Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentenes meninger. Innlegget er skrevet av INPs partileder Ann Jorun Hillersøy sammen med politisk nestleder Øistein Høksnes.

Oljefondet, den store pengebingen som skulle være alle innbyggernes allmenning og forsikring mot fremtidens økonomiske svingninger, er blitt til allmenningens tragedie. Den har nå medført at politikerne bygger seg en enorm kostnadsbase som også skaper ineffektivitet i landets økonomi.

Nå slåss de store partiene om å dele ut størst mulig sugerør inn til Norges honningkrukke, Oljefondet, og det bidrar til den enorme kostnadsveksten i offentlig regi. Alt kan nå løses med statlige midler og tilskudd, og årsaken til den suksessrike produktivitetsveksten Norge hadde opp mot 2013, blir totalt oversett. Det synes som både Høyre og AP har helt glemt at man må skape gevinstene som skal fordeles, og ikke bare fordele de gevinstene andre tidligere har skapt.

På to år er det hentet like mye ut av Oljefondet, som gevinsten av Fastlands-Norge hadde i årlig gevinst i 2013. I tillegg forårsaker troen på at staten sparer for folket, at privat sparing i Norge er veldig liten sammenlignet med andre land. Vi er da også verdensmestere i gjeld i tillegg, og dermed utrolig sårbare får dårlig lederskap.

Norge er helt avhengig av arbeidskraften (verdien er ca. 54 000 milliarder) og verdiskapningen som foregår i Fastlands-Norge. Når mangelen på arbeidskraft ser ut til å bli den største utfordring i årene som kommer, kan vi ikke bygge oss et så enormt offentlig byråkrati som vi gjør nå, hvor effektiviteten svekkes jo større byråkratiet blir, og mengden av papirflyttere vokser som en ukontrollert kreftsvulst.

Det er flere arbeidsplasser i frontfagene og operasjonell virksomhet vi trenger i fremtiden, og da kan det ikke skapes en mengde arbeidsplasser av papirflyttere som ikke gir et bærekraftig fremtidig arbeidsmarked. Uten at vi får tilbake produktiviteten i Fastlands-Norge, vil vi få store problemer med å holde velferden oppe i årene fremover.

Den politiske (u)kulturen

Det synes som vi har fått en politikerkultur med en gruppe spesielle mennesker, som ligner mye på hverandre og er mer opptatt av å være der de er, enn å virkelig være konkurrenter som brenner for å skape et bedre Norge.

I 2013 hadde subsidienes andel av økonomien sunket til 2 %, noe som skyltes at vi hadde en mer nøytral politikk lenge. Fra 2013 har dette gått den gale veien igjen, og i 2022 passerte det 3 % og er stadig økende. I tillegg øker overføringene til ideelle organisasjoner og er nå på størrelse med både subsidiene og det som kommer i tillegg, overføringene til utlandet. Alt dette utgjorde i 2023 over 250 milliarder kroner, og er stadig økende.

Innenfor grønn omstilling virker mulighetene å være uendelige, og her har sugerørene blitt både større og flere jo mer politikerne konkurrerer om å være den flinkeste til å gi mest. Det spiller tydeligvis ingen rolle om det er bærekraftige prosjekter, bare det kalles grønt.

Definisjonen på dagens politiske ledelse kan defineres som Dag 2 ledere, som Jeff Bezos i Amazon kalte de lederne de ikke måtte slippe til i selskapet. Sverige hadde tilsvarende problem for rundt 30 år siden, men fikk tilbake Dag 1 ledere, og har lykkes med den snuoperasjonen de måtte ta.

Regjeringene i Norge stoler ikke lenger på egne ferdigheter, så alt domineres av innleide kommunikasjonsrådgivere, konsulenter og advokater. Alt outsources, og politikerne sitter igjen med stikkord for kommunikasjon og det hører vi på at det er det samme budskapet de har å fremføre, uansett problemstilling. Utenfor stikkordene ligger det mye lav kunnskap.

Får inn godt lederskap igjen i 2025?

De siste 11 års regjeringer har vel på mange områder vist seg å ikke være skapende og fremtidsrettede for å bygge landet inn i fremtiden. Det er lett å trikse med tall og fremme de som kan fremstilles som gode, men at vi i første kvartal opplever at 91 % av alle nyansettelser i Norge skjer i det offentlige, så er det vel lett å konkludere med at Kåre Willochs sitat «Nu går alt så meget bedre», ikke er helt gjeldende.

I Norge i dag opplever vi en drivkraft- og kapitalflukt ut av landet, at mange unge gründere risikerer å miste kontrollen over sine selskap om de ikke flytter ut, og at utenlandsk kapital har mistet mye av sin tillit til norsk økonomi. Utenlandsk kapital har tapt rundt 600 milliarder euro, bare på fallet i kronekursen.

For Norge, så er det svært viktig for landet, at det kommer solid lederskap og ansvarsfullhet de neste årene, og vi får et lederskap som ser mot de neste 100 årene for Norge. Det er nå vi har egen kapital til å bygge landet.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Vanvittig pengebruk på det nye regjeringskvartalet