Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Norge er et av landene i verden som bruker mest penger på skolen, likevel skårer vi dårlig under internasjonale undersøkelser.
De nyeste PISA-målingene viser at prestasjonen til norske elever har gått ned. Vi i Fremskrittspartiet har troa på norske elever, men det virker som venstresiden har gitt opp. Vi trenger en skole som faktisk tar elevene på alvor!
Nivåinndeling er ganske enkelt, det handler om at de elevene som sliter og de som gjør det ekstra bra i ett fag skal få tilpasset undervisning. På denne måten kan de som ligger bak få den ekstra støtten de trenger, og de som gjør det bra kan få den utfordringen de ønsker. Litt slik som gjøres med matematikk på videregående hvor man kan velge mellom P-, S– og R-matte.
Venstresiden mener nivåinndeling bare gagner barn av ressurssterke foreldre, som om elever uten akademikerforeldre ikke har noe å tjene på bedre tilpasset undervisning.
Realiteten i Norge er at i dag, med den skolepolitikken vi har, så har det aldri vært større forskjell mellom resultatene til de svake og de sterke elevene. Jeg synes det er viktig å fange opp de som sliter, og gi dem den hjelpen de faktisk trenger, i stedet for en skole hvor alle skal behandles likt, siden dette helt klart ikke funker.
Jeg synes det er helt absurd at venstresiden, som er imot privatskoler, samtidig motarbeider nivåinndeling i fellesskolen. Om fellesskolen har mulighet til å gi bedre muligheter til alle, så må ikke de barna bli sendt på privatskoler! Resultatet er at det nettopp er deres politikk som øker forskjellene, fordi de nekter å la fellesskolen fungere for både sterke og svake elever.
En trygg skolehverdag er viktig. For meg var det vanskelig å passe inn på skolen, og nivådeling ville vært en måte å bli sett på. Da jeg var 11 var jeg så heldig at jeg fikk bo tre måneder med familien min i England. Som en usikker 11 åring, uten de beste engelskferdighetene, så begynte jeg helt alene på en offentlig engelsk ungdomsskole. Det var selvfølgelig tøft, men alt i alt, for første gang følte jeg meg utfordret, for første gang følte jeg det var en kul ting å være god på skolen, og jeg ble kjent med andre barn som var like interessert i å lære som meg.
Jeg kom tilbake igjen til Norge, og begynte på ungdomsskolen bare et halvt år senere etter oppholdet mitt i England. Jeg har vel aldri hatt en dårligere periode i livet mitt. Å komme fra England, hvor jeg gikk i klasse med motiverte elever, og så skulle gå på norsk skole, hvor det å være glad i skole var noe av det verste du kunne være, det var tøft. Motivasjonen og gleden jeg hadde for skolen falt sakte men sikkert, og det tok år før jeg ble motivert igjen.
Med en skole hvor alle elever blir sett, får den hjelpen de trenger, vil gjøre skolen mer motiverende for elever. Vi har ingen motiverte elever å miste, og vi har ingen svake elever vi ikke burde hjelpe. Jeg ønsker at når mine fremtidige barn går på skolen, skal de få den hjelpen, eller de utfordringene de har behov for. Hvis du ønsker at barna dine skal gå på en skole som ser dem, så håper jeg du stemmer på Fremskrittspartiet til høsten!