Dette er et innlegg i serien «Silje om livet».

Kanskje er ikke problemet at folk er blitt svakere. Kanskje lever stadig flere under et økonomisk press som tærer på både kropp og psyke. Når renter, matpriser og levekostnader stiger raskere enn tryggheten folk føler i hverdagen, bør vi diskutere både personlig ansvar og hvilke rammer samfunnet skaper rundt vanlige mennesker.

Det starter ofte med noen renteøkninger og et par søvnløse netter. Så kommer angsten, smertene, utmattelsen og skammen. Økonomisk stress setter seg ikke bare på kontoen – det setter seg i kroppen. Kanskje er tiden inne for å snakke ærligere om hvordan både samfunnspress og egne økonomiske valg påvirker helsen vår. For sannheten er at økonomisk stress påvirker både psyken og kroppen vår, uansett hvor ressurssterke vi tror vi er.

Når økonomien kollapser, kollapser ofte kroppen også

For tre år siden hadde jeg psykologspesialist Ingvild Stjernen Tisløv i podkasten «Snakk med Silje». Hun har i årevis jobbet med sammenhengen mellom økonomi og psykisk helse. Budskapet hennes er krystallklart: Økonomisk stress er ikke bare et privat problem. Det er en folkehelseutfordring.

Hun fortalte om familier hvor økonomiske problemer lå under alt annet. Mennesker som fremsto «deprimerte», «ustabile» eller «fraværende» helt til det viste seg at de sto i fare for å miste hjemmet sitt. Hva skjer med et menneske som lever måned etter måned med frykt for inkasso, renter og regninger de ikke klarer å betale? Kroppen går i alarmberedskap. Søvnen forsvinner. Skammen tar over. Psyken kollapser.

Men det stopper ikke i hodet. Langvarig stress påvirker hele kroppen. Forskning viser at kronisk stress kan bidra til høyt blodtrykk, hjerte- og karsykdommer, søvnproblemer, muskel- og skjelettsmerter, mage- og tarmplager, hormonforstyrrelser og svekket immunforsvar. Stresshormoner som kortisol er ment å hjelpe oss i akutte faresituasjoner, ikke å stå på døgnet rundt fordi vi er redde for økonomien vår.

Når kroppen aldri får hvile, begynner den å brytes ned. Mange kjenner det igjen: hjertebank når regningene kommer, smerter i nakke og rygg, konstant uro i magen, migrene, utmattelse og søvnproblemer. Kroppen skiller ikke mellom en fysisk trussel og frykten for å miste hjemmet sitt eller ikke kunne betale mat til barna.

Vi individualiserer problemer som også handler om levekår

Forbrukerøkonom Silje Sandmæl har lenge advart om at økonomiske problemer gjør folk syke. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at 22 prosent av nordmenn sliter med å få pengene til å strekke til. Blant kvinner med dårlig økonomi rapporterer hele 65 prosent psykiske plager.

Likevel havner debatten ofte i ytterpunkter: Enten fremstilles folk som late og svake, eller så later vi som om alle problemer kan løses med mer støtte og flere offentlige ordninger.

Virkeligheten er selvfølgelig mer komplisert enn som så. Økonomisk stress vil alltid eksistere i noen grad. Vi kan ikke bygge et samfunn uten forskjeller eller bekymringer. Men det betyr ikke at politikere er uten ansvar for rammevilkårene folk lever under.

Når vanlige familier opplever at matprisene eksploderer, strømregningene øker, rentene stiger og avgiftene blir høyere samtidig som lønningene ikke holder tritt, er det ikke rart at flere blir slitne. Mange føler at de løper fortere og fortere uten å komme i mål.

Fastlegene ser konsekvensene hver eneste dag

Psykiske plager står bak over én av fire sykmeldinger i Norge. Mange av dem handler om mennesker som lever under konstant press over tid. Fastleger ser dette hver eneste dag. En faatlege beskriver hvordan de fungerer som siste buffer mellom mennesker i krise og et system som stadig krever mer. Likevel rettes frustrasjonen ofte mot de som er sykmeldte og fastlegene som sykemelder, ikke mot forholdene som gjør folk syke.

Det er som å se mennesker kollapse av røykforgiftning mens man diskuterer om de puster feil. Kanskje burde vi tenke helt annerledes. Folkehelseinstituttet peker på at økonomiske problemer og levekår henger tett sammen med psykisk og fysisk helse. Så hvorfor tar ikke politikerne våre ordentlig tak i dette?

Folk må få verktøy, ikke bare skam

Selvfølgelig har vi også et personlig ansvar. Vi må tørre å snakke mer åpent om økonomi, søke hjelp tidligere, lære mer om privatøkonomi og justere forbruk når livet endrer seg. For mange kan økonomisk rådgivning være det som skaper oversikt og kontroll før problemene vokser seg store.

Kanskje burde vi også ta økonomisk helse mer på alvor allerede i skolen. Mange unge går ut i voksenlivet uten grunnleggende kunnskap om renter, gjeld, kreditt og privatøkonomi. Bedre undervisning i personlig økonomi på ungdomsskole og videregående kunne vært et viktig forebyggende tiltak – ikke bare for økonomien, men også for den psykiske helsen.

Men forebygging handler ikke bare om individet. Politikere må også spørre seg hva slags samfunn de ønsker å skape. Ikke hvordan staten kan gjøre alle like rike, men hvordan vi kan forebygge at stadig flere havner i økonomisk uføre i utgangspunktet.

Det handler om å gjøre det lettere å leve vanlige liv – ikke om å gjøre folk avhengige av støtteordninger. Lavere avgifter på nødvendige varer, tiltak mot stadig høyere matpriser og en politikk som gjør at folk faktisk sitter igjen med mer av egen inntekt, ville sannsynligvis hjulpet både økonomien og folkehelsen langt mer enn mange tror.

Kanskje er det ikke mennesket som er sykt

Men dette handler også om skam. Om menneskene som sitter alene og føler seg mislykket fordi de ikke får livet til å gå rundt. Om foreldre som later som alt er fint foran barna. Om mennesker som går til psykolog fordi de tror det er dem det er noe galt med, når de egentlig reagerer ganske normalt på et liv preget av konstant stress og økonomisk utrygghet.

Vi må slutte å late som om psyken eksisterer i et vakuum. Psykiske plager oppstår ikke bare inne i enkeltmennesket. De formes også av levekår, økonomisk press og et samfunn som stadig krever mer av mennesker som allerede er slitne.

Kanskje er ikke spørsmålet bare hvorfor så mange mennesker sliter. Kanskje er spørsmålet også hva slags samfunn vi har skapt dersom stadig flere kjenner at de ikke orker mer.