Da har jeg kommet meg på min først festival i utlandet. Valget falt på Sweden Rock festival i Sölvesborg i Blekinge fylke i Sverige

Festivalen går over fire dager. Fra onsdag til lørdag. 

Festivalen er som nevnt 30 år i år. Kjente artister som Aerosmith, Alice Cooper (kommer også i år) Black Sabbath, Deep Purple, Guns N’Roses, Iron Maiden, Journey (kommer også i år) Judas Priest, Ozzy Osbourne har spilt på festivalen. Ja listen er lang som et vondt år. 

Festivalen tar imot noe sånt som 35.000 mennesker i løpet av de fire sommerdagene i juni. 

Jeg ankom Sölvesborg på onsdagen, men hadde problemer med å finne festivalen. Det viste seg at arrangementet faktisk foregår på det lille tettstedet Norje (litt morsomt for en normann på tur) og faktisk ikke i Sölvesborg. Sölvesborg er vel kanskje kommunen, mens Norje er tettstedet i denne kommunen. Vel vel, etter mye om og menn fant jeg frem til slutt. 

Det var litt problemer med å finne parkering. Når 35.000 mennesker skal på festival og kommer med biler, bobiler,motorsykler og campingvogner, så blir det fort overfylt. Lokalbefolknkningen tjener godt på festivalen av den grunn. Alle gårdstun og hager var overfylt av diverse transportmidler. Og eierne vet å ta seg betalt. For de som ikke har råd til en gammel WV folkevognbuss er kanskje et telt som ser ut som en slik svaret.

På en så stor festival som denne er det umulig å få med seg alt, så man må bare velge det man aller helst ønsker å få med seg. Det var mange band som skulle vise seg frem disse dagene.

Den tyske  gitaristen Michael  Schenker har i år 50 års jubileum. Han begynte sin karriere i det tyske heavy metall bandet Scorpions tilbake i 1979. Etter det har han stort sett hatt en solokarriere. Mannen er snart 70 år og still going strong. Med seg har han Robin McAuley på vokal. Et anselig mengde publikummere fikk med seg denne konserten.Selv om det var en av dagens første. To svensker på min egen alder som stod rett foran meg var helt i ekstase over å få høre Michael Schenker live. Og resten av metallpublikumet slang seg også på med overdøvende jubel.

^{Foto: Pål Holden.}

En av 80-tallets største og bestselgende grupper Extreme kom på på samme scene etter 50 årsjubilanten Schenker. Aller husker vel monsterhiten More Than Words. Det kanskje ikke alle husker er at vokalisten Gary Cherone en periode var vokalist i bandet Van Halen. Nå har publikumsantallet vokst en del, og bandet kan glede seg over at det befinner seg rundt 2500-3000 mennesker foran scenen. Og det er en god blanding av eldre og yngre fans tilstede.

Vokalist Cherone er fremdeles ganske så sprek. Som jo kan ses på ett av bildene. Splitthopp i den alderen er det ikke så mange som gjør. Det er ingen tvil om at lead guitarist Nuno Bettencourt er en fremragende gitarist. Og han vil gjerne vise dette til sitt publikum denne ettermiddagen. Et par tre av numrene var kun Bettencourt på gitar. Det var fremragende, men det gjorde dessverre at energien i publikum forsvant for en periode.

På store scener som dette tror jeg kanskje ikke det var det riktige valget. Når bandet derimot kjører på med sin energiske rock så kommer energien i folkemassen tilbake. Extreme avslutter så klart med hiten More Than Words. Da kommer tusenvis av mobiltelefoner med lys påsatt opp i luften. Det er nok mange som mimrer seg tilbake til 80-tallet nå.

^{Foto: Pål Holden.}

Den tyske gruppen Primal Fear med vokalist Ralf Scheepers i front spiller på scenen med navnet Rock Stage etter Extreme. Primal Fear har sine fans, men kan nok ikke sammenlignes i antall med hva Extreme kan stille opp med. Men publikum på metall-festivaler vet å sette pris på god musikk, og lar seg rive med også her.

^{Foto: Pål Holden.}

Den amerikanske gruppen Rival Sons var et nytt bekjentskap for meg. Men på mine turer på festivaler rundt om har mange ofte nevnt gruppen som en av de beste liveopptredener der ute. Og de skuffer ikke må jeg si. Svært energisk og drivende sørstatsrock strømmer ut av lydanlegget. Rival Sons har en svært stor og engasjert fanskare. Og mange av dem er her på Sweden Rock i kveld.

^{Foto: Pål Holden.}

Eneste norske innslag på festivalen var Satyricon. De spilte på den minste scenen med det klingende navnet Sweden Stage. Bandet har noen trofaste fans, som også var tilstede denne kvelden. Jeg kunne ikke overvære hele seansen da jeg var nødt til prioritere andre band på det tidspunktet.

^{Foto: Pål Holden.}

Det jeg liker veldig godt med heavy metall festivaler er at det er så mye artig å ta bilder av. Masse forskjellige kostymer og annerledes utseende mennesker. Og det er alltid god stemning.

