– Relasjoner er det vanskeligste vi driver med
Relasjoner er noe av det mennesker bruker mest tid på gjennom livet. Likevel er det, ifølge samlivsterapeut og EQ-terapeut Marisol Acosta, nettopp relasjoner vi kan minst om.
– Relasjoner er noe av det vanskeligste vi driver med. Samtidig er det noe av det vi har minst kunnskap om.
I en podkastsamtale med Shurika Hansen peker hun på et grunnleggende paradoks i samfunnet: Vi lærer matte, språk og naturfag, men nesten ingenting om følelser, tilknytning og samspill mellom mennesker.
– Det er her det blir vanskelig. Det er her det blir sårbart. Og det er nettopp derfor det ofte går galt.
– Fryktbasert oppdragelse i generasjoner
Acosta mener mange av problemene vi ser i dag har røtter langt tilbake.
– I mange generasjoner har vi hatt en autoritær foreldrestil. Ovenfra-og-ned. Mye frykt. Hvis du ikke gjør dette, så skjer det noe.
Hun beskriver dette som en fryktbasert oppdragelse, preget av lite følelsessnakk og mye avvisning.
– Den skaper utrygge barn. Den skaper usikkerhet.
Ifølge Acosta har pendelen nå svingt kraftig i motsatt retning.
– Når grenser forsvinner
– Nå har vi beveget oss over i en ettergivende foreldrestil. Vi har skjønt at følelser er viktige, og det er bra. Men så blir det grenseløst.
Hun beskriver en oppdragelse der barn blir validert, men i liten grad møtt med krav, konsekvenser og ansvar.
– Det blir mye: Jeg gir deg en is, så lenge du er fornøyd og glad.
Hansen kjenner igjen tendensen.
– Jeg har sett mye av dette på TikTok. Veldig mye fokus på å møte følelser, men lite på konsekvenser.
– Emosjonell intelligens ligger midt imellom
For Acosta er løsningen verken streng autoritet eller grenseløs ettergivenhet.
– Emosjonell intelligens ligger midt mellom disse to. Grenser fra den autoritære, og validering og følelsessnakk fra den ettergivende.
Hun mener dette er en balanse samfunnet fortsatt er langt unna å mestre.
– Jeg tror det vil ta mange generasjoner før vi kommer dit. Men vi er på vei.
– Uansvarlighetens pris
Acosta mener konsekvensene allerede er synlige.
– Vi begynner å se prinsene og prinsessene. Unge mennesker som ikke tar ansvar. Som sliter i arbeidslivet.
Hansen peker på at mange foreldre nettopp prøver å være det motsatte av sine egne foreldre.
– Vi vil ikke gjøre de samme feilene. Vi vil møte barna mer på følelser. Men vi har ikke blitt vist hvordan man kombinerer det med ansvar.
Acosta er enig.
– Alt kommer fra hjemme. Hvis foreldrene ikke har lært å ta ansvar selv, hvor skal barna lære det fra?
– Hvor er faget om følelser?
Samtalen dreier etter hvert over på skole og samfunn.
– Hvor finnes følelsesfaget? Hvor finnes relasjonsfaget? spør Acosta.
Hun peker på at barn lærer om røde og grønne følelser i barnehagen, men at det stopper der.
– Det er en start. Men det er langt fra nok.
Hansen spør om dette også gjelder lærere.
– Jeg tror lærere gjør så godt de kan. Men de er også mennesker. De har med seg sin egen historie, sin egen oppdragelse, sine egne triggere.
Acosta understreker at kunnskap alene ikke er nok.
– Det holder ikke at det sitter i hodet. Det må inn i kroppen. For når følelsene trigges, skjer alt veldig fort.
– Menn, sinne og det som ligger under
Et sentralt tema i samtalen er menns forhold til følelser.
– Gutter har også frykt. Gutter har også sorg. Men de har ofte ikke fått lov til å vise det.
Ifølge Acosta har sinne vært den eneste aksepterte følelsen for mange menn.
– Sinne er en grunnfølelse, og jeg heier på sinne. Men veldig ofte er det en sekundær følelse. Bak kan det ligge frykt, sorg eller avvisning.
Hansen spør hvordan menn i det hele tatt skal kunne vite dette.
– Det er en kunnskap som ikke er tilgjengelig for mange, svarer Acosta.
– Vi kan ikke speile oss alene
Ifølge Acosta er relasjoner også stedet der utvikling kan skje.
– Vi mennesker har et behov for emosjonell utvikling. Og den skjer ofte i relasjoner, fordi vi blir speilet.
Men når relasjoner preges av kritikk, resignasjon og avstand, stopper utviklingen opp.
– Da skjer det ingenting. Da flykter vi heller inn i jobb, trening, rus, utroskap.