Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Folkemordet i Israel 7/10 beror på triggere som det sekulære Vesten sliter med å begripe:

Religiøs besettelse, islamistisk jihad, sionistiske konspirasjonsteorier, rasistisk hat og suggererende råskap. I Ukraina-krigen er vi medspillere, men i Midtøsten forstår vi ikke spillereglene. Vi peker på det ujevne styrkeforholdet, og vil stoppe den israelske krigsmaskinen. Men i Midtøsten er krigens proporsjonalitet en irrasjonell og elastisk mekanisme.

Et villet selvmål

Dagens toneangivende liberalere (journalister, politikere, diplomater, kunstnere og intellektuelle) har aldri selv kjent religionens trakassering og traumer på kropp og sjel. Det er en bra ting. Men det gjør oss samtidig naive. Vi henfaller lett til en annen «religion», nemlig troen på at alle i bunn og grunn er frihetssøkende, fredselskende demokratiske sjeler. Men slik er det jo ikke. «Den arabiske våren» som endte med et sønderbombet Libya, et borgerkrigsherjet Syria og tidenes flyktnings- og migrasjonsbølge, burde ha knust noen illusjoner.

Hamas forsto inderlig vel hva de utløste med 7/10. De manipulerte fram et masseselvmord på egen befolkning, ved hjelp av IDFs (The Israel Defence Forces) overlegne våpenmakt. Å erobre verdens medfølelse og i samme slengen produsere martyrer for Allah på et industrielt nivå, er en vinn-vinn for den som er fanatisk overbevist i sin tro. At Hamas-ledelsen luksus-losjerer på trygg avstand i sjeik- og slavestaten Qatar, vekker heller ingen motvilje hos de rettroende.

Gazas folkevalgte ledere har opinionsmenigheten med seg: I den første spørreundersøkelsen etter 7/10 svarer 75 prosent av palestinerne i Gaza og på Vestbredden at de bifaller massakren, mens 76 prosent bekrefter at de stadig har et positivt syn på Hamas. Til tross for selvpåført bomberegn, store sivile tap, traumatiserte barn og mødre, flukt, fordrivelse, mangel på vann, strøm og helsehjelp.

Dødens seier, tap av liv

Dette er ikke første gang Hamas initierte en israelsk forsvarskrig, og terrororganisasjonen har bekreftet at det ikke blir den siste. De har lovet å begå 7/10 igjen og igjen, helt til Israel og jødene er utslettet. Løftet er nedfelt i partiets grunnlagscharter fra 1988. Hamas-leder Osama Hamdan redegjorde for både strategi og vrangforestillinger på NRKs Urix fra Beirut 16. november.

Men forsøket på å bruke NRK som plattform for internasjonal sympati- og omdømmebygging lyktes ikke helt. Intervjuet demonstrerte bare den uendelige dype avgrunnen mellom palestinaledernes dødsbejaende mani og Vestens livsbejaende aksiom; mellom den antikverte islamismen og den sekulariserte judeokristne humanismen. Det er en sivilisatorisk kamp hvor dødens seier for muslimene når som helst, i et splittsekund, blir til tap av liv for jødene. Den opprinnelige disproporsjonaliteten er snudd opp ned, vrengt inn ut, på irrasjonalismens premisser.

Islamistisk martyrium selger dårlig i Vesten

7/10 fikk oppmerksomhet til overmål, men ikke kun slik Hamas håpet på. Denne gangen ble barbariet og hatet for overveldende. Skjønt mange har forsøkt å fortrenge hva som skjedde; for ekstremistene er 7/10-fornektelsen i ferd med å smelte sammen med Holocaust-fornektelsen. Men dette var ikke intifada-gutter med steinslynger mot israelske soldater. Det var en internasjonal oppvisning av råskap og bestialitet som etterlot 1400 jøder, fra babyer til oldinger, slaktet og brent. De moderate palestinastøttespillerne er splittet, venstresiden er splittet. I USA står plutselig demokrater og republikanere sammen. Erkjennelsen i ferd med å slå inn: En fri palestinsk stat vil aldri kunne bli en realitet med Hamas i ledelsen. Noe som for hard core-flokken projiseres over i et voldsomt raseri mot Israel. Hundretusener marsjerer og brøler i gatene. De vil ha stopp på den krigen man bare for en måned siden støttet oppstarten av, og vi er tilbake til disproporsjonaliteten.

