Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I 2020 utgav den kjente britiske journalist og forfatter Douglas Murray en liten bok på knappe 100 sider om fenomenet islamofili, «Islamofili – en særlig storbylidelse» (Dansk utgave 2022, boken finnes merkelig nok ikke på noe norsk bibliotek, hverken i engelsk eller dansk utgave. Mitt lokale bibliotek som ellers lett henter inn bøker fra både inn- og utland meldte pass, pussig nok).

Boken er, som kommentatoren Melanie Phillips sier i forordet «vanvittig, sjokkerende og lattervekkende morsom». Men samtidig meget skremmende. Den viser hvordan offentlige personer i Vesten som politikere, kirkeledere, forfattere, filmstjerner, popstjerner m.m. «bukker under for islamofili, av frykt for å miste anseelse i fasjonable kretser» og fordi de har blitt utsatt «for et epidemisk tap av kulturell nerve». Murray kaller det en opportunistisk ny kjærlighetshistorie.

Og dette nye narkotikum har flere amerikanske presidenter, en utenriksminister (Clinton), en CIA direktør (Brennan) og militære ledere vist at de er påvirket av.

Men vår side av Atlanterhavet mangler heller ikke eksempler: Øverst troner Kong Charles III som nå kaller seg «Defender of Faith» heller enn det tradisjonelle «Defender of the Faith», og omtaler Islam som «en integrert og åndelig basert tradisjon» og sier at «Koranen er å anse som «den siste åpenbaring»! Og tidligere erkebiskop Rowan Williams har prestert å argumentere for innføringen av sharia i Storbritannia. Intet mindre!! Tony Blair omtaler Islam som «fredens religion».

Og andre statsministre uttaler tilsvarende samtidig som deres egne innbyggere får halsen skåret over på gaten til rop av Allahu Akhbar. President Chirac er heller ikke borte: «Europa, hvis røtter er like så mye muslimske som de er kristne». Franske historielærere har opplagt mye ugjort.

Og hva er årsaken til dette besynderlige fenomen som til tider synes helt løsrevet fra enhver historisk empiri? 

Frykt er nok den første faktoren, samt kombinasjonen av å ville være vennlig, men å samtidig være kunnskapsløs og vite veldig lite, ifølge Murray. Jeg vil gjette på at da verdens sjefs-ateist Richard Dawkins ble intervjuet av Al Jazeera og utvetydig bekreftet at Gud både i Det gamle og Det nye testamente er den ubehageligste «litterære» figur («forferdelig, et monster»), så var det frykt som fikk ham til å si om Koranens Gud at «Ja, hmm, jeg vet ikke så meget om Koranens Gud….»

Hvorfor er det ålreit å kritisere kristendommen? Hvorfor er det ålreit å kritisere jødedommen? Hvorfor er det «islamofobi» å kritisere Islam?

Islamofili kan også observeres i Norge. Her hjemme har regjeringen laget en handlingsplan med 30 tiltak mot det de kaller muslimfiendtlighet.  Handlingsplanen synes å ha druknet fullstendig i diverse verdensbegivenheter de siste 6-7 måneder, men det kan jo være like greit for noen at den sklir under radaren. Den er en pussig blanding av politisk naivitet, et ønske om å være politisk korrekt og godt gammeldags stemmefiske. Hvilken faktor som vektes mest er av mindre interesse, det er og forblir et politisk skuespill. Men et farlig sådant.

Jeg vil minne om den britiske kommentator, trotskyist m.m. Christopher Hutchins omtale av det nylagede ordet islamofobi: “coined by fascists, used by cowards, to manipulate morons”. Bruken av ordet er et forsøk på å innføre en anti-blasfemi-lov for en enkelt religion og gi den beskyttet status. Helst vil man kriminalisere synspunkter og ytringer som inneholder den aller minste kritikk av Islam.

Bruken av ordet er et angrep på vår ytringsfrihet og bør unngås. Det finnes ingen hindufobi, buddhismofobi, kristianofobi eller judeofobi. Det er formodentlig fordi disse religioner ikke anses som noen trussel? Vi kan, bør og må være islamkritiske, og dette er et begrep vi bør bruke. Ved å bruke nyskapningen islamofobi aksepterer vi islamistenes egne premisser. Islamofobi-kortet er en snedig måte å bringe religion inn i vår vestlige sekulære politiske verden. Det er vi ikke tjent med. Islamofobi er definert som “ubegrunnet fiendskap mot Islam» (Runnymede Trust). Men hvem bestemmer hva som er et “velbegrunnet fiendskap mot Islam”? Hele begrepet bør parkeres. Handlingsplanen like så. Hvorfor skal muslimer blinkes ut som ofre?

Islam må tåle forskning, kritikk, omtale og satire på lik linje med alle andre religioner. Det finnes et generelt lovverk som beskytter mot voldelig forfølgelse og diskriminering, det inkluderer selvfølgelig også muslimer. Det er ikke behov for noen særlige beskyttelses-tiltak for muslimer. Ironisk nok er Islam den eneste religion som faktisk truer annerledes troende og frafalne med drap. Er ikke dette hat-retorikk? Vi bør merke oss hva vi ikke får lov å stille spørsmål ved, der skjuler sannheten seg.

For å sette det på spissen: Her har vi en religion som tallrike steder i Koranen oppfordrer sine troende til drap av vantro, det være seg jøder først og fremst, men også kristne og frafalne muslimer for så å anklage oss for å lide av en fobi fordi vi ikke har noe ønske om å bli drept! 

Salman Rushdie lider garantert ikke av noen fobi!

De som vil lære mer om islam kan lese boken Islam: Sannheten om Muhammed og hans religion.