Dette er en kommentar.
Trump hadde åpenbart både forventet og forberedt seg på at Biden kom til å gi opp. Under sin tale til landsmøtet i forrige uke nevnte han knapt Biden i det hele tatt, men brukte heller begrepet «the administration».
Men det er liten grunn til å tvile på rapportene fra valgkampstaben hans om at de hadde foretrukket om Biden fortsatte. Ikke bare har Trump ledet på Biden i 10 måneder, mediene vendte seg også mot ham etter debatten i slutten av juni, og det gjorde også demokratiske tungvektere i politikken.
Biden ville nesten garantert tapt mot Trump.
Det kan godt Kamala Harris også komme til å gjøre, noe vi skal komme tilbake med årsakene til.
Men med Harris (59) som motstander blir det mer uforutsigbart. Og hun er vanskeligere å angripe på samme uforsonlige måte uten risiko for å støte fra seg velgere. Harris er kvinne, og hun er farget.
Trump er nødt til å gjøre endringer i hvordan han kommuniserer nå. Mot Biden virket han trygg på tonen, han var mer avslappet og mindre hissig. Motstanderen var så svak at Trump knapt følte seg truet. At Trump følte seg mindre truet og derved mindre undervurdert, kan ha dempet de selvopptatte og hårsåre reaksjonene som mange har forbundet med hans «narsissistiske» tendenser.
En mer avslappet Trump, er en mann som lettere kan vinne aksept og stemmene til sentrumsorienterte «gjerdesittene». Og han trenger tross alt noen av dem også i tillegg til MAGA-kjernen.
Valgkampapparatet til Trump har selvfølgelig forberedt en pakke med angrep også mot Harris. Det vil bli satt sammen klipp av hennes litt upassende latteranfall. Hun vil bli påklistret ansvar for migrasjonskrisen, hennes uttalelser om «like utfall» (equity=kommunisme) og ellers mer progressive agenda blir nok en del av (dritt)pakken som kommer. For Harris med sin bakgrunn fra California er ikke regnet som en «moderat» i partiet, slik Biden selv var. Hun er progressiv, på venstresiden.
Jeg tror Trump selv vil gjøre lurt i å heve seg litt over skittkastingen mot Harris snarere enn å selv utblåse de mest drepende fremstøtene. For Harris kan fort bli sin egen verste fiende og rote det til, slik hun rotet til sin egen valgkamp i 2019 i forsøket på å bli Demokratenes kandidat. Den gang måtte hun kaste inn håndkleet like etter første nominasjon i New Hampshire, det var slutt på pengene etter en valgkamp der hun ikke klarte å formulere et program noen trodde på.
De liberale mediene i USA er unisone i sin hyklerske hyllest av Joe Biden for å ha tatt «et klokt valg». De fikk det som de ville og trekker et lettelsens sukk. Det er for kort tid strengt tatt til å sortere ut en reell kamp mellom alternativer, og derfor ser det oveveiende ut til å bli Harris som trer inn i hans sted.
Og mediene er i hovedsak der som en støtte til Harris. De forsøker å tegne et bilde av henne som en troverdig utfordrer til Trump. Men vi kan samtidig lese både mellom linjene og påfallende ofte også direkte at det hefter svakheter ved henne.
Og det fra miljøer som misliker Trump og ønsker at han taper.
En sjeldent modig innrømmelse av dette kom i liberale The Daily Beast fra den svarte demokratene Keli Goff. «USA er moden for en svart, kvinnelig president – men ikke Kamala Harris,» er overskriften på hennes kommentar.
Hun viser til at Harris bare skårer et par prosentpoeng bedre enn Biden blant svarte velgere. Hele 22 prosent av svarte velgere ser negativt på Harris. Med slike tall er Harris langt unna den populariteten Barack Obama hadde. Og siden svarte utgjør 25 prosent av demokratenes stemmer, betyr denne relativt svake skåren at Harris neppe tar så stort innhogg blant minoriteter at det oppveier for det hun taper hos andre velgergrupper.
Goff skriver at Harris» manglende evne til å skape støtte hos svarte kvinner som menn også var synlig i 2019. Goff ble da fortalt av mange svarte at Harris for dem fremsto som «arrogant». Hun er høyt utdannet, har gjort suksess, noen mente hun kom opp og frem fordi hun i sin tid var vakker. Hennes fokus på karriere (Harris har ikke egne barn) er også noe som skiller henne fra den levde erfaringen til store svarte velgergrupper. Harris fremstår ikke som «en av dem».
Men Goff nevner også noe som få andre i de liberale sirkler i USA sier rett ut, men som nok ligger under den manglende entusiasmen som vi kan se rundt Harris» kandidatur. Goff sier hun fra venner hører om Harris at “there’s just something about her.” (Det er et eller annet med henne, noe folk ikke liker.)
Som Goff skriver:
When it comes to politicians and popularity, the unsaid is often more important than what is said. “Something about her,” is a favorite phrase reserved for women people simply don’t like. It covers a lot of ground, including the possibility that a person simply reminds you of the girl from high school who made you feel small, even if she didn’t mean to.
Kort fortalt: Kamala Harris er ikke godt likt. Hun blir ikke oppfattet som sympatisk. Tvert imot. Hun frastøter seg folk.
Og det er ingen liten hemsko når man skal kjempe om tilliten til å bli president.
Det nevnes videre i flere artikler, inkludert i New York Times, at Harris knapt har noen rådgivere som har fulgt henne over tid. Hennes nære medarbeidere slutter en etter en. Hun har ingen igjen fra sin tid som statsadvokat i California, ingen fra kampanjen i 2019, og også som visepresident har hennes nærmeste sluttet.
Det er ikke bare på avstand hun er dårlig likt, hun klarer heller ikke å sjarmere de som kommer henne nær.
Goff går så langt som å anmode Harris om å gjøre som Biden: Til det beste for Demokratene og USA (slik hun ser der) å trekke seg hun også som kandidat og bane veien for noen som faktisk har det som skal til for å vinne mot Trump.
Men det skjer nok neppe. Det blir mest sannsynlig Kamala Harris som med nokså moderat entusiasme krones som Demokratenes presidentkandidat.
Men om ikke annet, og som det er påpekt, er det et håp om at Harris i mnidre grad enn Biden vil ødelegge muligheten for demokratener som stiller i jevne valg til Kongressen også i november.
Det er kanskje ikke mange av demokratene som strengt tatt tror at Harris kan vinne mot Trump, men siden slaget allerede er tapt, kan hennes tap rydde veien for en person med bedre sjanser i 2028.
Og kanskje kan de unngå at Republikanerne vinner kontroll både i Representantenes hus (som de allerede holder) men også i Senatet (der Demokratene så vidt nå har flertall).
Og for Trump-kampanjen tror jeg kanskje det er lurt å erkjenne at Harris på egen hånd makter å være dårlig likt.
Dermed er det kanskje lurt å ikke angripe henne så nådeløst og hardt at hun kan vende det til sympati med seg selv.
Men det krever selvkontroll. Vi får seg hva Trump får til…