Jeg kjører hjemover fra Kalvøyafestivalen litt trist til sinns. Jeg er jo såpass gammel at jeg husker gamle Kalvøya. Det legendariske Kalvøya. Festivalen som kanskje kan skilte med en historie med større navn enn noen annen festival. De var større enn Roskilde på et tidspunkt. 

Eller hva sies om navn som Frank Zappa, Bob Dylan, Iggy Pop, Peter Gabriel, Carlos Santana, Eric Clapton, Phil Collins, Van Morrison, Leonhard Cohen, Bob Geldof, Rage Against the Machina, U2, Nirvana, Neil Young, Chicago, Bad Religion, Pearl Jam, Nina Hagen, Jackson Browne, Violent Femmes,David Bowie, Faiport Convention, Steeleye Span og The Ramones.

Årets gjenoppstandelse på Kalvøya kan nok ikke konkurere med tidligere tiders line-up. At Maria Mena, Johndoe, Silver Lining og Ole Kirkeng ikke har den samme schwungen over seg som David Bowie, Eric Clapton og Peter Gabriel er vel ingen underdrivelse. 

Nevnte Peter Gabriel vekker svært gode minner hos undertegnede. Og sikkert også hos mange av leserne med noen år på baken.

Jeg var nemlig på Kalvøya i det legendariske Kalvøyåret 1987. Peter Gabriel leverte den gangen en konsert det fremdeles går gjetord om. Samme året stod også Little Steven, Rickie Lee Jones og Iggy Pop på scenen på denne lille øya utenfor Sandvika i Norge. Det er ingen nåtidige norske festivaler som i dag er like toneangivende internasjonalt.

Foto: Pål Holden.

Jeg ankom øya sent grunnet den alltid tilstedeværende tidsklemma. Johndoe holdt akkurat på å avslutte sin konsert. Da jeg kom inn gjennom slusene, som jo egentlig var unødvendige nå, fikk jeg litt bakoversveis. Jeg hadde spurt vaktene om det var lite folk. «Ja» sa de, men jeg hadde ikke trodd det var så få. Alt i alt var det kanskje 200 tilskuere på plass. Da tar jeg kanskje også i litt. Det var da denne tristheten jeg nevnte tidligere  kom over meg. Når man blir eldre erfarer man gjentatte ganger at ting blir ALDRI som de en gang var. Bare minnene er de samme. Men man kan jo leve lenge på minnene.

Vel, da var det bare å vente på kveldens hovedattraksjon, Maria Mena. 

Da hun kommer på scenen har i alle fall de få tilstedeværende i det minste forlatt matbodene de satt ved da jeg ankom stedet. Nå samlet de seg foran scenen, men litt på avstand.

Da Maria Mena kommer ut på scenen forandrer stemningen seg. Jeg aner en slags andektighet på en måte. Og denne holder seg gjennom hele konserten. Artisten og bandet hennes har selvfølgelig allerede fått meg seg det sparsommelige oppmøtet. Så noen overraskelse er det jo ikke når bandet starter. 

Maria Mena er faktisk ganske så morsom. Jeg har aldri vært på hennes konserter, så dette var jeg ikke klar over. Men akkurat det er til stor hjelp denne kvelden når så få har tatt turen til legendariske Kalvøya. Maria Menas kommentar til dette er ganske så artig faktisk. Hun tenker tilbake til da hun som 11 åring skrev sin første sang, og at hun den gang aldri hadde trodd hun skulle opptre for tusenvis av fans på Kalvøya. Med tanke på antallet denne kvelden så er jo kommentaren ganske morsom synes jeg. Hun bruker mye lignende humor i løpet av konserten. Humor kan jo som kjent bryte isen, og det klarer frøken Mena veldig bra.

Musikerne Maria Mena har med seg på årets turné er svært dyktige, lydkvaliteten er det heller ikke noe å si på. Alt i alt en veldig fin konsert. Jeg må berømme Maria Mena for måten hun takler dette på. Det forventes ikke av kjente artister at så få publikummere er tilstede på en festival de er deltagere på.  Men så er det jo også det som kjennetegner de artistene som er mest profesjonelle. De gjør jobben uavhengig av ytre omstendigheter som dette.

Foto: Pål Holden.

Noe av Maria Menas misjon, eller hensikt, med låtskrivingen er å fortelle en historie. En ærlig historie. Og historiene hun forteller i sangene sine er jo helt og holdent historier om egne erfaringer i livet. Hun utleverer seg selv på en måte som publikum virkelig liker. Og jeg liker det også. Jeg var redd for at dette ville bli kleint, men Maria Mena leverer en intim, koselig, og spesiell konsert. Jeg blir rørt faktisk ved flere anledninger denne kvelden. Jeg tror det gjaldt flere andre også. Det er rett og slett en spesiell stemning denne kvelden. Kanskje det faktisk ville vært helt annerledes med stinn brakke? Jeg vet ikke. 

Men for arrangøren er dette selvfølgelig ingen høydare. De hadde nok ikke forventet besøkstall som på 70 og 80 tallet, men dette må ha vært en gedigen skuffelse. 

Folket som bor i Sandvika og omegn burde vært litt mer på hugget her tenker jeg. Det er vel ikke SÅ mye annet spennende å gjøre i Sandvika en søndag kveld ?

Om det blir noen festival på Kalvøya neste år er jeg usikker på. Årets utgave må nok ganske sikkert ha gått i minus. Men Maria Mena har i alle fall gjort sitt her med sin konsert. Kan hun ha gjort et såpass godt inntrykk på publikum at de få som var tilstede sprer ordet vidt nok til at flere dukker opp neste år ?

Det er jo også selvfølgelig avhengig av hvem de klarer å få på plakaten. Og dette er jo ikke lett, eller billig. Konkurransen om å få de store artistene til egen festival er svært hard.  

Jeg har fått opplyst fra bekjente at de rett og alett ikke viste om festivalen. Også musikkjournalister i andre aviser. Så her må nok arrangøren gjøre noen grep. Hvis ikke folk vet om festivalen, ja da blir det ikke lett å være arrangør. Undertegnede kom over at det skulle være Kalvøyafestival også ved en tilfeldighet. 

Jeg håper festivalen ikke var en så stor skuffelse at arrangørene gir seg med dette forsøket. Men altså, mer fokus på å spre informasjonen ut der til neste år ,hvis det blir festival på denne legendariske plassen.

Jeg kommer i alle fall. Håper også andre gjør det. Jeg liker tradisjoner.

Takk for meg Kalvøya.