Dette er en kommentar.

Det har blitt en sannhet blant den europeiske eliten at Russland er en militær trussel mot hele kontinentet og at vi nå må ruste opp. 

Men har vi ikke samtidig hørt fra den samme eliten hvor inkompetent de russiske styrkene i Ukraina har vært og hvor store økonomiske problemer det russiske samfunnet har?

Så hva er sant?

EU er 450 millioner mennesker, Russland er 140 millioner. EUs BNP er 10 ganger så stort.

Russland er geografisk verdens største land, med grenser til en rekke historisk nokså fiendtlige land og folkegrupper. 

Russland har en synkende befolkning.

Russland har utløp i en rekke hav: Stillehavet, Barentshavet, Svartehavet, Østersjøen. 

De har svært mye å passe på.

Så hva skulle Putins interesse være i å yppe til militær konflikt med eksisterende land i Europa?

Har han i det hele tatt en troverdig kapasitet til det? Er det slik at hvis Russland nå beholder 20 prosent av Ukraina så vil han bygge opp en ny styrke så fort som mulig for å ta Baltikum, så Polen, så Moldova, Gotland, Finnmark, Romania, etc.?

Hva er det egentlig den europeiske eliten baserer seg på i disse antakelsene? Har de sett noen ekstra russiske ressurser som ikke er synlige for vanlige folk? Har de sett noen ytterligere svakheter hos seg selv som gjør at de mener Putin kan slå en tre ganger så stor befolkning med en ti ganger så stor økonomi i et konvensjonelt militært styrkemøte?

Eller mener de kanskje at Putin er en irrasjonell aktør som er ute etter å krige og slåss uansett hvor dårlige odds han har?

Europeiske ledere virker å ha satt opp en stråmann i Putin. Og denne stråmannen har legitimert en stedfortrederkrig i Ukraina som har drept og lemlestet hundretusenvis av mennesker.

Nå frykter man konsekvensene av at USA under Trump vil forhandle med Putin.

Den europeiske sikkerhetsarkitekturen i Europa, basert på stadige utvidelser østover. har åpenbart ikke skapt stabilitet og fred, noe krigen i Ukraina er et vitnesbyrd om. Det er uvesentlig for den konklusjonen om Putin har alt moralsk ansvar eller ikke.

I en slik omstendighet burde europeerne stille seg spørsmål ved om videre stråmannsargumentasjon er veien til fred og stabilitet. 

Trump og hans folk mener hvem som kontrollerer Ukraina ikke er en vital amerikansk interesse. De har et annet bilde av Russland, de ser andre muligheter. Ikke minst vil de lokke Russland vekk fra Kinas favntak.

Det er trolig også noe Putin ønsker. Etter Ukraina-krigen har Russland blitt veldig avhengig av Kina og Xi Jinping. Å være avhengig, er noe Kreml liker dårlig. Ved å bedre forholdet til USA, kan Putin puste friere.

Europeerne burde huske at Russland er tvunget til å sikre seg i alle retninger. Historisk har de blitt angrepet av «gule horder». I øst grenser de fortsatt mot et ressurshungrig Kina.

Det finnes derfor mye rasjonale for at Russland skulle ha interesse av avklart og strategisk stabilt forhold til sine europeiske naboer i vest. Antakelsen om Russland som en konstant ekspansiv og aggressiv nabo, er ikke strategisk logisk.

Putin har i 20 år fortalt oss at Ukraina var en rød linje når det gjaldt Nato-ekspansjon. Vår egen Støre sa det samme så sent som i 2014. Vi burde lyttet.

I den europeiske selvforståelsen er Nato en rent defensiv militærallianse. Den er et forsvar mot angrep, først fra Sovjetunionen og nå for Russland. Men Kreml ser det til dels annerledes.

Er det helt uforståelig at Russland er bekymret for angrep fra Nato-land? Kanskje ikke.

Etter 11. september 2001 ble preemptive strike (preventivt angrep) en sentral del av USAs nasjonale sikkerhetsstrategi under president George W. Bush. Dette ble brukt som en begrunnelse for invasjonen av Irak i 2003, basert på frykten for at Irak kunne utvikle masseødeleggelsesvåpen.

Og hvis Europa oppfatter Russland som en uhelbredelig aggressiv makt, gir det vel mening å prøve å vingeklippe en slik trussel.

Vesten har lenge hatt stemmer som ønsker regimeendring i Moskva. Vi har finansiert opposisjon både der og anti-russiske krefter i naboland som Georgia og Ukraina.

