Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Den 24. oktober ble kvinner oppfordret til å legge ned alt lønnet og ulønnet arbeid på Island.

Anledningen er at 24. oktober blir betraktet som den dagen kvinner slutter å få lønn. Det er beregnet slik at de kun får 80% av en manns lønn, og derfor resten av året jobber gratis.

Dette er selvfølgelig rent sprøyt. Selv Faktisk.no har avfeid at det forholder seg slik.

Det er ikke annet enn atter en feministisk løgn som nekter å dø, fordi folk elsker feminisme!

Men tilbake til Island. Hvor mange kvinner som faktisk fulgte oppfordringen, vet jeg i skrivende stund ikke. Jeg har ikke sett noe anslag i islandske aviser ennå. Men dagen tiltrakk seg enorm oppmerksomhet i forkant, og selve dagen ble markert med appeller. Det blir anslått at mellom 70,000 og 100,000 mennesker samlet seg på Arnartorg i Reykjavik sentrum. Det tilsvarer omtrent en fjerdedel av Islands befolkning.

Jeg bodde og arbeidet selv på Island i årene 2008-2012. I dagene før markeringen så fulgte jeg kommentarfeltene i de islandske mediene, og det var en nokså union oppslutning om dagen. Jeg vil anslå at minst 90 prosent av både kommentarer og antall likes støttet både saken og den påfølgende streiken.

Kan man da konkludere at saken er berettiget?

Etter min mening? Et rungende nei! Flertallet har ikke alltid rett. Og i våre dager, sjeldnere og sjeldnere virker det som. Jeg tenker da på flere eksempler i det siste, oppslutningen om covid-vaksinasjonen, støtten til Palestina osv.

Jeg pleier å si at hvis kvinner legger ned arbeidet, så stopper visse sektorer av samfunnet opp, primært helsevesenet, skolevesenet og barnehager, i tillegg til en del butikker.

Hvis menn legger ned arbeidet, så stopper ALT opp! Bygninger vil forfalle, veier blir uframkommelige, varer vil ikke komme fram, kloakken vil renne over, landet vil ligge åpent for invasjon. Det vil bli fullstendig kaos og samfunnet vil som helhet bryte sammen.

Antakelig er det derfor islandske politikere støtter kvinnestreiken. De vet at hvis kvinner, i motsetning til menn, legger ned arbeidet en enkelt dag – så vil ting gå rundt likevel. Men dette blir som å støtte det sutrete barnet som egentlig mest er en byrde, og pålegge det ordentlige barnet som aldri klager å steppe opp for å fylle hullet.

Legg merke til at det kjønn som rammes mest av at kvinner legger ned arbeidet, er kvinner selv. De fleste beboere på sykehjemmene, og faktisk også de fleste pasienter på sykehus, er kvinner (kvinner har flest liggedøgn). Det er også flest kvinner som har barn – fordi de fleste aleneforeldre er kvinner – og som derfor må holde barna hjemme hvis barnehagen eller skolen stenger.

Man kan derfor konkludere at kvinner ofte jobber for andre kvinner. Menn jobber for alle. 

Er det tilfeldig at dette skjedde på Island?

Nei. Island er blant verdens mest woke land. Pride var en stor greie på Island lenge før det ble innført i Norge. Island er hundre prosent pro Palestina. Støtte til Israel finnes knapt. Det er heller ikke første gang kvinner legger ned arbeidet for en dag for å bekjempe diskriminering. Det samme skjedde i 1975. Og jeg mistenker at det var en smule større grunn til det den gang, enn det er i 2023.

Islendingene er også blant verdens mest likestilte. Verdens første kvinnelige president var islandsk. Det er derfor ironisk at det er nettopp der man skal klage høyest over diskriminering av kvinner, i den grad at kvinner går til streik.

Og som i alle andre vestlige land, så er diskrimineringen innbilt. Ulikelønn basert på kjønn er selvfølgelig forbudt der, som i hele Vesten. Da jeg arbeidet i landet, så fikk jeg nøyaktig den samme lønnen som mine kvinnelige kolleger.

