Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
2025 var året da alt raknet samtidig. Valg. Opptur. Nedtur. Trump. Eksperter som tok feil med selvtillit. Debatter der redaktøren hadde fasit før deltakerne åpnet munnen. Håndgranater i gatene. «Svenske tilstander» som nå bare er norske. Budsjettkaos. Rentekaos. Et politisk tutti-frutti der alt smaker likt: surt.
Hvis 2026 blir likt, er det i det minste ærlig.
Kjære julenisse,
Det er meg.
Hvit. Mann. Over 50. Litt for tung. Sørlending.
Med det som i dag regnes som en belastning: et helt vanlig liv.
Jeg skriver ikke for å klage. Jeg skriver for å konstatere.
For hvis dette er toppen av privilegiepyramiden, må jeg si at jeg hadde forventet bedre utsikt. Mindre lån. Nyere bil. Litt makt over eget liv. Eventuelt en nødutgang fra den offentlige samtalen.
Virkeligheten er ikke storslått.
Kone. Barn. Husbankhus. Bruktbil. Sliten rygg. Litt for mye ribbe. Litt for lite definisjonsmakt overalt.
Men i offentligheten er jeg blitt noe annet. Der er jeg struktur. Makt. Problem.
Jeg vokste opp på 70- og 80-tallet. Vi bygde skateboard selv fordi skateboard var forbudt. Vi bygde om syklene våre fordi gir var luksus. Vi drakk melk på skolen fordi brus var farlig. Livsfarlig.
Vi hadde klassekamerater som slapp både fluor og kristendom. Ofte barn av hippiegenerasjonen. Batikk. «Nei til atomvåpen». Full visshet om at de hadde rett, for alltid.
Snille folk. Aldri i tvil. Et sted tippet det.
Plutselig var vi ikke lenger mennesker med erfaring. Vi var blitt systemet. Historien. Skyteskive. Noe man kunne snakke om, forklare, forenkle – men aldri høre på.
Og vi merket ikke overgangen før døra allerede var lukket.
Ikke fordi vi er dumme. Men fordi vi trodde samfunnskontrakten var enkel: Jobb. Betal skatt. Ta ansvar. Hold kjeft.
Derfor er det nesten komisk å bli kalt bitre og intolerante. De fleste av oss er ikke sinte. Vi er ferdige.
Det finnes fortsatt grupper det er sosialt risikofritt å håne. Mannen som hentet kone i Thailand. Han som ble igjen på gården. Han som ikke fulgte med i timen.
Men oss?
Hvite menn med helt vanlig liv og helt vanlig lønn er fortsatt fritt vilt. Den siste gruppen det er helt ufarlig å mislike.
Uansett hva vi mener om bistand, barnehage eller abort, er konklusjonen gitt på forhånd. Ikke fordi argumentene er dårlige. men fordi avsenderen er feil.
Og det har vi akseptert.
Vi sitter der. Litt lutrygget. Litt ironiske. Med kaffen. Med jula. Og med vissheten om at det ikke er plass til oss i samtalen bare i statistikken.
For vi har levd lenge nok til å vite én ting:
Tiden tipper alltid.
Bare sjelden i vår favør.
Så ønskelisten er kort, julenisse. Ikke mer. Bare mindre. Mindre støy. Mindre skråsikkerhet. Mindre moralsk overmot. Og kanskje, hvis det ikke er for mye forlangt, en offentlig samtale der også vi får være mennesker igjen, ikke bare forklaringsmodeller.
God jul.
Vennlig hilsen en sørlending i et politisk tutti-frutti der det fortsatt er helt ufarlig å hate feil folk.