Dette er en kommentar.
Tirsdag holdt Trump en nok for de fleste besynderlig tale i FNs hovedforsamling. Det var nesten Trump slik Trump kan snakke til et MAGA-folkemøte. Men i salen satt det snarere statsledere og toppdiplomater.
De satt, stort sett, med stenansikter etterhver som de ble fortalt hvor «dumt» de hadde oppført seg, at noen (Europa) lot landene sin «gå til helvete», at det grønne skiftet (som de fleste av dem angivelig tror på) var «svindel».
De gjorde heller ikke som da Trump talte der første gang i 2018, det vil si smålo og ristet på hodet, etterhvert som den amerikanske presidenten skrøt uhemmet av seg selv, alt han hadde oppnådd og hvor «great» alt nå var blitt igjen i USA.
Trump hadde stoppet syv krigen på få månedere, sa han, og hva hadde så FN oppnådd? Ingenting. De hadde ikke engang tilbydt Trump noen hjelp til å få slutt på disse krigene.
Men han klarte det likevel.
Rulletrappen stoppet da Trump og Melania var på vei inn, heller ikke teleprompterne virket, påpekte presidenten. Han fortalte deretter i detalj hvordan FN hadde avslått tilbudet hans tidlig på 2000-tallet om å renovere FN-bygningen for 500 millioner dollar, mens det endte med å koste mange milliarder.
Trump hadde som alle andre 15 minutter tilmålt tid, han endte med å snakke i 56 minutter.
Etter talen hadde Trump omlag 30 korte møter med ulike statsledere. Det er FNs «høynivåuke» som vanlig i slutten av september. Ett av disse møtene var med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Han fortalte foran kameraene at Ukraina hadde gjort fremskritt på slagmarken og tatt mange kilometer fra russerne. Zelenskyj mente også at den russiske økonomien var i «store problemer».
Noen timer senere sendte Trump ut en melding på Truth Social. Den har blitt rapportert verden over. Slik startet Trump:
«Etter å ha blitt kjent med — og fullt ut forstått — den militære og økonomiske situasjonen mellom Ukraina og Russland, og etter å ha sett de økonomiske problemene det skaper for Russland, mener jeg at Ukraina, med støtte fra EU, er i en posisjon til å kjempe og VINNE tilbake hele Ukraina i sin opprinnelige form. Med tid, tålmodighet og økonomisk støtte fra Europa og særlig NATO, er de opprinnelige grensene der denne krigen startet en reell mulighet. Hvorfor ikke? Russland har kjempet meningsløst i tre og et halvt år en krig som en virkelig militærmakt skulle brukt mindre enn en uke på å vinne. Dette er ikke ment å rettferdiggjøre Russland. Tvert imot får det dem til å fremstå som en «papirtiger».»
Uttalelsen står i kontrast til det Trump og andre, som Pete Hegseth og Marco Rubio, har sagt tidligere. Der de har lagt til grunn at de territoriene som Russland har okkupert, må regnes tapt.
De i Europa og Ukraina som nå tolker Trumps nye toner som at USA vil legge all kraft bak en ukrainsk militær seier, tar nok feil. For Trump vil fortsatt bare selge våpen til Nato (les Europa) slik at de kan gi dem videre til Zelenskyj. Trump overlater simplethen krigen til noen andre. Hans krav til europeerne om å slutte alt kjøp av russiske energi før USA eventuelt innfører nye sanksjoner er likens ingen lovnad om noe som helst. For kravet han stiller til Europa er de neppe villige til å ta smerten av. Og det vet Trump.
Vladimir Putin kommer ikke til å skjelve av frykt og krype til forhandlingsbordet etter Trumps Truth Social melding. Hans melding med droneflyvninger inn i Polen, jagerfly som snerter estisk luftrom og (trolig) droner over Kastrup er tvert imot hans måte å si at en fortsatt stedfortrederkrig med Nato vil ha kostnader for Europa, og at Russland er villig til å stå på sitt uansett konsekvenser.
Så hva er det egentlig Trump ser for seg? Hva er det han tenker å oppnå?
Et mulig svar er at mannen har mistet grepet (om han noensinne har hatt det når det gjelder utenrikspolitikk). Når man snakker i store ord, slik Trump har gjort om en rekke omstendigheter (Grønland, Panama, Gaza, Ukraina, tariffer, India, Kina etc) uten å følge det opp, så mister det man sier sin kraft.
For hvilket insentiv har andre land/deres ledere til å tilfredsstille Trumps ønsker og krav så lenge de opplever at han endrer mening så fort han møter motstand? Om ikke USA også tidligere ble ansett som en upålitelige alliert som har kastet venner under bussen (og her kan man f.eks nevne kurderne, og anti-Taliban krefter) så har Trump egenhendig sørget for at det å ha vist seg som en trofast alliert av USA i mange tiår, som ikke minst Danmark har gjort ved sine styrker i Irak og Afghanistan, gir deg null goodwill i de lange løp.
