Dette er en kommentar
I løpet av det siste halvåret har Dagbladet kjørt en artikkelserie som mildt sagt kan beskrives som «trygdeskolering». Artikler som «Uføretrygd: Frasene som gir avslag», «Uførefellene: Da sier NAV nei», og «Ufør? Ekstragodene få vet om» har vært en kilde til kritikk mot avisen, men så vel et tegn på at ting går i feil retning; ikke bare med velferdsstaten men også for medienes samfunnsrolle.
Det er sjeldent jeg i den moderne woke-fikserte tidsalder føler meg krenket. Den siste artikkelen i trygdeskolerings- serien var derimot et unntak: «Angst: slik får du uføretrygd». Som en som selv er diagnostisert med angst sliter jeg med å finne de rette ordene for å beskrive alt som er galt med en slik artikkel.
Bruk mer penger på mental helse framfor NAV
Jeg vet selv hvordan det er å være så preget av angsten at helt hverdagslige ting blir en stor utfordring og ofte utenkelig. Jeg har også full forståelse for at noen har behovet for å søke uføretrygd. De aller fleste som lider av angst ønsker naturligvis ingenting mer enn å fungere i samfunnet og delta aktivt i det. Å overlate seg selv til angsten og la seg selv råtne bort fra hverdagslivet.
Slik Dagbladet presenterer problemstillingen i tittelen, høres det ut som om de som burde søke uføretrygd grunnet angstlidelse ikke har hørt om eller allerede har forhørt seg om muligheten. De som har behov for det bør selvfølgelig få det, men slik det presenteres i artikkelen føles det nesten som en oppfordring, skrevet av en journalist som viser mye kunnskap om velferdssystemet, men lite forståelse for angstlidelse.
Selv om intensjonen kanskje er å opplyse, oppleves innholdet som kaldt og teknisk; nærmest som en bruksanvisning for hvordan man «kommer seg inn i NAV-systemet». For meg, og mange i samme situasjon, er ikke dette bare et spørsmål om skjemaer, dokumentasjon og diagnoser. Det er et spørsmål om verdighet.
Presenterer uføretrygd som noe positivt å strekke seg etter
Dagbladet skriver at hele 53 000 av de 326 000 uføretrygdede i Norge har diagnoser som faller inn under kategorien nevroser og atferdsforstyrrelser, hvor blant annet angstlidelser inngår. Det er en stor gruppe, og nettopp derfor er det ekstra viktig hvordan media velger å omtale oss. Når overskriften er «Slik får du uføretrygd», skapes et inntrykk av at dette er noe man aktivt søker for å unngå arbeid, ikke som en siste utvei når alt annet har sviktet.
Angst er ikke et ønske om å melde seg ut. Det er en lidelse som ofte gjør det nesten umulig å møte opp til NAV-timer, stå i intervjuer eller engang åpne e-poster. Når selv en telefonsamtale oppleves som et maraton, er det sårt å lese at «angst i seg selv bør sjelden være årsak til at noen faller helt ut av arbeidslivet», slik professor Bjarne Hansen hevder i artikkelen.
Selvsagt finnes det behandling. Og ja, mange kan bli friske. Men virkeligheten er at behandlingstilbudene ofte er overbelastet, tilgangen til spesialister er lang og mange møter behandlere uten nødvendig kompetanse. Å insinuere at man enkelt kan «snus til mestring» om man bare får rett behandling, bidrar til en forenkling som i verste fall kan svekke forståelsen i samfunnet.
Dårlig presseetikk eller symptom på tidsalderen?
Pressen har et særlig ansvar for hvordan de framstiller sårbare grupper. Dagbladet valgte å legge fokuset på «hvordan du får uføretrygd», ikke på hvordan det er å leve med en usynlig, lammende sykdom i et system som ofte ikke forstår deg. Hvorfor ikke heller løfte fram stemmene til dem som står midt i kampen, heller enn å skolere publikum i NAVs byråkratiske krav?
For mange handler prosessen om å søke uføretrygd ikke om latskap, men om overlevelse. Å måtte dokumentere sin egen lidelse, sitt eget sammenbrudd, overfor et system og en offentlighet som mistenkeliggjør én, er i seg selv en ekstra belastning.
Til slutt må vi spørre: Hva slags presse ønsker vi? En som formidler medmenneskelighet og nyanser, eller en som serverer klikkvennlige «slik gjør du det»-artikler uten empati? Når medier omtaler psykiske lidelser, bør etikken veie minst like tungt som informasjonsbehovet.