I en kronikk i Klassekampen tar Mímir Kristjánsson for seg Fremskrittspartiets (Frp) vekst i popularitet og beskriver det han mener er partiets tilsynelatende skifte mot venstre i norsk politikk.

Han peker på hvordan Frp utnytter regjeringens svakheter og fremstår som en populistisk kraft som tiltrekker seg velgere fra hele landet.

– Frp fosser frem blant folket

Kristjánsson trekker frem Sylvi Listhaugs turné i Gudbrandsdalen som et eksempel på Frps økende popularitet. Han beskriver hvordan partiet har fått 23 nye medlemmer bare ved Vinstra videregående skole, etter at Arbeiderpartiet (Ap) og Høyre har bidratt til å legge ned flere skoler i Innlandet.

– Nok en gang har Ap gjort felles sak med Høyre, mens Frp får gjøre felles sak med folket i stedet, skriver Kristjánsson.

Han trekker også frem Frps vekst i Finnmark, der partiet nå er størst, drevet av misnøyen med regjeringens elektrifiseringsprosjekt på Melkøya. Prosjektet beskriver han som et «omvendt kinderegg som både ødelegger naturen, sender strømprisene til himmels og påfører næringslivet i Finnmark banesår.»

Venstresidas politikk – Frps gevinst

Kristjánsson hevder at Frp på flere områder har tatt posisjoner som vanligvis forbindes med venstresiden. Han peker på partiets kamp for nasjonal kontroll over kraftressurser, økte minstepensjoner og kompensasjon til oljepionerene som eksempler på dette.

– Når liberalisthaug blir til populisthaug eller til og med sosialisthaug, så forkludres konflikten mellom høyre og venstre, skriver han.

Ifølge Kristjánsson er regjeringen selv ansvarlig for Frps fremgang. Han mener at Ap og Senterpartiet (Sp) lar seg styre av «ideologiske tvangstrøyer» og en passivitet som skaper grobunn for populistiske krefter der resonnementet blir at det «er trist med strømprisen, men vi kan dessverre ikke utfordre EØS-avtalen. Og ingen vil legge ned skoler, men byråkratene forteller oss dessverre at det må bli sånn,» skriver han.

Rødt-politikeren trekker paralleller til USA, hvor han mener sentrum-venstre ble utkonkurrert av en populistisk høyreside som appellerer til arbeiderklassen.

– Venstresiden trenger et nytt svar

Kristjánsson avslutter med å peke på behovet for en ny strategi fra venstresiden.

– Veien ut av denne krisa kan i alle fall ikke være å gjenta de samme feilene som er blitt gjort de siste fire årene. Det er kanskje på tide å prøve litt mer venstrepopulisme i monitor, konkluderer han.