I Europa tenker vi bare på oss selv som et passivt offer. Men hvis det virkelig skulle bli en militær konflikt på ett sted langs Natos grense mot Russland, vil hele grensen kunne bli et mål for en av partene å angripe over.

Ukrainerne har visst til fulle hvordan det kan spille seg ut med sitt angrep inn i Kursk-regionen av Russland i august 2024. Russland hadde ikke prioritert å forsterke denne grensen og ukrainerne rullet enkelt inn. Også fra grensen mot Norge har Russland måttet trekke tilbake styrker for å bruke dem i Ukraina.

Vi i Europa synes å se helt bort fra de kalkyler russerne selv må gjøre seg. De stoler ikke på at ikke vi en gang kan komme til å angripe dem. Og hvorfor skulle de stole på oss? Selv om våre nåværende regimer er defensive og ikke ønsker krig, kan det endre seg i fremtiden.

Og Nato og Europa inneholder land med dype historiske fiendeforhold til Russland og russere, ikke minst baltere, polakker, finner og ukrainere. 

Russland betrakter seg som sårbar for landangrep fra vest. Napoleon forsøkte seg i 1812, og Hitler i 1941. I 2024 angrep Ukraina.

Gitt denne oppfattelsen av en trussel, er det et logisk russisk ønske å ville ha Ukraina som en bufferstat mot en potensiell fiende med base lenger vest. Når man ser på kartet, bør man forstå hvorfor. Ukraina ligger som et belte «under buken» på Russland.

Hvis vi ikke er villige til å forstå hvordan Kreml tenker om sin egen sårbarhet, vil vi vanskelig kunne finne en strategisk balanse både Russland og Europa har en felles interesse av å opprettholde.

Russerne er redde for at ukrainsk territorium blir brukt til å angripe dem. Og det har Zelenskyj vist i praksis i Kursk og med droner og raketter at er fullt mulig.

Russland har en defensiv interesse av et mer eller mindre demilitarisert og i det minste nøytralt Ukraina. Derfor er Nato-medlemskap uakseptabelt fra et russisk ståsted.

Og vestlige styrker i og et Ukraina bevæpnet til tennene er like lite betryggende fra deres perspektiv.

Slik sett kan man trekke parallell til de krav Israel stiller til palestinerne. Israel føler seg truet og kan ikke akseptere en selvstendig palestinsk stat som kan danne utgangspunkt for angrep mot dem selv.

Vi ser ut til å bli ledet av mennesker som ikke forstår elementær realpolitisk og geopolitisk tenkning og som har latt seg overbevise av sine egne gode intensjoner og moralske overlegenhet. Våre såkalte akademiske eksperter virker like lite evnerike i å se hvordan trusselbildet ser ut fra russisk side i tillegg til vår egen.

Det er ikke for sent å snu.

Putin er pragmatisk, noe dialogen med Trump viser. Europa må reetablere en kjølig analytisk tilnærming til situasjonen og innse at spørsmålet om Ukraina faktisk ikke er en vital nasjonal interesse for andre enn ukrainerne og russerne selv. For oss har Ukraina bare en vital interesse om vi skulle ønske å angripe og svekke Russland.

Det er gitt det jeg skisserer over liten grunn til å anta at Putin vil gå til angrep på andre land etter Ukraina. Russland er svakt og sårbar langs en svært lang grense mot reelle og innbilte fiender i vest, sør og i øst. 

Den erkjennelsen sitter selvfølgelig langt inne etter tre års intens propaganda fra alle sider. Men den er ikke mindre vital av den grunn.

Europeisk sikkerhetspolitikk gjorde en grov feil på Nato-møtet i 2008. Det riktige er å innse det nå.

Å male opp en stråmann av en overdrevet russisk trussel fører litt godt med seg annet enn økt fare for nettopp den krigen man sier man vil unngå.

Tre års blodbad er mer enn nok. La oss heie på fred og at fornuften siger inn på alle sider.

Ja, det er ille for ukrainerne. Men dette er en krig de ikke kan vinne. De kan ikke løpe vekk fra realitetene i sitt eget nabolag.

Et Ukraina bevæpnet til tennene av vestlige land er ikke oppskriften på fred i Europa. Det burde årene siden Bucuresti-toppmøtet i 2008 ha lært oss da Bush åpnet opp døren for Nato-medlemskap for Georgia og Ukraina.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Trump derangement syndrom i full blomst