Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Barneombud Helga Bejer Eng har skrevet i NRK om den stadig tiltagende og stadig grovere volden blant mindreårige ungdommer. For mange av oss er hennes synspunkter ganske som forventet. Hun advarer mot det hun kaller for «tvang» og «ris og represalier». Det synes jeg er en ganske merkelig måte å omtale mer effektive tiltak for å få de mest voldelige gjengangerne vekk fra gatene for en periode.

Hvorfor en 17-åring som begår to grove voldtekter på en uke ikke blir satt i varetekt, tror jeg de færreste forstår noe av. Men dette er altså «ris og represalier», og det vil ikke barneombudet ha noe av. Hvem er det hun ønsker å beskytte? Jentene som blir skremt og krenket for livet, eller en livsfarlig voldtekstmann som kveler ofrene sine og truer med å drepe dem?

Å sette en slik ung, voldelig seksualforbryter i fengsel, har selvfølgelig ikke noe med «represalier» å gjøre. Men motstanderne av mer kontante reaksjoner mot ungdomskriminelle gjengangere ynder å påstå at det ikke hjelper noe med «hevn». Jeg tror de fleste av oss ikke oppfatter dette som «hevn», men ren og skjær rettferdighet og beskyttelse av fremtidige ofre.

Barneombudet har dessverre få svar på hvordan samfunnet bør reagere på de ungdommene som har vist gjennom flere år at de er notorisk kriminelle og voldelige. Hun skriver at ungdomsvold har vi alltid hatt. Joda, men problemet er jo at volden stadig tiltar og stadig blir grovere.

Barneombudets svar på dette, er å advare mot alle tiltak som smaker av tvang. Altså det motsatte av hva både justisministre og politiet ber om. De ønsker i større grad å kunne kombinere straff med andre tiltak. «Vi ønsker at man skal kunne kombinere ungdomsstraff med elektronisk kontroll, oppfølging av rus og ikke minst tydeligere reaksjoner dersom ungdommen bryter med den idømte straff,» sa daværende justisminister Monica Mæland i 2020.

Men det ønsker altså ikke barneombudet, uvisst av hvilken grunn. Som sedvanlig på venstresiden spør hun «Men er det systemet eller ungdommene som bør holdes ansvarlig?» Å frata de unge selv ansvaret og legge det på samfunnet, mener jeg er det desidert siste vi trenger. Tvert imot må de unge selv og familiene deres ansvarliggjøres.

Bejer Engh er tydeligvis også klar over hvilke ungdommer det er som i størst grad utvikler seg til kriminelle. «Vi ser gjennom vårt arbeid at det ikke er tilfeldig hvilke ungdommer som havner i fengsel. De bærer med seg risikofaktorer fra barnsben av. Mange dropper ut av skolen og andre viktige inkluderingsarenaer i tidlig alder.»

Vi har lenge vært klar over de hun egentlig snakker om her, er innvandrerungdom, men det våger selvsagt ikke barneombudet å nevne med et eneste ord. Hun er altså motstander av mer effektive virkemidler for å beskytte ofrene for disse ungdommene, og hun tør heller ikke si høyt at det er blant innvandrerungdom at vold og kriminalitet er det største problemet.

Helga Bejer Engh vil sette fokuset på forebyggende tiltak, og for henne innebærer det «fritidstilbud og oppsøkende tjenester som møter barna på deres arenaer i den ene enden av spekteret, til spesialiserte hjelpetiltak til barn med alvorlige volds-, rus eller kriminalitetsutfordringer i den andre.»

Det er nesten så man trekker på smilebåndet over å høre nok en gang denne klisjeen om at «flere fritidstilbud» liksom skal være løsningen på kriminalitets- og voldsproblemet hos unge. For noen år siden undersøkte jeg grundig hvilke fritidstilbud som unge i noen bydeler i Oslo kunne velge mellom, og det som slo meg var at tilbudene var utrolig varierte og omfattende, fra idrettsklubber, kulturskoler, korps, filmklubber, fritidsklubber, sjakklubber, danseskoler, speiderforening osv. Det var nærmest ikke grenser for tilbudene.

Som en kuriositet kan jeg kanskje også nevne vår egen erfaring med fritidsklubben da vi bodde i Søndre Nordstrand. Vi bodde nemlig rett ved siden av klubben, som var åpen hver fredag. Da den stengte hver fredag kveld, kom det en strøm av ungdommer forbi boligen vår, som ble pepret med egg, steiner og søppel. Vi måtte til slutt flytte. Men før det hadde vi i fortvilelse oppsøkt både politiet og alle instanser som kunne tenkes å kunne hjelpe oss, men ingen kunne foretas seg noe.

Den avmaktsfølelsen man blir preget av når ingen kan gripe inn, burde flere av dem som avviser alle straffetiltak få føle på.

Så, nei, jeg har ingen tro på at en ungdomsklubb kan forebygge ungdomskriminalitet. Den kan like godt fungere som et arnested for planlegging av hærverk og ødeleggelser. Men hva foreslår barneombudet, da? Tja, sant og si har hun svært få svar annet enn disse forebyggende tiltakene, som hun så vidt nevner i en setning. Men hun henviser til en rapport som ble utarbeidet av Folkehelseinstituttet i 2020. Den omhandler ulike forebyggende tiltak.

Men når jeg leser gjennom omtalen av rapporten, synes jeg det fremstår ganske merkelig når barneombudet etterlyser en kunnskapsbasert debatt som bygger på de tiltakene vi vet virker. Et viktig poeng i omtalen er nemlig at «I rapporten kommer det frem at alt for mange av dagens tiltak ikke er evaluert. Man vet dermed ikke om tiltakene har effekt eller ikke, eller om de har negative effekter.»

Barneombudet tar altså feil når hun påstår at vi vet så mye om hvilke tiltak som virker. Rapporten nevner kun noen få tiltak som har vist seg effektive, og ikke overraskende innebærer de ofte at foreldrene til ungdommene må involveres, og at flere etater må jobbe sammen. Og så lurer jeg på om Bejer Engh har merket seg et av de tiltakene som rapporten til FHI anbefaler er:

«Evaluere effekt av straffereaksjoner og innhold i ungdomsstraff og ungdomsoppfølging på gjentakelse og forekomst av kriminalitet.»

Det er jo nettopp dette politiet og justisdepartementet ønsker å få prøve ut. Og det går Folkehelseinstituttet også inn for. De finner altså ingen grunn til å advare mot utprøving av tiltak som ungdomsstraff, fengselsstraff, begrensning av mulighet til å oppsøke visse områder ved hjelp av fotlenke osv.

Jeg synes virkelig det er på tide at samfunnet reagerer langt mer kontant overfor de unge som utøver kriminalitet, utpresning og grov vold og så etterpå ler politiet opp i ansiktet og forteller at de vet at ingen kan gjøre noe. Det er utrolig provoserende og burde opprøre alle.