Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.

Hvem stilles til ansvar når det går galt? Når volden, kriminaliteten og utenforskapet eksploderer i takt med naive politiske drømmer?

Spørsmålet henger i lufta, men svaret uteblir. For det er ikke så lett å finne syndebukker i en tåke av godhet, batikk, og hjertevarme.

I flere tiår har de selvutnevnte moralens voktere på venstresiden drevet sitt prosjekt med åpne grenser og åpne hjerter. “Vi må være gode,” sier de, og slår ned enhver kritikk med beskyldninger om fremmedfrykt og ondskap. I mellomtiden advarer høyresiden – særlig FrP – om konsekvensene. Men i dette symfoniorkesteret av naivitet er ingen interessert i å høre på litt blå bass.

Hvordan gikk det i Sverige?

I vårt broderland ser vi nå fasiten på denne politiske galskapen. Drapsstatistikken i Sverige skyter i været. Fra 2014 til 2023 har økningen i drapsdommer vært på hele 178 prosent. Bombeeksplosjoner, skyting på åpen gate og gjenger som styrer bybildet har blitt normalen.

Ja, normalen. Bare i september i år ble ni personer skutt og drept. Og hva er venstresidens svar? Et ydmykt “vi har vært litt naive.” Litt naive?! Det er som å si at Titanic fikk litt vannlekkasje.

Den norske modellen: Samme vei, bare saktere

Her hjemme sitter vi og later som om vi er immune mot Sveriges skjebne. Statistikken viser at 36 prosent av uttransporterte fra Norge i januar 2024 var straffedømte. Hvorfor var de her i det hele tatt? Og hva med de som slipper gjennom nettene?

Noen må jo ta ansvar for denne absurde politikken, der kriminelle fra alle verdenshjørner får komme inn, og vi – skattebetalerne – pliktskyldigst betaler for deres opphold, rettssaker og til slutt billetten ut igjen.

Politiets egne tall viser at Romania, Polen og Litauen topper listen over nasjonaliteter blant uttransporterte straffedømte. 

Hvorfor er Norge blitt et fristed for kriminelle fra hele Europa? Og hva med de som aldri returneres, men heller går under radaren? Er vi virkelig så naive at vi tror dette systemet fungerer?

Godhetens pris

Det finnes en brutal ironi i at venstresiden, som skryter av sin godhet og toleranse, samtidig har skapt grobunn for det motsatte. Vold, utenforskap, og frykt er ikke toleranse. Det er resultatet av en politikk der man lukker øyne og ører for advarsler og fakta. Det er en politikk der man ikke tør å sette grenser – verken for hvem som kommer inn, eller for hvilke verdier vi skal stå for.

Hvorfor står ingen til ansvar? Er det virkelig slik at man kan slippe unna med å si “vi var litt naive” etter å ha undergravd samfunnets trygghet? Kanskje burde de som har stått for denne politikken selv stilles til ansvar. Kanskje burde de kjenne konsekvensene av sin egen godhetstyranni – ikke minst for dem som har betalt prisen, både med liv og trygghet.

Når våkner vi?

Så hva gjør vi nå? Fortsetter vi å navigere i dette havet av naive, batikkelskende trolldeig-heksers hjertevarme, mens vi stirrer i avgrunnen av et stadig mer voldelig samfunn? Eller tør vi endelig si at nok er nok?

Det er på tide at vi krever handling. At vi krever ansvar. 

Når våkner vi?

Så hva gjør vi nå? Skal vi vente til Oslo blir en kopi av Stockholm, med eksplosjoner og drap som en del av hverdagen? Eller skal vi sette foten ned og kreve en politikk som setter Norge og våre verdier først?

Venstresiden kan fortsette å klamre seg til sin moralistiske høyborg, mens de nekter å innrømme hva som skjer rett foran øynene på oss alle. Men la oss være klare: Tiden for unnskyldninger og selvmedlidenhet er over. Vi trenger ledere som tør å handle, ikke politikere som sitter på henda mens galskapen fortsetter å bre seg.

For hvis ingen våkner snart, blir det ikke bare en trist utvikling – det blir en tragedie. En tragedie som kunne vært unngått. Når historien skrives, vil det stå svart på hvitt hvem som snudde ryggen til virkeligheten, og hvem som forsøkte å gjøre noe før det var for sent. 

Spørsmålet er: 

Hvem vil du være?

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Politimann frifunnet til slutt: Men norsk rettsvesen er et sjansespill