Dette er en kommentar.
Sannheten er krigens første offer, heter et ordtak. Og det gjelder også krigen i Ukraina.
Helt siden Russlands invasjon i februar 2022 har norsk og vestlig offentlighet, drevet av mediene og den politiske eliten, mobilisert alle krefter bak å opprettholde troen på seier for «vår side».
Og «vår side» er personifisert ved president Volodymyr Zelenskyj og en forestilning vi har skapt av «det ukrainske folk» som et slags norsk 17. mai-tog i blått og gult.
Fienden er ond, imperialistisk, russisk, nådeløs. Men også korrupt og inkompetent.
Alt dette skulle sikre at ukrainerne overvant russerne.
I det siste har det vært små drypp av kjetterske reportasjer også i vestlige medier.
Den 14. juli hadde New York Times en artikkel som beskrev Zelenskyjs styre som stadig mer autoritært og der han sparker tjenestemenn og erstatter dem med det avisen beskrev som «lojalister». NYT indikerte også økende korrupsjon, og pekte på en meningsmåling som viser økende pessimisme blant ukrainerne.
I oktober 2022 trodde 88 prosent at Ukraina ville bli et blomstrende EU-land innen ti år. Nå tror 47 prosent at landet blir avfolket og økonomisk ødelagt.
Den samme meningsmålingen er også nevnt i Spectator-redaktør Owen Matthews essay denne uken der han er enda mer eksplisitt på at det han omtaler som «Kyiv-regimet» er rammet av korrupsjonsskandaler, at tilliten til ledelsen er synkende, de mangler kampklare soldater, frontlinjen er utmattet, og at «presset for å inngå fred – nesten uansett pris – øker.»
Les også: Britisk avis: Ukrainsk motstandskraft svekkes – og troen på Zelenskyj svikter
Matthews mener at Ukraina «kan stå på randen av sammenbrudd».
Redaktøren siterer også det han omtaler som en tidligere høytstående tjenestemann i Zelenskyj-administrasjonen, som skal ha uttalt: «Hvis krigen fortsetter, vil det snart ikke være noe Ukraina igjen å kjempe for.»
Vedkommende mener presidenten nå «forlenger krigen for å beholde makten.»
«Zelenskyj utnytter krigen til å ta de første, men sikre, skrittene mot korrupt autoritarisme,» sier Vitalij Sjabunin, leder for Anti-korrupsjonssenteret i Ukraina. En mann Zelenskyj nå har fengslet.
Kommentar
Slike beskrivelser har jeg knapt sett i de etablerte norske mediene ennå. Et bitte lite drypp kom riktignok denne uken da selv NRK, VG og Aftenposten skrev om protester i Kyiv og andre byer over en lov som ytterligere gir Zelenskyj kontroll over antikorrupsjonsenhetene NABU og SAPO i landet.
Hva årsaken er til «lokket» som er lagt på eksponering av realitetene rundt Zelenskyjs regime, kan man bare spekulere i. Til en viss grad er dette noe journalister, og de»eksperter» som man baserer seg på, rett og slett ikke har hatt noen interesse av å undersøke. Man vet at dersom man begynner å beskrive Zelenskyj og hans lojalister i kritiske ordelag, risikerer man å bli stemplet som «kolportør av Putins propaganda».
Og det er selvfølgelig også en god del desinformasjon og propaganda spredd fra Russland som overdriver «krisen» internt i Ukraina. Det er et vanskelig informasjonslandskap å manøvrere i.
Men hadde det vært en interesse i å drive kritisk journalistikk, ville det vært mye å ta tak i. Og det inkluderer inne bare korrupsjon, unntakstilstanden som gjør at Zelenskyj sitter som president på ubestemt tid, press mot medier, lovgivning mot russisk språk, at Kyiv motarbeidet Minsk-prosessene opp til 2022, og rehabiliteringen av nazi-sympatisører fra krigens dager for å nevne noe.
Siden vi i Vesten i praksis har knyttet vår skjebne til ukrainernes og driver en dårlig skjult stedfortrederkrig mot Russland, kan man forstå at vi også lever i en journalistisk- og politisk unntakstilstand. Alt handler om å styrke egen befolknings moral og tro på seier.
Men problemet med en slik situasjon der sannheten ikke er ønsket, er at man heller ikke har et godt beslutningsgrunnlag. For den propagandaen vi selv skaper, når helt til topps i våre egne beslutningssystemer. Det får folk som oberstløytnant Palle Ydstebø til å tro at Ukraina er sterkere enn de er. Og kan det overbevise en forsker på Forsvarets høyskole, kan det overbevise de fleste.
