet fører til bedre samfunn. Denne artikkelen argumenterer, med utgangspunkt i Ben Shapiros The Right Side of History, for hvorfor en samfunnsorden der staten definerer hva et godt samfunn er, at JD Vance, og ikke hans kritikere er på riktig side av historien.
The Right Side of History argumenterer for at den vestlige verdens suksess bygger på spenningen mellom to idéer. Ideen om at mennesker selv kan vite hva som er moralsk godt, og at objektiv ekstern virkelighet eksisterer, og idéen om at mennesket er iboende godt. Idèen om er iboende godt har sin opprinnelse i den judeo-kristne troen på at mennesket er skapt i Guds bilde. En naturlig konsekvens av denne tanken er at vi har potensialet til å velge det gode. Idéen om en objektiv, observerbar virkelighet, felles for alle, er født av den greske politiske tradisjonen. For at samfunn skal kunne jobbe sammen mot felles mål, må den offentlige samtalen bygge, i størst mulig grad, på observerbare fakta og testbare hypoteser.
Disse idéene, som på ingen måte er universelle eller selvfølgelige, er sentrale byggesteiner i Vestens suksess. De har muliggjort samfunn der enkeltindivider fritt kan jobbe for det de oppfatter som en bedre verden på relativt objektivt gode måter.
Det finnes imidlertid en spenning mellom idéene om en objektiv virkelighet og menneskets frihet til å velge det gode. Hva menes med «det gode»? Det handler om hva som gir mening i livet, hva et godt menneske er, og hva et godt samfunn er. Men om mennesket er en del av naturen, og naturen kan objektiv observeres, hvorfor kan ikke «det gode» finnes gjennom objektiv sannhet? Dersom det finnes en objektiv virkelighet, hvorfor kan ikke en stat avgjøre hva som er objektivt godt og gjennomføre dette uten borgernes mandat?
Shapiro bygger her på Spinozas tenkning, utviklet etter Europas opprivende religionskriger på 1600-tallet. Spinoza mente at staten kan skape stabilitet og fysisk trygghet, men ikke mening. For at denne prosessen skal være fri, må mennesker søke sammen og selv velge et felleskap der de kan skape mening.
Motsatsen til Spinozas idé er at staten skal forske seg frem til hva det gode liv er og innprente dette i borgerne. Dersom man tror at mennesker overlatt til seg selv ikke vil velge det gode, er dette en logisk tanke. Radikale bevegelser – fra den franske revolusjonen, via kommunismens skrekkregimer, til dagens politisk korrekte bevegelser – har forsøkt dette uten hell.
Ut over den logiske feilslutningen i å tvinge folk til å være moralske, er det andre utfordringer med å skape moralsk motivasjon gjennom staten. Spinoza påpeker at slik tenkning er todelt problematisk: For det første samler den for mye makt på ett sted, noe som gjør samfunn sårbare for økonomiske eller ideologiske interesser som kan manipulere befolkningen – for eksempel ved å påstå at dyr strøm eller overdreven import av billig arbeidskraft vil «redde verden». For det andre skaper det passive borgere med lite eierskap til samfunnsprosjektene de er del av.
Til sist er det et grunnleggende problem at objektiv tenkning ikke fungerer dersom man internaliserer objektive forestillinger om hvordan verden er, i stedet for å internalisere verdier først, og deretter konfrontere virkeligheten. Dette kan føre til at radikale bevegelser, som kommunismen, gjør kultur og meningsdanning – bygget på erfaringer samlet over generasjoner – til sine fiender.
Ben Shapiro deler en komisk anekdote om det italienske «geniet» Antonio Gramsci (1891–1937). Gramsci forstod ikke hvorfor en marxistisk revolusjon ikke hadde skjedd i 1920-tallets Italia. Gramsci strevde med å forklare hvorfor verden ikke var slik Marx hadde forutsagt i sine skrifter. Det kan være nærliggende å tenke at et geni ville forkaste teorien, gitt at Marx’ idéer bygget på sterke antagelser, som at mennesker i Marx utopiske verden «jobber etter evne og mottar etter behov».
