Dette er en spalte i serien «Silje om livet».
Advarsler mot «antistatlige strømninger» reiser et ubehagelig spørsmål: Er vi i ferd med å gjøre uenighet til noe farlig – i stedet for noe nødvendig?
I et sunt demokrati skal det være stor takhøyde for kritikk av staten og maktinstitusjoner. Kritikk er ikke et problem for demokratiet – det er en forutsetning for at det skal fungere. Likevel ser vi en utvikling som bør vekke ettertanke: Grensen mellom legitim systemkritikk og det som defineres som «antistatlige strømninger» er i ferd med å bli utydelig.
Når kritikk blir sikkerhetspolitikk
I sine nasjonale trusselvurderinger har Politiets sikkerhetstjeneste (PST) de siste årene løftet frem «antistatlige strømninger» som en økende bekymring. Det advares mot aktører som sprer konspirasjonsteorier og som bidrar til å undergrave tilliten til offentlige institusjoner, rettsvesen og medier – og dette kobles til et mulig «voldspotensial».
Også i den politiske retorikken ser vi denne dreiningen. I forbindelse med Epstein-saken uttalte Hadia Tajik til NRK at «antistatlige aktører» bruker slike skandaler som våpen for å undergrave demokratiets legitimitet.
Men her skjer det en forskyvning: Når kritikk av maktpersoner og avsløring av mulig maktmisbruk fremstilles som en trussel mot demokratiet, snus logikken på hodet. Det er ikke kritikken som undergraver demokratiet – det er fraværet av kritikk som gjør det.
Bjørneboes formyndermennesker
Forfatteren Jens Bjørneboe beskrev det han kalte «formyndermennesket» – typen som ikke først og fremst søker sannhet, men kontroll. Den som mener å vite hva som er best for andre, og derfor også tar seg retten til å definere hva som er lov å mene.
Han advarte mot at denne mentaliteten ikke bare hører hjemme i autoritære regimer, men at den trives aller best der. I slike systemer blir formyndermennesket selve bærebjelken: Det forsvarer sensur, disiplinering og utestengelse, alltid med samme begrunnelse; «for fellesskapets beste».
Det ubehagelige spørsmålet er om vi ser en mildere versjon av det samme i dag. Ikke som åpen undertrykkelse, men som en stadig trangere ramme for hva som regnes som «akseptabel» kritikk.
Lærdommen fra DDR
I det tidligere Øst-Tyskland betraktet sikkerhetspolitiet Stasi «statsfiendtlighet» som en av de alvorligste truslene mot samfunnsordenen. Kritikk av staten ble ikke forstått som en demokratisk rettighet, men som et sikkerhetsproblem.
For å håndtere dette utviklet de metoden Zersetzung – en form for psykologisk nedbrytning. I stedet for å fengsle kritikere, forsøkte man å undergrave deres troverdighet, sosiale relasjoner og mentale stabilitet.
Metodene var ofte usynlige, men effektive:
– Spredning av rykter om personens karakter eller psykiske helse
– Systematisk svekkelse av deres faglige omdømme
– Subtile handlinger som skulle få dem til å tvile på egen virkelighetsforståelse
Målet var å gjøre motstand umulig. Man trengte ikke fengsler når man kunne bruke psykologisk devaluering for å nøytralisere trusler mot regimet.
Moderne disiplinering i det åpne rom
Vi lever ikke i et totalitært regime. Men det betyr ikke at vi er immune mot lignende mekanismer.
I dag skjer disiplineringen i stor grad i offentligheten. Kritikere møtes ikke nødvendigvis med argumenter, men med merkelapper: «konspiratorisk», «farlig», «kunnskapsløs». Slike begreper fungerer ikke bare beskrivende – de virker sosialt regulerende.
Resultatet er gjenkjennelig:
Personen mister troverdighet.
Bidraget deres blir avfeid uten reell vurdering.
Andre vegrer seg for å støtte dem av frykt for å bli assosiert.
Effekten er den samme som i mer autoritære systemer, men uten de samme synlige virkemidlene.
Psykologens ansvar
Som psykolog mener jeg dette forplikter oss. Historien har vist oss hvordan psykologisk og psykiatrisk kunnskap kan misbrukes når den kobles til statens behov for kontroll.
Vår faglige autoritet må aldri brukes til å sykeliggjøre kritisk tenkning eller definere hvilke perspektiver som er «akseptable». Tvert imot bør vi være særlig oppmerksomme på hvordan språk, merkelapper og sosiale mekanismer kan brukes til å innsnevre ytringsrommet.
For det er nettopp her demokratiet står og faller:
I evnen til å tåle ubehagelig kritikk.
For det som i går ble avfeid som konspirasjonsteorier, er i dag langt mer stuerent: Påstander om at World Economic Forum jobber for å styrke multinasjonale selskapers makt, og at norske politikere inngår i internasjonale nettverk av innflytelse, var lenge noe man risikerte å bli latterliggjort for å si høyt.
Når systemkritikk blir en trusselvurdering, er det ikke bare kritikerne som bør være bekymret. Da bør vi alle være det.