Ingen slutt i sikte
Vestlig offentlighet har undervurdert russisk kapasitet og vilje. Vi har overvurdert ukrainernes vilje, og vår egen kapasitet og vilje. Konsekvensene av det var at Trumps forsøk på presse Zelenskyj til innrømmelser ble motarbeidet av europeiske ledere. De levde i den villfarelsen at tiden er på ukrainernes og vår side.
Nå har Europa og Zelenskyj «vunnet» Trump vekk fra å søke en rask slutt på krigen. USA er med igjen, om enn noe halvhjertet. Heretter skal Europa betale for våpnene, men de skal fortsatt komme fra USA.
Det er ikke godt å si hvor godt informert Trump egentlig er om Putins ståsted og hva de russiske kravene faktisk går ut på. Min mistanke er at han ikke helt har forstått hva Kreml anser at står på spill og hva de mener med å løse krigens «underliggende årsaker».
Hadde Trump fortstått det, ville han også sett at den eneste måten å få en slutt på krigen er å etterkomme kjernen av Putins krav. Men de kravene mener europeisk offentlighet at er uproporsjonale til det styrkeforhold som er på bakken. Som beskrevet, tror de Ukraina og Vesten er relativt sterkere enn det som fremkommer for eksempel i Spectator-redaktørens essay.
Trump har nylig kastet frem en tidsfrist på 50 dager for Putin for å gå med på en fredsavtale, ellers…
Dette «ellers» er på papiret et stor trussel om å hive 100 prosent toll på alle som handler olje med Russland. Men det er 5 prosent av verdens oljeproduksjon (5 millioner fat om dagen) og det er Kina, India og Tyrkia som tar brorparten.
Skulle det bli innført, vil oljeprisen gå til himmels. Eller all handel mellom USA og Kina og India vil stoppe opp.
Ser man på olje- og aksjemarkedene, tyder ingenting på at de har noen tro på at Trump kommer til å gjøre alvor av disse truslene. Og markedene er neppe så naive at det de baserer seg på er at Putin skremmes til å avslutte sin offensiv og søke fred på betingelser som Vesten synes er akseptable.
Tvert i mot møtes Trumps utspill med sarkasme fra Moskva. «Vi ønsker å forstå hva som egentlig ligger bak denne uttalelsen. Femti dager. Før var det 24 timer, så ble det 100 dager. Russland har vært gjennom alt dette, og vil nå forstå hva den amerikanske presidentens motiver er,» kommenterte utenriksminister Sergej Lavrov da han ble konfrontert med Trumps trussel.
At vi nå har kommet dit at Trump direkte latterliggjøres i Moskva, tyder neppe på at vi står ved en slutt på denne krigen. Ukraina kommer til å bli «Trumps krig» også. Han har malt seg inn i et hjørne.
Selv om russiske styrker rykker frem raskere enn noen gang de siste to årene, går det fortsatt sakte. Med takten fra juni i år vil de ikke ha tatt alle de fire annekterte provinsene før i 2029. Og den teknologiske utviklingen, spesielt på dronesiden, gjør fremrykning stadig vanskeligere.
Etter min vurdering er det lite sannsynlig at den ukrainske fronten eller moralen kollapser så raskt at russiske styrker vil gjøre avgjørende gjennombrudd. Det kan selvfølgelig skje, slik Matthews advarer mot, men jeg tror ikke det er hovedscenariet.
Det mest sannsynlige er at de russiske styrkene etter sommeren heller befester en noe mer defensiv posisjon etter at de har tatt et par viktige byer i Donetsk som de nå er i ferd med å omringe, ikke minst Pokrovsk. Men skulle de fortsette offensiven inn i 2026 og videre, tror jeg kostnadene overgår gevinsten selv i Putins kalkyler.
Men heller ikke en slik situasjon med mindre bevegelse i fronten vil innebære fred i Ukraina. Noe færre soldater vil dø, men det vil fortsatt være behov for våpen, ammunisjon og mannskap.
En slik mer frossen konflikt, vil blø ressurser både for ukrainerne, for oss og for Russland. I mange, mange år fremover. Og hybridkrigen vil utkjempes på mange fronter, ikke bare i Ukraina. Russland vil provosere oss der de kan, om det er Østersjøen, i Baltikum, Moldova eller Arktis. Konflikten vil sørge for at vi bruker store ressurser på Forsvar. Penger vi ellers kunne brukt produktivt.
Hele denne situasjonen kunne vært unngått, etter min mening. Men feil ble gjort helt fra 1990-tallet og frem til nå.
Og nå står vi der, som gisler for vår egen mangel på vilje til å undersøke hva som skjer, ikke minst hos «våre egne»
«Slava Ukraina!»