Så sent som i 1939 ble den tyske generalstaben oppmerksom på at deres antitank artilleri høyst sannsynligvis kom til å bli utdatert i forhold til utviklingen av stridsvogner. Som en følge av dette ble våpenindustrien bedt om å komme opp med et kraftigere antitank-skyts i kaliber 75mm.
For det daværende Rheinmetall-Borsig var dette en enkel oppgave da de allerede hadde utviklet en meget habil antitank-kanon i kaliber 50mm, PaK 38, og trengte ikke gjøre stort annet enn å oppskalere denne. Tysk våpenindustri hadde imidlertid på denne tiden fulle ordrebøker og var opptatt med noen store prosjekter som slukte kapasitet og en begrenset tilgang på råvarer. På dette tidspunktet ble heller ikke behovet ansett som prekært.
Først i november 1940 leverte Rheinmetall-Borsig det første eksemplaret av 7,5 cm PanzerAhwehrKanone 40 (PaK 40) til hæren for testing. Standardutgaven var i all vesentlighet en kopi av PaK 38. Hydraulisk rekylbrems og munningsbrems. Rekylen ble utnyttet til å åpne sluttstykket og hive ut tomhylsen. Det gav mulighet til å holde en høy skuddtakt, enkelte kilder nevner 14-15 skudd i minuttet.
Løpet var i kaliber L/46, som utgjorde 3.45 meter, og hadde en levetid på ca. 6000 skudd. I felt veide kanonen 1425 kg. Den ble trukket av ulike kjøretøyer, og skal også ha blitt trukket av hestetrekk.
Et mannskap på 5 til 9 soldater hektet løs kanonen og fikk den raskt i skytestilling. Det splittede draget og løpet fungerte som vippe/balansestenger og kanonen kunne flyttes over kortere avstander med mannskapets håndkraft. Den lave profilen gjorde det vanskelig å treffe den med kontraild. Når det var tid til rådighet ble den ofte gravd litt ned i bakken og kamuflert. Våpenskjoldet vernet mot rifleskudd og granatsplinter. En MG-stilling ble satt opp til nærforsvar.
PaK 40 var enkel å betjene. En hendel oppe på kanonen ble brukt til å åpne og lukke sluttstykket ved manuell ladning. Det ble benyttet patroner med panserbrytende og høyeksplosive prosjektiler. Disse hadde ulik utgangshastighet og dette ble det enkelt justert for.
Optikken var den velbrukte ZF 3×8. Skytteren fant målet i kikkertsiktet ved å bruke to sveiver for traverse og elevasjon, trakk hodet til seg og trykket inn en senterbryter på travers-sveiven som utløste skuddet. På motsatt side satte laderen inn en ny patron. Traversen var 65° og elevasjonen -5 til +22°. Med løpet sveivet helt opp var skuddlengden 7-8 km og kanonen fungerte da som en haubitser. Effektiv rekkevidde mot pansrede kjøretøy var 1800 meter, mens den ideelle avstanden var opp til 1000 meter, med penetrering på ca.10 cm stål. Den mest brukte patronen (PzGr 39) gav det panserbrytende prosjektilet en utgangshastighet på 792 m/s.
PaK 40 ble raskt approbert av Wehrmacht, men produksjonen ble lavt prioritert og bare noen få eksemplarer ble produsert frem til det tyske overfallet på Sovjetunionen sommeren 1941. November samme år ble noen få PaK 40 satt inn ved fronten og utmerket seg under trefninger med den sovjetiske stridsvogna T-34, senere også mot KV-1. Produksjonen ble etterhvert prioritert og nådde en topp i produksjonsåret 1944 med 11.728 eksemplarer. Kanonen kom til å utgjøre et av de viktigste antitank våpnene i Wehrmacht.
Tilsammen ble det produsert 23.303 eksemplarer av PaK 40, derav minst 3500 ble montert på forskjellige kjøretøyer. Det ble laget flere varianter. Krupp produserte en tyngre antitank-kanon i kaliber 88mm, PaK 43, der en god del av designet ble kopiert fra PaK 40. PaK 43 må ikke forveksles med 8,8 cm FlaK, den berømte antiluft-kanonen til Rheinmetall, som også ble brukt som antitank-kanon. Krupp utviklet også 7,5 cm PaK 41, men denne ble det kun produsert 150 av, da den ikke holdt mål i strid.
Rheinmetall-Borsig mottok 12.000 riksmark for hver PaK 40 som ble levert til Wehrmacht. Det er anslått at PaK 40 alene slo ut over 50.000 stridsvogner, derav både sovjetiske, britiske og amerikanske. Den taktiske bruken gikk under betegnelsen pakfront, og gikk kort fortalt ut på å sette opp grupper på inntil 10 enheter under en kommandant, som fortrinnsvis plasserte våpnene ut i forsvarsstillinger.
Etter krigens slutt var PaK 40 fortsatt i mange år et potent våpen og ble blant annet brukt under Vietnamkrigen. Norge, og flere andre land, hadde etter krigen dette våpenet i sitt arsenal. Flere eksemplarer har overlevd tidens tann og er fortsatt fullt brukbare. I USA blir en privateid PaK 40 skutt med for underholdningens skyld, dog med løskrutt. PaK 40 skal ha blitt brukt under krigen i Syria. Det kunne vært skrevet en tykk bok om historien til denne kanonen, så dette må kun betraktes som et kort sammendrag.
Kilder: tanks-encyclopedia.com, Wikipedia,
wehrmacht-history.com, weaponsparade.com, m.fl.