Istedenfor å forkaste marxismen som en barnslig forestilling, konkluderte Gramsci med at den eksisterende borgerlige kulturen var så undertrykkende at den hadde forledet «godtroende» italienere til å tro at et borgerlig samfunn var bedre enn en marxistisk utopi, oppnådd gjennom voldelig revolusjon. Alle som har studert hvordan marxistiske samfunn som Sovjetunionen faktisk fungerte – eller hatt gleden av å leve i velfungerende konservative samfunn som USA, Sveits eller Japan – vil sannsynligvis trekke på smilebåndet av hvor feil Gramsci tok. Når man ser på Gramasci’s øvrige meritter – lingvist, journalist og filosof – sier det likevel noe skremmende om hvor lett presumtivt intelligente mennesker kan rasjonalisere absurde forestillinger, forledet av drømmer om utopiske fremtidsvisjoner.
Man kan kanskje tenke at disse argumentene er gode i seg selv, men samtidig hevde at Europa tross alt har både demokrati og trosfrihet. Men er det egentlig sant? Den nylig avgåtte EU-kommissæren Thierry Breton uttalte på den franske TV-kanalen RMC Story at dersom AfD vant valget i Tyskland, kunne EU annullere det – «slik det ble gjort i Romania». Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn at den avgåtte kommissæren mente han både hadde mulighet til å overprøve et tysk valg dersom velgerne stemte «feil». At han sa det offentlig må bety at han tenkte at flere andre mente han også hadde en moralsk rett til å overprøve det tyske demokratiet.
Til forskjell fra Gramsci har Breton i liten grad noen eksplisitt ideologi; han har ingen partilknytning, men en lang karriere i europeisk næringsliv. Dagens Europa er sånn sett skråsikre på at de vet bedre enn andre hva som er bra, men mildt sagt unnvikende om hvilken ideologi som ligger til grunn for denne konklusjonen. Som Shapiro påpeker i boken sin, er dagens styringsideologi bedre forstått som endepunktet av en sosial prosess der «progressive», sosialister, har skvist ut liberale – i ordets opprinnelige betydning – i store deler av sentrum av samfunnslivet.
Selv om det er lite systematisering av ideologien til dagens europeiske ledere, er det noen gjengangere i deres prioriteringer. Ut fra deres politikk kan man konkludere med at «gode samfunn» har sterk regulering av ytringer som kan krenke andre, er feministiske, uten industri og med lavt energiforbruk. Europeiske land har gått langt i å styre akademia og rettsvesen i retninger som er kompatible med disse målsetningene. Akademia og media har falt i fellen av å overse objektive fakta – som biologiske forskjeller mellom menn og kvinner, utfordringer med å håndheve lover i multikulturelle samfunn, og de åpenbare farene ved å gi staten makten til å definere hvilke kulturers forestillinger som skal vernes, og hvilke som skal utfordres.
Der observerbare forskjeller, som adferds forskjeller grunnet testosteron eller kulturforskjeller i kjønnsroller, er så åpenbare at de ikke kan dekkes over, oversvømmes forskning på alternative forklaringer med forskningsmidler eller motarbeides aktivt ved å stille spørsmål ved forskernes intensjoner. Å kalle det en publiseringsbias ville være en eufemisme. Manges ektefølte forsvar er at de tenker de sitter med svaret på de objektivt riktige kjønnsrollene eller at målet med vellykket masseinnvandring helliger et hvert middel.
Ben Shapiros studie av historien viser hvorfor samfunn der det politiske systemet i minst mulig grad tar stilling til hva som er «riktige» og «feil» valg om det gode liv, er overlegne de samfunnene som gjør det. Som JD Vance påpeker vil en retur til disse bærebjelkene i vestlig sivilisasjon vil danne grunnlaget for samfunn med ledere som har sterkere mandater til å nå, sannsynligvis mer moralsk høyverdige mål. Som Italias statsminister Giorgia Meloni nylig påpekte, bør ikke prosjektet med å gjenreise troen på vestlige verdier være et prosjekt for Amerika alene; det burde være et sivilisasjonsprosjekt for Vesten.
Om man legger til grunn at USA har en samfunnsmodell nærmere Shapiros ideal, er fasiten fortsatt rimelig klar når det gjelder hva som fungerer best i kroner og øre eller villighet til å kjempe for sine prinsipper. Derfor var Munich Security Conference på ingen måte et feil forum for å ta opp disse langsiktige trendene. Objektivt sett er sterke demokratier med legitimitet vunnet frem av en fri samfunnsdebatt bedre rustet til å forsvare seg selv. Borgerne har sterkere grunner til å forsvare landene sine. Men for alt Europa mangler, har vi fortsatt én ting: gode venner som deler Europas vestlige verdier og sier ifra når vi har glemt dem. Visepresident Vance viste seg som en god venn som sa ifra.