Hans innføring av toll mot en partner som India for å kjøpe russiske olje er et annet eksempel. For Kina, som kjøper minst like mye, har ikke fått straffetoll knyttet til slike kjøp. Og Kina er i tillegg en erklært motstander og konkurrent av USA.
Et stort og mektig land som USA har ikke tidligere bare utstrålt handlekraft gjennom en enkelt mann. I utenrikspolitikkene er det en rekke institusjoner og personer (diplomater) som har tatt seg av detaljene. Når de møter sine motparter, lyttes de til og har makt og innflytelse utfra den «kanal» de selv har tilbake til Washington D.C. Man antar for eksempel at det en ambassør for USA sier, og lover, på vegne av USA, i rimelig grad også er det som er den endelig beskjeden fra Det hvite hus.
Men nå begynner det å bli åpenbart at det er Donald Trump som bestemmer «alt». Han har et apparat av lojalister rundt seg som enten ikke er i stand til å tenke selv, eller som ikke tør si han imot. Og det er i og for seg greit at en mann har mye makt, om det ikke var for at han skifter mening støtt og stadig, og heller ikke virker å ha tenk særlig godt igjennom det han sier og mener, og endrer.
Man skal være temmelig underdanig, servil og «investert» i Donald Trump om man fortsatt ser på mannen som et geni som spiller «firedimensjonal sjakk» og utmanøvrerer alle som en.
Og jeg snakker her som en person som har foretrukket Trump såvel i 2016, som 2020, som i 2024. Jeg har ikke lidt av Trump derangement syndrom.
Men det vi nå er vitne til, kan jeg ikke lenger late som ikke har betydelige kritikkverdige elementer ved seg. Trump har gjennom sin vingling og sine outrerte utspill som han ikke følger opp, undergravet sin egen autoritet. Det er bemerkelsesverdig hvor raskt han har ødelagt sin egen innflytelse på den internasjonale scenen.
Det betyr ikke at han ikke er «fryktet» eller at andre statsledere ikke forsøker å blidgjøre ham, snakke ham etter munnen og gi ham det han vil ha. For det gjør de. Stenansiktene man så i FN-salen var en refleksjon på at folk er redd for hva han kan gjøre om han blir fornærmet eller opplever av noen står opp mot ham. Man kan over natten få 25 prosent toll kastet på sitt land.
Men at man frykter konsekvensen av Trumps uberegnelighet, er ikke det samme som utenrikspolitisk gjennomslag på områder som betyr noe strategisk, eller som er av langsiktig karakter.
Det er rett og slett ikke rasjonelt for et land å nå binde seg til USAs mast. For en slik allianse med USA, vil ha kostnader, for eksempel for et lands forhold til Kina, som vil se det som en fiendtlig handling om det dreier seg om et land i Asia. Og med tanke på at Trump ikke ser ut til å behandle USAs allierte noe bedre enn dets tradisjonelle fiender, snarere tvert imot, så har man lite rasjonale for å knytte seg til USA nå.
Trump behandler USAs utenrikspolitikk som om det er knyttet til hans egen person. Det avslørte han når han sa at han trodde at av alle krigene i verden var det den i Ukraina som ville være lettest å få slutt på: «Fordi jeg hadde et så godt forhold til Putin», som han sa i FN.
Ved dette avslørte Trump mer enn han nok liker. For hvis man virkelig tror at en så kompleks historisk fiendtlighet som den mellom russere og ukrainere, og mellom Russland og Europa (og USA ideologisk), og som har forårsaket en krig der begge sider har hundretusenvis av drepte og skadde allerede, kan løses simpelthen ved at to statsledere liker hverandre, har man ikke forstått mye av historien eller av verdens gang.
Da er man rett og slett inkompetent.
Og det er det som nå trer frem dessverre. Hvorvidt det er alderen som nå tynger, og en begynnende demens, eller om kimer til denne ødeleggende selvopptattheten (narsissmen) hans har ligger der hele tiden, er ikke godt å si. Men det lar seg ikke benekte for en intellektuelt redelig observatør lenger: Trumps personlighet står i veien for USA, og Vestens interesser. I det minste reduserer det dets potensiale.
Med det mener jeg ikke at ikke Trump har rett i en god del av det han sier om det grønne skiftet eller om innvandringens og den politiske korrekthetens ødeleggende konsekvenser. Han er slett ikke så verst når han peker på andres feil og mangler.
Men sin egen væremåte og effekten den har, er han mindre god på å forstå og artikulere. Og selvopptatthet og skryt på tynt grunnlag (tomt skryt) er ingen utenriks- og sikkerhetspolitisk vinnerformel.
Selv ikke når man er USAs president.
Loading ...