Hamas avslørt

Men brennende hjerter og såre halser overbeviser ikke lenger krigstrette mennesker i Vesten. Film og bilder av døde palestinabarn og utgråtte mødre til tross. Verden har sett bevisene. De lar seg ikke utslette. Verden har avslørt Hamas’ propaganda-brøler da de forsøkte å henge 17. oktober-bombingen av al-Ahli-sykehuset i Gaza by (nærmere bestemt på parkeringsplassen i bakgården) på Israel. Historien ble raskt avsannet da det viste seg å være palestinernes egen rakett som hadde feilnavigert.

Mens på hovedsykehuset al-Shifa (hvor den norske legen Mads Gilbert hevder at Hamas aldri har satt sine ben) har Hamas nylig henrettet gislet Noa Marciano. Hun ble 19 år.

Verden har sett at israelske soldater forsøker å bringe palestinske sivile til sikre soner og evakueringskorridorer, mens Hamas-militsen truer egen befolkning med våpen: Fordi de trenger dem som menneskelige skjold i sykehusområdene, hvor Hamas også holder hovedkvarter og våpenlager – noe vi også har fått bekreftet. Den britiske forfatteren Douglas Murray var nylig inne Gaza og dokumenterte IDFs bestrebelser for å verne sivile palestinere mot egne soldater.

Jødenes «øye for øye» – tilbakelagt strategi

Automatisk sympati for «the underdog» kan med andre ord være en skjebnesvanger refleks. Når Hamas angriper sivile, beror ikke det på feilkalkuleringer. Mens Israel sier at deres strategi og moral forhindrer dem fra å gjøre det samme. «Øye for øye, tann for tann» er en lite smart taktikk, det innser selv folkegruppen som idéhistorisk kom opp med jødedommens Lex Talionis. De bedyrer at det handler om selvforsvar, om overlevelse. Israels ambassadør til Norge, Avi Nir-Feldklein, sa nylig til ABC Nyheter: «Jeg tror ikke dere forstår realiteten i Midtøsten. Vi handler ikke ut fra hevn, og dette er ikke en krig mellom Palestina og Israel.» Det er en krig mot Hamas.

Et demilitarisert Hamas er en fordel både for jøder og palestinere. Dagens Israel er en sivilisert, humanistisk, moderne, demokratisk, liberal stat som støtter ytringsfrihet, religionsfrihet, kvinnefrigjøring, homser og transer. Det er den eneste sharia-frie staten i Midtøsten, inneklemt mellom 21 arabiske autokratier. Israelerne vet dermed at omdømme og troverdighet er viktig; at verdier som moral og etterrettelighet betyr noe. De kjenner Genèvekonvensjonene, de vet at moderne krigføring er underlagt en folkerett som hjemler beskyttelse for krigens ofre. De vet at råskap og bestialitet i en transparent verden, raskt, nådeløst og begjærlig vil slå tilbake på dem selv. De vet at verdens øyne holder dem under linsen og at overgrep og uforholdsmessighet vil straffe seg. Derfor er IDF drillet i å minimalisere risikoen for å ramme uskyldige liv. Intensjoner betyr altså noe. Dårligere militær utrustning og organisering unnskylder ikke målbevisst likvidering av de svakeste ofrene.

Jødenes tempel eller muslimenes Klippemoske, hva kom først?

Dermed tyr Israels motstandere og antisemitter til et enkelt vrengebilde: Man later som om det var jødene som startet det hele ved invasjon, okkupasjon og blokader. Feil. Jødene har levd i bosetninger og landsbyer i Judea/Palestina parallelt med diverse arabiske stammefolk siden førantikken.

Gjennom flere århundrer har landet og jødenes hovedstad Jerusalem vært utsatt for en serie averobringer og kolonialiseringer av romere, egyptere, muslimer, osmaner (tyrkere) og briter. For dem som insisterer på at palestina-araberne og muslimene var i Judea/Palestina før jødene, og derfor har hevd på dagens Israel, besvar følgende spørsmål av komiker og forfatter Aron Flam: Hvordan klarte disse utspekulerte jødene å snike Jerusalems tempel inn under Al Aksa-moskeen?

I 1947 ga FN og verdenssamfunnet klarsignal til dannelsen av den moderne staten Israel som en direkte konsekvens av Holocaust. Palestina-araberne avviste imidlertid den internasjonale delingsplanen som også ville ha sikret opprettelsen av deres egen uavhengige stat. Den 14. mai 1948 erklærte jødenes første statsminister David Ben-Gurion staten Israel for selvstendig. Ifølge Palestina innledet dette øyeblikket starten på den «75 år lange okkupasjonen».

