Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I øyeblikket er det lite som tyder på at Emmanuel Macron må forlate presidentembetet før terminen går ut i mai 2027. Så vel sosialdemokratene i Sosialistpartiet som Marine Le Pens nasjonale bevegelse RN (Rassemblement National – Nasjonal samling) har i de senere måneder vist liten interesse for å felle Macrons regjering og eventuelt Macron selv. Men Macron står svakt også innen egen blokk, så ting kan skje.

Det som i stadig større grad opptar partiene, politikerne og mediene i Frankrike, er posisjoneringer fram mot neste presidentvalg, uansett når valget måtte komme. Noen har allerede annonsert sitt kandidatur, andre oppgir at de vurderer å stille, eller uttrykker seg slik at en nok kan anta at de mest sannsynlig vil gjøre et forsøk på å delta i presidentvalget.

Alle som heiser flagg i tidlig fase, vil imidlertid ikke klare å tilfredsstille de finansielle og formelle krav som vil gjelde for å kunne være med helt til den avgjørende fasen.

Maktmisbruk

Valget kommer til å bli alt annet enn demokratisk. Oligarkene, EU-eliten og kreftene som i stor grad kontrollerer statsapparatet, vil mest sannsynlig ta alle midler i bruk, for å hindre eller eliminere de kandidater som de anser som farlige for sitt system og sine posisjoner. Dette gjøres først og fremst gjennom kontroll av ytringer i mediene, manipulasjon av meningsmålinger, og svertekampanjer.

Noen presidentkandidater ties i hjel og slipper aldri til i de største mediene (før den offisielle valgkampanjen begynner). Dermed vil mange franskmenn ikke engang få med seg hvilke kandidater som melder seg og alle de politiske alternativene som finnes.

Oligarkene og deres mediehus velger med omhu hvilke kandidater som de ønsker å føre opp som svaralternativer, når de skal spørre folk i meningsmålinger. Den ene kandidaten eller kanskje de to kandidatene som de mektige vil ha med videre til andre valgomgang, kommer til å bli favorisert gjennom store oppslag i dags- og ukepresse og gjennom konstant positiv omtale på fjernsyn og nett.

Propagandaen til fordel for Macron var massiv i månedene før han ble valgt første gang i 2017, og en del meningsmålinger ble nok konstruert for å gi ønsket resultat. Stjerneeksemplet her er da Macron i tidlig fase (i 2016) ble lansert som en aktuell presidentkandidat og umiddelbart kom til topps i en meningsmåling, samtidig som en annen meningsmåling foretatt omtrent samtidig viste at nær halvparten av befolkningen ikke visste hvem han var. Det er svært usannsynlig at en relativt ukjent politiker plutselig skulle framstå som den mest populære presidentkandidaten!

Mot det sittende regimets farligste motstandere må en forvente at en rekke ulovligheter vil bli tatt i bruk, for å rydde et uønsket kandidatur av veien. Her kan noen stikkord være grov trakassering, svertekampanjer, søksmål, og beskyldninger om rasisme, underslag, bedrageri, korrupsjon, voldtekt eller seksuelle overgrep. Slike metoder er ikke bare ment å undergrave tilliten til kandidaten, metodene bidrar også til at kandidaten settes under et ekstremt press og må bruke sin tid og sine krefter på å forsvare seg.

Hvor lenge lever Juan Branco?

Frankrikes farligste regimekritiker og fremste dissident er den spansk-portugisiske innvandreren Juan Branco, født i 1989 og nå fransk (og spansk) statsborger. Han synes klart å ha presidentambisjoner. Branco har en juridisk doktorgrad, og som advokat har han rådført eller forsvart opposisjonelle og regimekritikere i en rekke land, herunder Julian Assange i WikiLeaks, tidligere presidentkandidat i Senegal Ousmane Sonko (nå statsminister i landet), og de gule vestene i Frankrike. Ikke minst har Branco skrevet flere bøker og vært aktiv i «alternative» medier, der han har gitt folk innsikt i hvordan de mektige bruker og misbruker sin makt, og der han har «avkledd» mange av Frankrikes mektige, som Macron og oligarkene.

Jeg har i flere år stilt meg spørsmålet om Juan Branco vil leve særlig lenge blant oss. Bekymringen deles av mange franskmenn. Det holdt på å gå galt for en drøy uke siden, da Branco 15. mai fikk en alvorlig forgiftning under en flyreise. Ifølge visse medier dreier det seg om en svært sjelden og potensielt dødelig forgiftning, både av viruskarakter og bakteriell karakter.

Men lite informasjon har hittil sivet ut, bl.a. omtales ikke sykehuset der pasienten behandles, av hensyn til hans sikkerhet. Det skal bli interessant å høre Brancos egne vurderinger av denne dramatiske hendelsen, når han etter hvert forhåpentlig kommer seg til hektene. De store franske mediene omtaler overhodet ikke saken, de er mer opptatt av rykter om at russere manipulerer TikTok i Romania.

