Dette er en kommentar.
Det kan fortsatt argumenteres overbevisende for at Donald Trump har enorm politisk gjennomslagskraft.
I stor grad er dette en direkte konsekvens av måten han kommuniserer på: aggressivt, uforutsigbart og i åpent brudd med etablerte normer. Det er vanskeligere å opprettholde forestillingen om at dette først og fremst skyldes intellektuell briljans.
Den mest velvillige tolkningen av Trumps forhandlingstaktikk er velkjent: Han går voldsomt høyt ut, fremsetter krav som fremstår nærmest absurde, og ender opp med et resultat som – relativt sett – kan fremstå som en betydelig seier. Krever man 200 prosent og får 80, har man i praksis oppnådd det meste man realistisk kunne håpe på i en normal forhandlingssituasjon.
Faktiske resultater gir delvis dekning
På enkelte områder er det faktisk mulig å vise til konkrete resultater som gir denne tolkningen en viss dekning. USAs gjennomsnittlige tollsatser mot andre land har økt betydelig, uten at amerikanske varer i tilsvarende grad er blitt møtt med gjengjeldelse. Nato-land har, under massivt press, forpliktet seg til kraftige økninger i forsvarsbudsjettene. Også våpenhvilen i Gaza kan i noen grad tilskrives amerikansk press, til tross for motvilje fra israelsk side.
Sett i dette lyset kan man hevde at Trump bevisst har valgt å fremstå som grenseløs, usivilisert og til tider nærmest irrasjonell – fordi denne rollen gir ham forhandlingsmakt. Det er til og med mulig at han en gang vil hevde at dette var et kalkulert element i hans politiske metode.
Når metoden blir vanskeligere å forklare
Likevel: For den som både legger godviljen til og samtidig har fulgt Trumps offentlige opptredener tett siden 2016, er det vanskelig å overse at noe har endret seg. Ikke bare i stil, men i substans og kognitiv fremtoning.
Der Trumps tidlige, ofte nådeløse personangrep kunne fremstå som treffende og til tider underholdende, har retorikken i økende grad glidd over i rene vulgariteter. Europeiske ledere omtales som «idioter» og «dumme» mens de sitter i salen. Han spiller på rase og intelligens på en måte som tidligere ville vært utenkelig for en amerikansk president, også i Trumps første periode.
Mindre innhold, mer selvskryt
Samtidig har innholdet i de forberedte talene blitt merkbart fattigere. Der han tidligere kunne levere skarp kritikk av pågående politikk, av krigen i Ukraina og av vestlige nasjonsbyggingsprosjekter, domineres talene nå av repetitivt selvskryt og overdrevne påstander om millioner av liv han angivelig har reddet ved å stanse kriger. Det er blitt forutsigbart – og ofte rett og slett kjedelig.
Det mest interessante kommer fortsatt når han svarer spontant på uforberedte spørsmål fra pressen.
Alder, energi og kognitiv fremtoning
To forhold fremstår særlig tydelige når man sammenligner Trump i dag med Trump for noen år siden. For det første har energinivået falt merkbart. For det andre forsnakker han seg oftere, roter med navn og mister tråden. Alderen begynner å synes. Det har en kognitiv side, enten hans tilhengere liker det eller ikke.
Dette er i seg selv ikke oppsiktsvekkende. Trump er nær 80 år, lever usunt, sover lite og håndterer et ekstremt pressende beslutningsregime. De fleste 50-åringer ville blitt utslitt av en slik hverdag. Spørsmålet er ikke om dette påvirker ham, men i hvilken grad – og med hvilke politiske konsekvenser.
Utenrikspolitikk uten hemninger
Problemet blir særlig tydelig i utenrikspolitikken. Trump har gjentatte ganger uttalt seg om USAs europeiske allierte på måter som etter alle normale diplomatiske standarder er hårreisende. Kravet om amerikansk kontroll over Grønland var så oppsiktsvekkende at det i praksis utfordret hele det etablerte rammeverket for vestlig alliansepolitikk.
Samtidig har han rost autoritære ledere som Xi Jinping og Recep Tayyip Erdoğan, mens tradisjonelle partnere blir offentlig ydmyket. Den hardeste retorikken rettes ofte mot USAs venner – de såkalte «lette byttene» – snarere enn mot strategiske rivaler.
Allianser som strategisk kapital
Dette er alvorlig, fordi USAs allianser er blant landets viktigste strategiske fortrinn. For både Russland og Kina har amerikansk alliansebygging vært en sentral utfordring. Kremls mistenksomhet overfor Nato var en avgjørende faktor bak invasjonen av Ukraina. Kina ser USAs bånd til Japan, Sør-Korea, Taiwan og Filippinene som en direkte hindring for egne ambisjoner i Asia.
Når Trump, gjennom sin opptreden, skaper tvil om USAs pålitelighet som alliansepartner, svekker han derfor amerikanske interesser. Land som tidligere har stolt på amerikanske sikkerhetsgarantier, vil nødvendigvis begynne å vurdere alternative strategier.
Makt, frykt – og faktiske begrensninger
Det finnes psykologiske forklaringer som ofte trekkes frem: Et enormt ego, et sterkt behov for anerkjennelse og et selvskryt uten sidestykke. Uansett er realiteten at Trump fortsatt har enorm makt. Han fryktes i europeiske hovedsteder, hans medarbeidere trår varsomt rundt ham, og det republikanske partiet viser knapt tegn til å utfordre ham.
Samtidig finnes det lite som tyder på at Trump planlegger å sette valgordningen ut av spill eller ignorere Høyesterett. Tvert imot har han vist tegn til å erkjenne juridiske begrensninger i egen makt, også når utfallet går ham imot. Også i Grønlandsspørsmålet har han vist evne til å trekke seg tilbake når motstanden blir reell.
En strategi med økende kostnader
Trump er ikke uten politisk teft. Han kan fortsatt lukte grenser. Likevel er noe i endring. Kombinasjonen av svekket energi, grovere retorikk og økende impulsivitet gir grunn til bekymring – særlig fordi det fortsatt gjenstår flere år av hans presidentskap.
Trump har lenge levd på at brudd med normer gir politisk gevinst. Spørsmålet er om denne strategien, i sin nåværende form, i økende grad undergraver nettopp de amerikanske interessene han hevder å forsvare.