Dette er en kommentar.
Økonomiprofessor Erling Røed Larsen har satt seg fôre (Aftenposten 16. april USAs økonomi blir mye svakere med toll enn uten toll) å forklare virkningene av toll på import av varer og underskudd på lands handelsbalanser.
For å gjøre forklaringen forståelig for oss ikke-økonomer (?), trekker Røed Larsen inn kjøp av bil hos Bertel O. Steen som en illustrasjon på import og eksport, og han spør om fotballstjernen Erling Braut Haaland, ut fra økonomisk interesse, burde legge opp fotball-karrieren og i stedet satse på å sy bunader.
Eksemplene skal tjene til å vise hvor feilaktig det er at Trump satser på toll, og at USA skal gjenoppta produksjonen av T-skjorter, plast-leker og kjøkkenutstyr (som Kina o.a. produsentland tar seg av).
I sine bestrebelser for å forklare trekker Røed Larsen fram den korndyrkende bonden Synnøve ”Solbakken” og hennes overskudd av korn som går til sparing eller investering som en illustrasjon til USA’s handels- og tollpolitikk. Og med litt fram og tilbake konkluderer Røed Larsen med at et land som importere mye, også investerer mye. USA investerer mer enn landet sparer, derfor eksporterer landet mindre enn det som importeres.
Røed Larsen opererer altså med en slags identitet mellom et individ og et land som produsent. En identitet mellom person-nivå og helhetens nivå er problematisk uten at det ser ut til å plage professoren. Når aktører i et land importerer fra og eksporterer til andre land, trengs det valuta, og det behøver Røed Larsen neppe om han kjøper bil hos Bertel O. Steen.
Røed Larsen postulerer altså en sterk sammenheng mellom import, eksport og investering, der det ene forutsetter det andre. For USA er jo dette tilfelle. Landet eksporterer lite og importerer mye, men et land som eksporterer lite og importerer mye, vil få problemer med å skaffe kapital til investeringer og import. USA har ikke fått slike problemer fordi man ute i verden har sett seg tjent med å investere i landet siden det gir stor avkastning på investert kapital. Det går altså en strøm av kapital ut av landet som oppveies av en kapitalstrøm inn i landet. Og da er altså alt greit, ifølge professoren.
Et av problemene for fattige land, som ikke produserer varer for eksport, er mangel på kapital (valuta) for å investere i kjøp (import) av teknologisk utstyr, slik at man kan utvikle produksjonen og økonomien. Fattige land er avhengig av valuta for å kunne importere produksjonsutstyr. Røed Larsen nevner i denne forbindelsen Norges anskaffelse av utstyr på 1970-tallet til oljeproduksjonen. Denne investeringen var neppe resultat av at Norge importerte mye? Kanskje heller et resultat av at investorer ute så muligheter for god kapitalavkastning?
Nå vet ikke jeg hvordan man i Norge skaffet til veie kapital, men jeg tror ikke det skjedde med valutalån i internasjonale institusjoner som IMF og Verdensbanken, som u-land ofte må ty til for å finansiere import.
Hensikten med Donald Trumps toll-utspill er for det første å få handelspartnerne til forhandlingsbordet, og for det andre, ikke å produsere sko og t-skjorter, men å få i gang produksjon av avansert data-utstyr og medisiner som er livsviktige i krise-situasjoner. Dette er produksjoner som USA-kapitalen med åpne øyne har overført til Kina, en politikk som USA nå straffes for. Eksempelet er som klippet ut av ”læreboka” til Røed Larsen, der man ved hjelp av frihandel legger produksjonen til land der arbeids- og anleggskostnadene er lavest og mest penger å tjene.
Frihandelen som, ifølge Røed Larsen, er en av menneskets største oppfinnelser, har ført til at mye av den materielle produksjonen er flyttet ut av USA og Vest-Europa og til land som Kina. Men dermed har USA og Vest-Europa fjernet det som er grunnlaget for teknologisk innovasjon, nemlig produksjon og utvikling av materiell. Det skjer ingen teknologisk innovasjon i samfunn der man lever av å klippe håret på hverandre eller av finansielle tjenester.
Det er omlegging til en tjeneste-økonomi som fører Vesten inn i en økonomisk undergangs-tid, mens et land som Kina, med sin statlige subsidie-kapitalisme og materiellproduksjon, er i ferd med å ta over det økonomiske førersetet. Gjennom sine stadige eksportoverskudd har Kina lagt seg opp enorme valutareserver som de har brukt til investeringer i utlandet. Nylig måtte det britiske parlamentet avbryte påskeferien for å vedta å kjøpe landets eneste rå-stålverk, nettopp fra Kina.
I Norge eies Elkem og en av Europas mest automatiserte møbelfabrikker, Ekornes, av kineserne. Og de eier sannsynligvis mye annet av norske virksomheter. Norge, som et råvareproduserende land, er også i den økonomiske faresonen, fordi råvare-produserende land mangler det materielle og teknologiske grunnlaget for innovasjon. Kanskje Røed Larsen & co heller skulle konsentrere seg om å kartlegge kinesisk eierskap og mangelen på teknologisk innovasjon her i landet enn å skrive kronikker i Aftenposten?