Kristendommen oppsto fra jødedommen og har en kompleks historie med utvikling og separasjon.

Jesus Kristus anses som grunnleggeren av kristendommen. Han anså seg selv som en jødisk lærer og profet.

De tidligste tilhengerne av Jesus var jøder som trodde at han var Messias, den forventede frelseren. Disse første kristne var fortsatt dypt forankret i jødisk tro og praksis og fortsatte å delta i jødiske gudstjenester i synagogene.

Etter Jesu død og oppstandelse begynte kristendommen å spre seg utenfor det jødiske samfunnet. Apostelen Paulus spilte en betydelig rolle i å forkynne kristendommen blant ikke-jøder (hedningene) og hevdet at troen på Jesus Kristus var åpen for alle mennesker, uavhengig av deres etniske bakgrunn.

Et viktig øyeblikk som førte til en økende distanse mellom kristendommen og jødedommen, var økende konflikter mellom tidlige kristne og de jødiske religiøse autoritetene. Dette førte til en gradvis separasjon mellom de to gruppene.

Det økende antall ikke-jødiske (hedenske) konvertitter til kristendommen førte til behovet for å tilpasse den kristne læren og praksisen til å inkludere de som ikke var jøder. Dette inkluderte å fjerne kravet om omskjæring og de jødiske spisereglene.

En versjon av transisjonen vekk fra de strenge jødiske matreglene går slik ifølge en artikkel tidsskriftet Kirke og kultur som er referert i forskning.no.

«Apostelen Peter sto en dag på et tak. Han var ferdig med å be og ville finne seg noe å spise.  Da kommer en stor linduk ned fra himmelen. På duken satt alle slags dyr, kryp og fugler. En stemme sa: Reis deg, slakt og spis! «

Denne episoden er beskrevet i Apostlenes gjerninger. Og den er angivelig årsaken til at kristne ikke har spiseregler. 

Men ikke alle er enige i denne forenklingen.

– Nei, den teksten er misforstått, sier Anders Runesson, som er dekan ved Det teologiske fakultetet på Universitetet i Oslo og professor i Det nye testamentet.

Episoden med duken og Peter handler ikke om dyr og mat, men var et bilde på at ikke-jøder kunne bli med i Jesus-bevegelsen, ifølge Runesson.

Apostelkonsilet var et møte som ble holdt i Jerusalem i år 48 eller 49.

Store Norske Leksikon skriver at bakgrunnen for møtet var en strid som var oppstått i Antiokia mellom Paulus og de hedningkristne på den ene siden og judaistene på den andre siden, om omskjæring og Moseloven (Apostlenes gjerninger kapittel 15, Galaterbrevet kapittel 2).

På møtet ble Paulus godkjent som apostel for hedningene, og kravet om omskjæring ble frafalt. I et «kommuniké», det såkalte aposteldekret, nøyde man seg med å kreve at de hedningekristne skulle avholde seg fra avgudsofferkjøtt, blod, kjøtt av kvalte dyr og ekteskap med nære slektninger.  

– Alt kjøttet som var til salgs på markedene, var offerkjøtt, det vil si dyr som var ofret til de greske eller romerske gudene. Forbudet kom fordi mange mente at man fikk et forhold til gudene når man spiste dette kjøttet, sier Runesson til forskning.no 

Etter hvert kom det stadig flere ikke-jøder inn i bevegelsen.

– Da de ble mange nok, ville de selv definere sin religiøse praksis. De distanserte seg fra det jødiske, og lagde blant annet nye regler for kostholdet, sier Runesson.

Det er også på denne tiden de tar søndag som hviledag, og ikke lenger lørdag som i jødedommen.

– Kristendommen som religion startet når de ikke-jødiske medlemmene av Jesus-bevegelsen for første gang tok tydelig avstand fra jødedommen, sier Runesson. 

Nå som kristendommen hadde vokst, ble det også mer kjøtt tilgjengelig som var slaktet utenom de gamle hedenske offerritualene, altså sekulært slaktet.

– Da forsvant behovet for å skille mellom hvilke dyr som kan spises og ikke. Men dette var en lang prosess, sier Runesson. 

Hver sin vei

På 300-tallet ble kristendommen anerkjent som statsreligion i Romerriket, og dette bidro til å øke avstanden mellom kristendommen og jødedommen. Kristne ledere vedtok også en rekke lover som begrenset kontakt mellom de to gruppene og kritiserte jødedommen.

Konsilet i Nikea i 325 e.Kr. hadde stor betydning for utviklingen av kristendommen og bidro til å etablere sentrale læresetninger som la grunnlaget for kristen tro og praksis, og som i stor grad skilte seg fra jødisk tro.

Kosher er en serie med religiøse diettlover som er spesifikke for jødisk tro og praksis. Disse reglene er nedfelt i den jødiske loven, spesielt i Torahen (Det gamle testamentet), og de veileder jøder i hva de kan og ikke kan spise, samt hvordan maten skal tilberedes. Her er noen av de grunnleggende kosherreglene for mat:

1. Delte dyr: Kosher-mat inkluderer dyr som er delt klovene og tygger drøv. Dette betyr at dyr som okser, sauer og geiter som oppfyller disse kriteriene, kan anses som kosher kjøtt.
2. Forbud mot svinekjøtt: Kosher-dietten forbyr spising av svinekjøtt eller produkter laget av svinekjøtt, fordi svinet ikke oppfyller de nevnte kriteriene for rene dyr.
3. Separasjon av melk og kjøtt: En av de mest kjente kosherreglene er forbudet mot å blande melkeprodukter og kjøttprodukter. Dette inkluderer ikke bare å spise kjøtt og melk sammen i en rett, men også å tilberede og servere dem i samme måltid. Derfor skal det brukes separate retter, bestikk og kjøkkenutstyr for melk og kjøtt.
4. Separasjon av kjøtt og fjærkre: I tillegg til å holde melkeprodukter og kjøttprodukter adskilt, skal også fjærkre (fugler) og kjøtt fra dyr som har klovene delt og drøv ha separate retter og kjøkkenutstyr.
5. Blodforbud: Kosher-mat krever at blod fjernes fullstendig fra kjøttet før det spises. Dette gjøres vanligvis ved hjelp av en prosess kalt «kashering,» som inkluderer salting og drenering av blodet fra kjøttet.
6. Fiske med skjell og finner: Skalldyr betraktes som ikke-kosher, men fisk med både skjell og finner er tillatt.
7. Slaktemetoder: Kosher-kjøtt må slaktes i samsvar med spesifikke rituelle metoder som er nøye regulert. En spesielt utdannet person, en såkalt «shochet,» utfører slaktingen etter jødiske lover.
8. Innspeksjon: Alle matvarer som anses som kosher, må inspiseres av kompetente myndigheter eller rabbinere for å sikre at de oppfyller alle kosherreglene.

Både jødiske kosherregler og islamske matregler har sitt opphav i Det gamle testamentet i Bibelen, spesielt i bøkene 3. Mosebok (Leviticus) og 5. Mosebok (Deuteronomy). Begge religionene anerkjenner disse bøkene som hellige og inneholder lignende retningslinjer for mat og kosthold.