Israels evige krig

Den nye jødiske staten ble umiddelbart angrepet av fem koordinerte araberhærer (Egypt, Irak, Jordan, Syria og Libanon + en liten irregulær tropp av palestinere). Israel overlevde ilddåpen og araberstatene ble slått tilbake. Under tumultene er det anslått at fem prosent av opprinnelige bofaste arabere ble fordrevet og/eller flyktet på oppfordring fra sine ledere. Dagens palestinske flyktningstatus er avstamninger herfra og er altså nedarvet. De fleste araberne valgte imidlertid å bli, hvorav palestinere i dag utgjør ca 20 prosent av statsborgerne i den jødiske staten, eller omlag 1.8 millioner.

Siden har krigene nærmest stått i kø, og hver eneste av dem har vært utløst av araberstaters direkte angrep eller agitasjon: Suez-krisa 1956, seksdagerskrigen 1967, den såkalte utmattelseskrigen 1969-70, første Jom Kippur-krig 1973, første Libanon-krig 1982-85, intifadaen på 1980/90-tallet, andre Libanon-krig 2006, Gaza-krigen, 2008-09 og 2014, andre Jom Kippur/Gaza-krig 2023. Om man zoomer ut som gjennom en historiebok skrevet i en fjern framtid, mon tro om ikke midtøstenkonflikten vil bli definert samlet, som enda en hundreårskrig?

Israel bifaller fred, Palestina takker nei

Hver gang en delingsplan/tostatsløsning og/eller et forslag om varig fred er lagt på bordet, har araberne takket nei, mens Israel har bifalt. Og hver gang araberstatene falt tilbake på krigsstien, har det endt med kapitulasjon og landavgivelse. Israel har på denne måten, jevnt og trutt, utvidet sine territorier. Noen ganger som en midlertidig sikkerhet, før de har trukket seg ut igjen, andre ganger som permanente forsvarsstrategiske posisjoneringer, som med Golanhøydene som Israel annekterte (fra Syria) etter seksdagerskrigen og fremdeles besitter.

Hva gjelder Gaza, så avsto Israel denne kyststripen til palestinerne i 2005. To år senere stemte Gaza-palestinerne fram Hamas som sine politiske og militære makthavere. Det første de nyvalgte ledere iverksatte var forfølgelse og likvidering av sine lokale utfordrere fra Fatah-partiet. Deretter har de fra 2007 til 2023 i samarbeid med Islamsk Jihad, og ved misbruk av milliarder i bistandskapital, avfyrt omlag 10.000 eksplosive raketter inn over sivile områder i Israel. Hamas har nedfelt i sitt charter at Palestina ikke kan bli en fri stat før staten Israel og alle jøder er utslettet. Bokstavelig talt.

Norske superhelter

Derfor gir det liten mening å pushe diplomatisk kontakt med voldelige og korrupte Hamas-lederne som velter seg i luksus og bistandsmilliarder (øremerket til sykehus, skoler, kraftverk, innovasjon, utvikling og vekst for det palestinske folk). Det er disse upålitelige warlords Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide pleier direktekontakt med i sine selvforførende bestrebelser etter å bli Midtøstens nye supermenn i fred. Hvordan vår statsminister og utenriksminister kan signere våpenkontraker med Ukraina med den ene hånda og skrive fredsinitiativ for Hamas og Israel med den andre, overgår enhver logikk og etikk. Det må være noen tykke hinner på de illusjonistiske boblene våre politikere lever og ånder i.

Faktaboks:

Hamas’ charter i utdrag https://no.wikipedia.org/wiki/Hamas’_charter

Hamas’ charter ble proklamert i 18. august 1988, ett år etter at organisasjonen ble grunnlagt, og er grunnlagsdokumentet til den islamistiske gruppen Hamas. Forordet inneholder en domsprofeti over Israel: «Israel vil eksistere, og vil fortsette å eksistere inntil Islam utsletter det, akkurat som det [Islam] utslettet andre før det [Israel]. I innledningen ber Hamas om assistanse i sin kamp mot jødene.

Fra del 1: «Allah er dens [Hamas’] mål, profeten er dens forbilde, koranen dens grunnlov, jihad dens sti, og det mest sublime uttrykk for tro er å gi sitt liv for Allahs sak.»

Fra del 3: Landet Palestina har vært og vil alltid være en islamsk «waqf» [gave] fordi det en gang ble erobret av islam [en ikke ubetydelig innrømmelse]. Ingen har lov til å oppløse denne bestemmelsen som gjelder for alle land som er underlagt islamsk sharialov. [Altså vil de aller fleste sekulære og liberale pro-Palestina demonstranter I Vesten være de første til å bli avvist (om ikke likvidert) i en fullverdig palestinsk stat.]

Fra del 4: Å forlate motstandskampen mot sionismen er høyforræderi, og forbannet være den som gjør det. [Følgelig er det legitimt for Hamas å likvidere egen befolkning dersom den ikke ønsker å være levende skjold for Hamas.