10 år etter andre verdenskrig slutt ble Vest-Tyskland tatt opp som medlem i NATO. Dette åpnet opp for et bredt comeback for tysk våpenindustri. Allerede året etter startet et omfattende prosjekt der formålet var å utvikle en ny stridsvogn.
Prosjektet involverte etterhvert flere land og mange våpenprodusenter. Etter mye testing av prototyper og modifiseringer falt man til slutt ned på et design presentert av Porsche.
Leopard 1 var dermed klar til serieproduksjon og dette arbeidet ble lagt til de tyske selskapene Krauss-Mattei og Wegmann. Leopard ble utstyrt med en V-10 motor, som kan kjøres på både diesel, bensin og parafin. Motoren leverer 830 hk. Vogna ble moderat pansret og veier 42.2 tonn.
Samtidig som utviklingen av Leopard pågikk ble det startet et prosjekt for å utvikle et mobilt luftvern som var mer effektivt enn det eldre mobile amerikanske luftvernet M42 «Duster».
Det ble også kjent at Sovjet hadde utviklet og produserte et helikopter med betydelig kapasitet til å ta ut stridsvogner (Mil Mi-24 «Hind»). Det ble derfor ønskelig å få utviklet et mottiltak mot dette helikopteret.
Utviklingen startet i 1963, og som vanlig med denne typen utvikling, testing og modifisering, strakk prosjektet seg over flere år og involverte mange aktører. I 1966 ble to prototyper levert til det tyske forsvaret for testing. Vinneren ble prototypen 5PFZ-A, som var utviklet av både tysk og sveitsisk våpenindustri.
Når vinneren ble satt i produksjon hos Krauss-Mattei og Wegmann, ble den bygget på chassiset til Leopard, mens automatkanonene ble levert av det sveitsiske selskapet Oerlikon-Contraves og elektronikken laget av Siemens. Først i 1973 fikk våpenet navnet Flugabwehrkanonenpanzer Gepard, forkortet til Flakpanzer Gepard.
Gepard ble utstyrt med to 35mm automatkanoner, begge med en skuddtakt på 550 skudd hver i minuttet. Kanonene ble koblet opp mot et sinnrikt system, bestående av en søkeradar og en målradar, samt en analog computer som beregnet målets avstand og fart. Senere fikk en oppdatert serie montert en laser avstandsmåler og systemet ble også etterhvert oppdatert med en digitalisert computer og nye radarer. Målet låses i computeren (Lock and Fire) og kanonene skyter ut en forhåndsinnstilt salve. Det elektrisk drevne tårnet kan svinges 360 grader. Kanonløpene kan heves til nesten 90 grader. Systemet samhandler hurtig og kan uavbrutt engasjere seg mot flere mål.
Hver kanon lades med 320 antiluftpatroner i størrelsen 35x228mm. 20 panserbrytende patroner ligger klar til bruk ved hver kanon. Skudd mot luftmål blir automatisk programmert til å eksplodere tett ved målet. Rheinmetall produserer en patron med et prosjektil som inneholder kuler i tungsten.
Prosjektilenes utgangshastighet er mellom 1175 og 1440 m/s avhengig av hvilken patron som benyttes. Effektiv rekkevidde 4-6 km. Gepard veier 47.5 tonn. Våpenet ble også solgt til flere land.
I 2010 fant det tyske forsvaret ut at Gepard var utdatert og man faset våpenet ut til fordel for et mobilt missilsystem (Wiesel 2 Ozelot). Inventaret ble solgt ned, men i 2022 ble en restbeholdning donert til Ukraina og Gepard kom dermed i aktiv krigstjeneste.
Flakpanzer Gepard ble utplassert i nærheten av såkalt kritisk infrastruktur og utmerket seg raskt som mottiltak mot innkommende droner av den iransk produserte typen, Shahed-136. En enkelt Gepard skjøt ved en anledning ned 10 av disse dronene. Det meldes også om nedskutte helikoptre og cruise missiler. Et lavtflygende jagerfly skal ha blitt skutt ned. Gepard tar også ned mindre angrepsdroner og lett til middels pansrede kjøretøy ligger dårlig an dersom de mottar en salve panserbrytende prosjektiler.
Det viste seg altså at den påstått utdaterte Gepard fortsatt leverte etter forutsetningen og har langt på vei utklasset mer moderne antiluftsystemer. I tillegg er Gepard relativt rimelig i bruk. Ammunisjon leveres av Rheinmetall og Nammo
Det kunne vært skrevet mye mer om Gepard, dette er bare et kort sammendrag, men jeg kan til sist ta med at Japan (Mitsubishi) laget en kopi av Gepard, som ble satt i tjeneste i 1987. Kopien ble bygget på chassiset til den japanske stridsvogna Type-74. Også denne fikk montert de samme 35mm kanonene til Oerlikon, som forøvrig er kjøpt opp av Rheinmetall. Våpenet, kalt Type-87, er fortsatt i tjeneste.
Kilder: GlobalSecurity.org, militaryfactory.com