Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Mens ondskapens banalitet forklarer at mange nordmenn faller for jødehat, forklarer ondskapens parodi hvorfor så mange samtidig tror, ikke bare at de er smarte, men at de er så fordømt gode.
Da Hannah Arendt rapporterte fra rettssaken mot arkitekten bak Holocaust, Adolf Eichmann, ble hun slått av hvor normal mannen framsto.
Istedenfor den frådende jødehateren man forventet, ble man møtt av en lavmælt, pliktoppfyllende og tilsynelatende normalt god mann. I “Eichmann i Jerusalem” konkluderte Arendt med at han representerte en “ondskap [som] kommer av tankeløshet[en]” til normale mennesker. Ondskapens banalitet forklarer hvordan en normal person kan planlegge et Holocaust, uten å tenke i det minste litt over det.
Når jeg leser dissensen fra dommen mot Hans Jørgen Lysglimt Johansen i sommer, er det ikke tiltalte som slår meg. Ironien er at der ondskapen bare satt på tiltalebenken i Jerusalem, sitter ondskapen også på dommerbenken i Norge. Hellig overbevist om sin egen godhet og ute av stand til å oppfatte ondskap om så fanden flyr i fjeset på ham, er meddommeren et eksempel på ondskapen parodi.
Meddommeren er enig, “tiltaltes ytringer er antijødisk.” Likevel vil han frifinne Johansen. Hvorfor? Jo, det er fordi han mener at det er “uomtvistelig at jødene er [unikt ressurssterke og innflytelsesrike]”, slik at “selv om jøder er en minoritet i Norge”, vil han frifinne fordi “de har på globalt plan et betydelig [antall],” som også er latterlig å si med 0.2% av verdensbefolkningen.
Dissensen er en knusende dom over Norge. I tillegg til et studium i antisemittisme – nesten ethvert punkt i enhver konvensjon om antisemittisme er der – er den også et studium i ondskap. Og den kan bare finne sted der antisemittisme trives. Det er vi alle ansvarlige for. Men framtredende personer, ikke minst utenriksminister Espen Barth Eide, er særlig ansvarlige.
Ondskapens parodi er troen på at ondskap inntreffer bare når bevisst onde folk tvinner mustasjene sine, kakler ondskapsfullt og trykker knapper med påskrift “Iverksett den onde planen.” Sannheten er motsatt. For det første er ondskapen selvfornektende: Få i det hele tatt underholder tanken om at de kan være onde. For det andre er ondskapen selvforherligende og framstår som godhet for den som lider av den, uansett hvor ond vedkommende er. Slik har ondskapen alltid vært, og antisemittismen i Norge tjener som et godt eksempel.
Nordmenn hatet jøder før vi ble nordmenn. Da vi til slutt ble nordmenn i 1814, var et selvstendig kongerike bare hakket viktigere enn jødehat. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste dersom vi forestiller oss at forfedrene våre erkjente at “Jeg hater jøder fordi de er jøder” og derfor diskriminerte mot dem. Tvert imot kom jødene til å representere akkurat det de trengte dem til å representere for å kunne hate dem, helt uten å anerkjenne hatet.
Det er, som kjent, intet nytt under solen: Sionisme representerer akkurat det vi trenger den til å representere for at vi skal kunne tillate oss å hate jøder, helt uten å anerkjenne det. De fleste vet ikke hva sionisme er, og faller for demoniserende slagord som “sionisme er rasisme” og lignende. Derfor er mange hellig overbevist om at antisionisme er godheten selv. Antisionisme, vår tids intellektualisering av jødehat, er grunnen til at det gode jødehatet har kommet til Norge igjen.
Bare slik kan ondskapens banalitet inntreffe. Og mens ondskapens banalitet forklarer at mange nordmenn faller for jødehat, forklarer ondskapens parodi hvorfor så mange samtidig tror, ikke bare at de er smarte, men at de er så fordømt gode.
Som meddommeren sier, handler det “ikke om jøder eller israelere, men sionister,” selv om han glemte å nevne det i dissensen. Jødehatet hans har ingenting med jødehat å gjøre, skal vi tro meddommeren.
Før vi kommer til det, hvorfor er Barth Eide ansvarlig? Jo, det er fordi han gjengir det frådende hatet i gatene våre med innestemme. Dersom han hadde hatt – og dermed satt – grenser for retorikken sin, ville den ikke ha blitt gjengitt endeløst i debattinnlegg og nyhetsreportasjer. Han mer enn noen annen er superspreder av det gode jødehatet.
Barth Eide er ansvarlig, ikke bare fordi han ubevisst sprer klassisk antisemittisme, men også fordi han stadig uttaler seg om hva som er og ikke er jødehat. Med retorikk som “forkullede [barne]lik”, åpenbare dobbeltstandarder – også med hensyn på retorikken, siden han aldri hadde sagt sånt om noen andre – og delegitimisering av Israel er han åpenbart ikke egnet til en slik rolle.
For eksempel, framfor å understreke at Israel fører en fullstendig forsvarlig krig mot en fullstendig uforsvarlig fiende, insinuerer Barth Eide at Israel er en lovløs stat som hverken følger eller respekterer internasjonal lov, og at de dreper barn. Igjen er sannheten motsatt: Hamas torturerte barn, filmet og feiret det. Når de samme menneskene fremmer påstander om Israel, gjengir Barth Eide dem. Som et annet eksempel har den lynskarpe samfunnsdebattanten Coleman Hughes observert at “Hamas har perfeksjonert det å blande seg med sivilbefolkningen”, slik at de er ansvarlige for nesten ethvert sivilt tap. Barth Eide utelater ikke bare dette nøkkelfaktumet; han holder gjerne Israel ansvarlig selv for Hamas’ forbrytelser.
Barth Eide mener Hamas “kan ha en rolle i framtiden.” Hva kaller man det å samarbeide med slik ondskap? Hva kaller man det om han tror at han gjør det for å skape en bedre verden?
Meddommeren vil også skape en bedre verden. “Dette er et samvittighetsspørsmål … [om] proporsjoner og ikke minst det humanitære,” skriver han og legger til at han “opplever meddommervervet som noe som blant annet skal sikre at opplagte skjevheter … forhindres.” Da er det naturlig at han heller skulle ha sett “[offeret] stå på tiltalebenken … for psykisk medvirkning til folkemord.”
Selv om ondskapen hans er åpenbar, er meddommeren selvforherligende. Han diskriminerer mot en jøde åpenbart fordi han er en jøde, og likevel tror han at han er god. Ja, illusjonen hans fortsetter selv om meddommeren ønsker å kunne sette jøder på tiltalebenken for psykisk medvirkning til forbrytelser andre jøder anklages for.
Det er ondskapens parodi, og det er nesten like morsomt som det er tragisk.
iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal
Hamas, propaganda, hat, IDF, taktikk, moral, Hizbollah