Samtidig som kvinner i Iran risikerer liv, fengsel og tortur for å protestere mot tvang og undertrykkelse, er reaksjonene fra vestlige feminister påfallende svake. Det mener både forfatter og eksiliraner Lily Bandehy og LIM-leder Sarah Gaulin.
– Det finnes en enorm berøringsangst. Når islam er involvert, blir det stille, sier Gaulin i en podkast med Bandehy der de er gjester hos iNyheters Shurika Hansen.
Tusenvis av mennesker er drept og ytterligere mange skadd og fengslet i demonstrasjoner i Iran de siste uker.
– Brutaliteten i dag kan ikke sammenlignes med noe annet. Jeg kan sammenligne Iran med Rwanda-folkemordet. Med Pol Pot i Kambodsja. Militæret skyter med maskingevær mot sitt eget folk. De bruker stridsvogner. De bruker barn som soldater, sier Bandehy.
Et samfunn som ble snudd på hodet
Før 1979 hadde Iran, til tross for politisk autoritært styre, en sekulær grunnlov og rettigheter for kvinner som på mange områder var på linje med vestlige land. Ekteskapsalderen var 18 år. Kvinner hadde rett til skilsmisse, arbeid, utdanning og selvbestemt påkledning.
– Under Reza Pahlavi var Iran i ferd med å bli modernisert. Uten ham ville Iran vært verre enn Afghanistan. Kvinner hadde rettigheter, sier Bandehy.
Alt dette ble ifølge henne raskt reversert da den islamske republikken ble etablert.
– På bare noen måneder ble den iranske grunnloven byttet ut med sharia-lov. Kvinner mistet retten til skilsmisse, retten til barna, retten til å bevege seg fritt. De ble redusert til maskiner for å tilfredsstille menn og produsere barn.
Derfor kvinner leder opprøret
Ifølge Bandehy er det nettopp dette som forklarer hvorfor kvinner i dag står i front for protestene.
– Kvinner har lært av historien. I tidligere revolusjoner har menn ledet kampen, og kvinner har blitt taperne etterpå. Denne gangen har kvinner forstått at de selv må ta ledelsen.
Hun understreker at protestene ikke lenger bare består av unge kvinner.
– Det er bestemødre, mødre, fedre, butikkdrivere, trailersjåfører, lærere, studenter og barn. Hele samfunnet er i bevegelse.
Hijab som symbol på underkastelse
Begge reagerer sterkt på at vestlige feminister, politikere og delegasjoner tildekker seg med hijab når de besøker Iran.
– Noen kaller det kulturforståelse. Jeg kaller det undertrykkelse, sier Gaulin.
Bandehy er enda tydeligere.
– Det er underkastelse for religiøs fascisme. Et svik mot iranske kvinner som kjemper for livet sitt.
Ifølge henne sender det et klart signal når vestlige feminister frivillig tar på seg et plagg iranske kvinner risikerer dødsstraff for å ta av.
– Det legitimerer systemet. Det forteller regimet at dette er greit.
Stillhet om Iran, Afghanistan og Somalia
Gaulin peker på en tydelig dobbeltmoral i vestlig kvinneaktivisme.
– Man engasjerer seg voldsomt i symbolsaker, men tier når jenter blir giftet bort eller solgt. Det gjelder Iran, Afghanistan og Somalia.
Hun viser til hvordan forsøk på å forby barneekteskap i Somalia nesten ikke fikk oppmerksomhet i Norge.
– Det sto i internasjonale medier, men ikke her. Stillheten var total.
«De vet hva som skjer»
Bandehy avviser at manglende kunnskap kan forklare tausheten.
– De vet veldig godt hva som foregår. Men når det gjelder islam, vil de ikke snakke om det.
Hun mener deler av venstresiden har bundet seg ideologisk.
– De reagerer kraftig mot andre religiøse miljøer, men når det gjelder islam, er det full berøringsangst.
Palestina overskygger alt
Ifølge Bandehy er det én sak som mobiliserer vestlige feminister.
– Palestina. Bare Palestina. Når det gjelder kvinner som blir voldtatt, drept og undertrykt i Iran, Sudan eller Afghanistan, bryr de seg ikke.
Hun mener dette ikke kan forklares med universell menneskerettighetstenkning.
– Det handler om ideologi. Om å forsvare islam mot kritikk.
Kritikk av norske medier
Bandehy retter også kritikk mot norske medier.
– NRK er ikke nøytrale. De viser ikke realitetene i Iran. De vinkler, klipper og velger kilder som passer.
Hun mener frykt for å kritisere islam spiller en sentral rolle.
– Mediene er redde. De vil ikke ta i dette.
Når symboler blir viktigere enn liv
Gaulin peker på hvordan vestlige feministiske kampanjer ofte mister proporsjoner.
– Det blir mer opprør over kosmetiske operasjoner på voksne kvinner enn over barneekteskap og tvang.
Hva ekte solidaritet ville vært
Shurika Hansen spør hva slags signal det ville sendt om vestlige feminister faktisk støttet iranske kvinner i praksis.
– Det ville vært sterkt, sier Bandehy.
Hun forteller at hun selv årlig brenner hijab offentlig i protest.
– Det kommer flere islamkritikere enn feminister. Det sier alt.
«Dette handler om mot»
Gaulin mener det egentlige problemet er mangel på mot.
– Religiøse krefter er farlige. Mange tør ikke ta kampen.
Men hun mener det ikke fritar noen for ansvar.
– Når kvinner blir drept for å vise håret sitt, kan man ikke gjemme seg bak ord som kulturforståelse.
En kamp som også angår Norge
Begge understreker at dette ikke er en fjern konflikt.
– Når vi ikke tør å kritisere undertrykkelse der, mister vi også evnen til å beskytte rettigheter her, sier Gaulin.