Dette er en kommentar som gir uttryk for skribentens meninger.

Norge har mest helsepersonell av alle land vi sammenligner oss med. Det er da et mysterium hvorledes man i Norge har fått til lange ventetider og «mangel» på personell. Dette er en kunst som har blitt utviklet siste årene.

I 1969 var det ved Kirkenes Sykehus to leger, en turnuslege og en overlege i kirurgi, dessuten en militærlege i militærtjeneste som kom innom når det ble for mye arbeid. Det var få utdannede sykepleiere. Turnuslegen assisterte på alle kirurgiske inngrep.

Det var ingen røntgenlege, turnuslegen var røntgenlege og gjorde undersøkelser der en lege måtte uføre undersøkelsene. Det var ingen fødselslege, turnuslegen tok seg av vanskelige fødsler og kirurgen tok seg av fødselskirurgi, og gynekologiske operasjoner.

Poliklinikken ble delt mellom overlegen og turnuslegen. Hvis man i ettertid går ser på feil som ble gjort, vil man kanskje komme til at det ble gjort mindre feil enn nå, og at behandlingen var mer oppdatert på ny kunnskap enn nå.

Kort sagt ekstrem personellmangel sammenlignet med nå, og god kvalitet og service.

Det var delvis slik situasjonen var på alle sykehus og i primærhelsetjenesten, også universitetssykehus, studenter tok deltidsjobber som underordnede leger i universitetssykehus.

Da var det ofte korte ventetider, og poliklinikkene hadde stort sett ikke ventetid.

Nå er det flere ganger så mye helsepersonell og lange ventetider også i primærhelsetjenesten der man før kom inn på dagen. Man gjør dårligere arbeid, spesielt i primærhelsetjenesten.

Allerede i 1970 begynte man så smått å gripe mer inn med sentralstyring og instruksbasert helsevesen. Da teller ikke individuell kunnskap lenger. Det kan tvert imot være farlig for legen å gjøre situasjonsbasert og kunnskapsbasert arbeid etter individuell vurdering.

Helsevesenet er sårbart for slik tilnærming. Situasjonene og pasientene er forskjellige. Kunnskapsmengden er så enorm, en million kunnskapsnoder.

Hvorledes kan det gå til. Flere ganger så mye personell, og mindre utført arbeid?

Det ble gjort et forsøk på Rikshospitalet for mange år siden med 75% innsats ‘styrt finansiering, det vil si de fikk 75% av betalingen for en fast pris per tiltak for pasienten, og 25% fast sum i budsjett.

De fant raskt ut at det lønnet seg å effektivisere produksjonen for 75% betaling. Det vil si at det lønte seg å gi 25% rabatt per behandling. Produksjonen økte sterkt, og de brukte mye mer penger enn opprinnelig budsjettert. Det ble en stor offentlig oppvask, og direktøren måtte gå. Ingen av maktbyråkratene vurderte det Rikshospitalet egentlig de hadde gjort, var å behandle 25% billigere og mye mer effektivt, med samme personell.

En lege på øyeklinikk i sykehus opererer ca. 8 øyne for grå stær på en vanlig arbeidsdag. I en privat øyeklinikk opererer en lege det doble, og opp til 24 øyne på samme arbeidsdag.

De fleste fastlegene driver privat bedrift med offentlig støtte og takster for arbeidet de gjør. Selv om de på en måte er private er de sterkt knyttet til styringssystemene i byråkratiet.

Et eksempel:

Når en pasient er akutt syk med infeksjon, skal han egentlig komme til lege, få diagnose og starte behandling med en gang før infeksjonen gjør skade.

Det første man må vite med en gang er om det er bakterier eller virus. Standard metoden i 100 år har vært å vurdere forholdet mellom forskjellige typer hvite blodceller (differensialtelling). Da vil man med stor grad av sikkerhet vite om det er feber av bakterier eller virus.

I 150 år har det vært en metode til å skille mellom forskjellige bakterier i mikroskop (mikroskopering av gramfarget preparat). Da kan man med en gang velge antibiotikum som med stor sannsynlighet er riktig. Virusdiagnose tidlig er også blitt mer viktig fordi det eksisterer et medikament som kan stoppe 97% av vanlige virus i tidlig fase.

Siste 55 år har disse to metodene blitt gjort enklere og raskere. For en allmennlege vil de til sammen ca 3 minutter å vurdere begge prøvene, og 8 minutter for hjelpepersonell å gjøre klar prøvene.

Nesten ingen primærleger gjør nå dette. De sender inn prøver, og får svar etter flere dager, kanskje bedre svar, men sene.

Hvorfor gjør de ikke denne enkle jobben? Den står ikke i forskriftene. Den er ikke godt betalt. Minst en lege har blitt tiltalt av trygdetaten fordi han gjorde mange slike undersøkelser og sendte refusjonskrav. Mistenkt på grunn av uvanlig aktivitet. Primærlegene utfører vesentlig færre tiltak selv enn tidligere.

Det er mange eksempler som jeg ikke skal nevne, spesielt i forbyggende medisin. Forskriftene ligger opp til 50 år etter kunnskapen. Det var slike fenomener, ikke medisinske, Daniel Kahneman forsket på, og fikk Nobelpris for. Dette gjelder ikke bare i medisin, det er et generelt fenomen som han forsket på.