Utallige forsøk har i senere år vært gjort, for å få satt Branco på sidelinjen. Han har vært arrestert i Mauritania og ulovlig utlevert til Senegal (hvor han var ettersøkt), han har mottatt beskyldninger om voldtekt, han har blitt forsøkt avskiltet som advokat, og han har som part vært involvert i flere titalls søksmål.

Også en annen fransk regimekritiker – dog neppe en presidentkandidat, Pierre Jovanovic – ble nylig utsatt for en desperat handling. Han ble midt på natta forsøkt hentet fra sitt hjem, antakelig for å bli tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. Heldigvis var han ikke hjemme. Meget underlig ble antiterrorpolitiet brukt for å hente ham.

Advokaten til Jovanovic antar at ordren kom fra presidentpalasset og ikke fra innenriksministeren, som vanligvis skal styre antiterrorpolitiet. Ordren ble trolig gitt straks før hendelsen, natt mellom en lørdag og en søndag, på den tiden i uka da innenriksdepartementet er minst bemannet med høytstående embetsmenn, og dermed det tidspunktet da en myndighet over ministeren vil ha de beste muligheter til å overkjøre vakthavende ledelse i departementet.

Branco og en del andre regimefarlige presidentkandidater som ikke slipper til i de store mediene, f.eks. Franҫois Asselineau, lederen for Frexit-partiet UPR, vil ha minimale muligheter til å bli blant de to kandidatene som går videre til andre omgang i et presidentvalg. Deres mediedekning vil bli for dårlig, og velgere flest må forventes å støtte opp om kandidatene til de store partiene.

Men dersom Branco, Asselineau eller en annen av de redelige og høyt kvalifiserte kandidatene mot formodning skulle komme til andre valgomgang, er det realistisk at de vinner, grunnet velgernes manglende tiltro til de tradisjonelle politikerne, spesielt til dem som tilhører Macrons nære krets.

Hva angår Branco spesielt, vil jeg tro at mange RN-velgere vil være villig til å stemme på ham, til tross for at han ideologisk befinner seg på venstresiden. Det er tre grunner til det. For det første vil han være en garantist for at det nåværende oligarkregimet ikke vil bli videreført. For det andre er Branco ingen innvandringsaktivist, i motsetning til en rekke andre politikere på fransk venstreside. For det tredje mener Branco at høyre/venstre-perspektivet ikke er framtidsrettet, og at man i det minste må legge dette perspektivet til side inntil regimet faller, og så får man eventuelt i neste om gang komme tilbake til «høyrepolitikk» og «venstrepolitikk» og kjempe om det.

Hva med RN?

Etter at Marine Le Pen fikk en dom mot seg i mars, er det spørsmål om hun får mulighet til å stille til presidentvalget en fjerde gang. Anken er ventet behandlet før sommeren 2026. Stiller hun ikke, regner man med at partileder Jordan Bardella blir RNs kandidat. Han anses å være mer «næringslivsorientert» og har en mindre sosial og folkelig profil enn Le Pen.

Under fjorårets valg til EU-parlamentet var han førstekandidat på lista til RN og gjorde det meget solid i fjernsynsdebattene. Men her må understrekes at de øvrige partiene til EU-valget stort sett ikke stilte med sine beste politikere. Det blir nok langt tøffere dueller i et presidentvalg. Det skal dessuten godt gjøres at den fortsatt meget unge Bardella har erfaringen og kvalifikasjonene til å bli en god president i 2027. Men man vet jo aldri.

Uavhengig av om det skulle bli Le Pen eller Bardella som stiller til presidentvalget, er mitt tips at RN vil få brukbar drahjelp fra medier kontrollert av oligarker og maktelite. Elitenes verste fiende er nemlig ikke RN, men det radikale venstre (LFI) samt de partiene som sterkt tar avstand fra EU-medlemskap og euro. Selv om RN er meget kritisk til mye av politikken som føres i Brussel, betraktes partiet nå som delvis «normalisert» og ikke lenger som et typisk Frexit-parti.

Nåværende makteliter i Paris og Brussel kan drømme om at andre valgomgang i det franske presidentvalget vil stå mellom en konservativ og en sentrumsliberal kandidat. Men om det ikke blir mulig, vil deres nest beste løsning være at deres favorittkandidat møter enten kandidaten fra RN (som de antar ikke kan vinne) eller en sosialdemokrat med en markant EU-vennlig og markedsliberal profil (som de til nød kan leve med). Og de vil bruke enorme midler, for å få det til.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Glenn Diesen og Helge Lurås uenige om multipolaritet og Vestens tilbakegang (+)