^{Foto: Pål Holden.}

På festivaler av en viss størrelse, som denne, satser også arrangørene på at publikum deltar i litt andre aktiviteter. Det er bra, for det er en del ventetid mellom bandene på scenene. Og da får deltagerne noe annet å gjøre enn bare å drikke også. På denne festivalen var det flere typer aktiviteter som et tilbud til publikum.

^{Foto: Pål Holden.}

Leserne har kanskje ikke hørt om Kerry King? Vel, det er tidligere gitarist i bandet Slayer. Han har gått solo og har nå et eget band. Dette er klassisk heavy metal. Med mye pyro på scenen.Og den sedvanlige langhårete vokalisten. Mange Slayer fans likte nok dette godt.

^{Foto: Pål Holden.}

Da Russland invaderte Ukraina i bestemte neste band på scenen seg for å forlate hjemlandet Russland til fordel for USA. Dette i en protest mot moderlandets invasjon av nabolandet. Etter dette har det tatt helt av for bandet. Bandets navn er Slaugther To Prevail. Foran scenen var det nå  mange unge tilhørere som var i ekstase. Og det fikk jeg godt merke. Vanligvis har jeg den luksusen å kunne står i photo pit som det heter. Altså i den lille slusen mellom publikum og scenen. Forbeholdt fotografer. 

Sweden Rock er blitt en såpass stor og kjent festival at de ser seg nødt til å dele photo-journalister i kategoriene A, B og C. A og B har tilgang i piten, mens C ikke har det, og må bivåne det hele iblant publikum. Så jeg hadde altså et C pass denne gangen. Skriver jo for en forholdsvis liten avis, og festivalen må prioritere større medier.

Vel, jeg befant meg altså blant publikum helt inn ved scenekanten da Slaughter To Prevail startet opp.Etter et par minutters spilling formet det seg en mosh pit der jeg stod. Hvis leseren ikke vet hva en mosh pit er så er det ganske voldsomt. En masse energiske unge menn og kvinner, mest unge menn ser det ut til , begynner å oppføre seg ganske så vilt og løper rundt å dytter hverandre ganske så voldsomt. Så der stod jeg da, med to kameraer over skuldrene, og ble dyttet hit og dit. Heldigvis så er jeg det man kaller en «røslig kar» og kan motstå en del trykk. Men det ble slitsomt ja. Men jeg overlevde det også.

^{Foto: Pål Holden.}

En av grunnene til at jeg valgte å dra til Sweden Rock i år var at bandet Five Finger Death Punch var på plakaten. Bandet er en av mine aller største favoritter. Det amerikanske bandet spiller ganske tung metall, men svært melodiøs sådan. Gutta i bandet er kjent for å være svært pro-millitære og anti-kommunistiske, og det treffer jo en gammel veteran i hjertet. En av gruppens grunnlegger Zoltan Bathory ble født i Ungarn under Sovjet tiden og han setter pris på demokrati og frihet. Det er nok en av årsakene. 

Og showet er jammen overdådig. Mye lys og røyk. Vokalist Ivan Moody er i slag og viser frem en ganske så smittende energi på scenen. For mange blant publikum er nok dette kveldens høydepunkt. En liten nedtur var det derimot for meg da bandet hadde nedlagt fotoforbud med profesjonelt kamera fra publikumsområdet. Dette hadde ikke jeg fått beskjed om, og fikk tatt fire bilder før bandets manager tok tak i meg. Håper på å ikke bli arrestert for det.

^{Foto: Pål Holden.}

Kvelden ble avsluttet med sagnomsuste Journey. De turnerer nå med sitt 50 års jubileum. Bandet kommer også til Norge på en snarvisitt. Dette var høydepunktet for min del. Trolig litt av nostalgiske grunner. Vi som var unge på 80-tallet har jo nesten alle et forhold til Journey. Mange gode minner fra den tiden med Journey på «boom blastern» eller på bilstereoen. Og bandet skuffer virkelig ikke. Sanger Angel Pineda er i slag. Og det er også resten av bandet.

Noen vil selvsagt savne bandets tidligere sanger Steve Perry, men Pineda gjør en skikkelig god jobb her. Det er mange blant publikum som får frysninger når de hører Don’t Stop Believing ut over høyttalerne ja.

^{Foto: Pål Holden.}

I de sene nattetimer tar jeg farvel med Sweden Rock, og håper å komme tilbake neste år med full tilgang. Jeg må berømme det svenske publikumet for å ha forståelse for oss fotografer. Alle var behjelpelige når jeg skulle bevege meg blant publikum fra sted til sted.Det er ikke lett i trengselen. Kudos til dem. 

Takk også til arrangør for god hjelp. 

For de som skal på festivalen har jeg et godt råd. Vær tidlig ute med bestilling av overnatting. Her er det overfylt over alt. 

Jeg sov i bilen, så det var ikke et problem for meg. Men én ting synes jeg er merkelig i Sölvesborg. På campingplassene er det ikke lov til å sove i bilen. Litt rart det når det er en campingplass tenker jeg. Så jeg måtte finne meg et sted litt utenfor byen.