Så det man forsøker å bekjempe med disse feministiske markeringene, er det personlige frie valg. Men som med alt annet, så er det implisitt menns feil at kvinner velger feil.

Kvinner velger trygt og begrenset. Med det så mener jeg oppvarmede og behagelige arbeidsplasser med lav risiko, og begrenset arbeidstid. Helt greit for meg. Jeg velger det samme selv. Men så klager jeg heller ikke over at menn som står i stillaser syv etasjer over bakken, eller går til midjen i menneskelig avføring under bakken, får bedre betalt enn meg. Jeg sier, gjerne! Ta pengene! Dere fortjener de!

Slik tenker ikke feministene. Og dessverre, som vi ser på Island, så får de mange kvinner med seg på deres logiske kortslutninger, og hva jeg vil kalle ren misunnelse. «Vi skal ha vår bit av kaka, men vi skal ikke måtte utsette oss for det samme ubehaget».

Det som nå dessverre kommer til å skje, er at både politikere og arbeidsgivere merker et press til å betale kvinnelige ansatte bedre, og vil lete etter smutthull for å gi kvinner mer i lønn. De finner ikke lønnsgapet i tariffene. I tariffene må man følge reglene for ansiennitet og kompetanse, uavhengig av kjønn. De må derfor ty til bonuser og diverse mer eller mindre lovlige pålegg, som medfører at kvinner ender opp med høyere reallønn enn menn, for samme jobb.

Island har en kvinnelig statsminister. Hun heter Katrin Jakobsdottir, har sittet siden 2017 og er en radikalfeminist. Hun uttalte blant annet «vi har likestilling når vi har hatt kvinnelig statsminister i like mange år som vi hadde mannlig statsminister frem til nå».

Island er en sjøfartsnasjon. De lever først og fremst av fiske, deretter av turisme. Det er menn som drar på sjøen. Her er Island like tradisjonelt som de fleste andre land. Kvinnelige fiskere er nesten fraværende.

Men falt det Islands statsminister inn å si «vi har likestilling når like mange kvinnelige fiskere har omkommet på sjøen, som mannlige fiskere frem til nå»? Nei, selvfølgelig ikke. For Jakobsdottir er en feminist. Og feministisk logikk strekker ikke så langt. Ei heller feministisk empati. Feminister har en enorm blindsone for lidelsene som er spesifikke for menn. Jakobsdottir er som mange feminister, også en misandrist.

Island har en statsminister som er statsminister for hele folket, men som først og fremst arbeider for kvinner. Hva tenker islandske menn om dette? De tar, som vestlige menn generelt, sjelden til motmæle. Det er derfor feminisme er den vestlige verdens banesår. 

Nå er Island i ferd med å gå i samme fellen som Sverige og Norge. Da jeg bodde i landet for over ti år siden, så var muslimsk innvandring svært lav. Det pågikk en innvandring, men den var hovedsaklig fra Øst-Europa. Men nå har den muslimske innvandringen tiltatt betraktelig. På de årene jeg har vært borte, så har befolkningen økt fra 330,000 til 390,000, og det er ikke fordi etnisk islandske kvinner får så mange barn. Økningen skyldes ikke muslimsk innvandring alene, men utgjør en stor del av den. Island har ingen erfaring med islamske krav og islamsk vold. De aner ikke hva de har i vente.

Er det tilfeldig at det skjer nå, under kvinnestyre? Med risiko for å pådra meg feministisk vrede, så sier jeg nei.

Ikke fordi det ikke finnes mannlige politikere som gjøre det samme. For det gjør det. Vi har en mannlig statsminister i Norge som er i ferd med å gi Norge som gave til Ukraina. Både statsformuen og landet som helhet står nå vidåpent for ukrainere.

Men vi har kvinnestyre i Norge også. En mannlig statsminister forandrer ikke det. 

INYHETER TRENGER DIN STØTTE. TEGN ABONNEMENT ELLER STØTT OSS PÅ VIPPS 763291 BANK 1506.80.92768 ELLER PAYPAL

Hva vil verden være uten menn?