Norsk antiamerikanisme er ikke et nytt fenomen. Det nye er at den nå i økende grad finnes på høyresiden i norsk politikk, hevder Asle Toje i en kronikk publisert i Aftenposten i påsken.

I kronikken går han hardt ut mot det han beskriver som et kulturelt og politisk skifte, hvor refleksiv USA-kritikk har blitt et kjennetegn også i Høyre.

«Den sterkeste antiamerikanismen nå er å finne på den liberale høyresiden,» skriver Toje. Som eksempel trekker han frem Høyres landsmøte i mars, der Høyre-nester Michael Tetzschner angivelig omtalte USAs rolle som en «fiende av Vesten». Partileder Erna Solberg oppfordret samtidig til å «kjøpe europeisk og feriere i Europa», noe Toje tolker som en form for oppfordring til boikott av USA.

Ifølge Toje er ikke kritikken først og fremst en rasjonell utenrikspolitisk reaksjon, men uttrykk for dypere kulturelle og identitetsmessige prosesser.

«Hvordan kan så mange føle seg så til de grader sviktet av et land som ligger så langt borte?» spør han, og svarer: «Naturligvis handler det om politikk, men også noe mer.»

Toje trekker historiske linjer tilbake til Jens Bjørneboes essay «Vi som elsket Amerika» fra 1966, som han mener dannet grunnlaget for en norsk intellektuell tradisjon der USA fremstår som et skremmende og farlig land.

«Amerika var blitt farlig, skremmende, uhyggelig. Det representerte konformisme, korrupt rettsvesen, voldsbruk, militærmakt, – og fremfor alt: USA aspirerer til verdensherredømme,» skriver Toje, og legger til at denne «forbitrede tonen» fortsatt preger norsk offentlig debatt.

Det som tidligere ble regnet som venstresidens kampsaker, har nå fått gjenklang blant borgerlige eliter, hevder han. «Lenge tok våre borgerlige bohemer til gatene for å protestere mot USAs handlinger, mens de overså, tilga og bortforklarte tilsvarende fra andre makter.»

Sentralt i kritikken står forestillingen om at Norge speiler seg i USA, men samtidig tar avstand fra det landet representerer. Toje trekker inn begrepet «oksidentalisme» – en ideologisk motsetning til Vesten – som en forklaring på hvordan europeere, og særlig nordmenn, bruker USA som en eksotisk antitese for å bekrefte sin egen moralske overlegenhet.

«I dag bruker europeere Amerika som en eksotisk og irrasjonell antitese for å legitimere og bekrefte sin egen tenkning og kultur.»

Samtidig mener han at USA-kritikken i Norge ofte er importert fra amerikanske medier og venstresideargumenter, og at norsk debatt reflekterer amerikanske kulturkamper mer enn reell norsk utenrikspolitisk analyse.

«Mye norsk USA-kritikk er et ekko av interne amerikanske debatter der innenrikspolitikk blir utenrikspolitikk. Mye norsk antiamerikanisme er hentet direkte fra den amerikanske venstresiden – når de er i opposisjon.»

Dette kommer tydeligst til uttrykk under Donald Trumps presidentperiode, ifølge Toje, da antiamerikanismen nærmest ble et tegn på moralsk anstendighet. «Under Trump er antiamerikanisme blitt et tegn på anstendighet – omtrent slik det var å gå i kirken for eldre generasjoner.»

Han retter også skarp kritikk mot norske medier, særlig NRK, for å ha dekket amerikanske valg med kommentatorer som åpent støtter én side. «Amerika under Trump er blitt den slags avgudsbilde som finnes i enkelte religioner, som symboliserer alt ondt, og som rituelt steines av menigheten.»

Ifølge Toje har denne formen for moralsk projeksjon bidratt til at Norge overser egne svakheter og feilgrep. «Når antiamerikanisme står i veien for selvrefleksjon, er dette et problem.»

Han viser til hvordan Norge har engasjert seg i kriger og humanitære prosjekter uten tilsvarende offentlig debatt eller kritikk. «Våre opinionsledere er så opptatt av å pipe ut amerikanerne at de overser vårt eget neoimperialistiske prosjekt: den humanitære stormakt.»

Mot slutten av kronikken peker Toje på det han mener er den største faren ved den nye høyreorienterte antiamerikanismen: at Norge mister reelle sikkerhetsgarantier i en tid der trusselen fra Russland øker. «Vi må ruste opp slik at vi er i stand til å forsvare oss selv. Deretter kan vi utforske alternativer til en tett og asymmetrisk binding til USA. Ikke før.»

Han avslutter med en påminnelse fra historiker Geir Lundestad: «Den som har veddet mot USA de siste 150 årene, har tapt.»