Dette er en kommentar.

Det er ytterst sjelden det kommer noen særlige innsikter fra VGs kommentariat, men Hanne Skartveit har begått et unntak denne uken.

«Espen Barth Eide fører en aktivistisk utenrikspolitikk som ikke tjener norske interesser. Statsministeren lar det skje,» skriver hun.

Velkommen etter, kan man si.

I februar publiserte jeg kronikken «Mr. Wannabe«, som tok for seg Espen Barth Eide. Han er i korte trekk en mann som med utgangspunkt i et mindreverdighetskompleks ser seg selv i rollen som en frelser.

Det motivet ligger dypt i vår kristne kultur.

Men folk med mindreverdighetskompleks ønsker også så gjerne å bli beundret. Og det prøver Barth Eide å oppnå der han raser rundt i verden med en sjekkbok på 50 milliarder bistandskroner som han gir inntrykk av at han deler ut personlig.

Til info så er det penger som kommer fra skattebetalere og ikke minst grunnrente fra de til dels endelige naturressursene på norsk område. Men Barth Eide er mannen som setter sin endelige signatur på det. Han har makt, og han bruker det i det godes tjeneste.

Pluss i sin egen.

Som ledd i Barth Eides prosjekt inngår det å skape fred og gjenopprette rettferdighet i verden. Han synes nok dette på mange måter gjør ham til en moderne Jesus. Barth Eide har et budskap.

I det siste har han rettet sin energi inn på å bringe palestinerne inn i det lovede land, til Palestina. Som Norge anerkjente som selvstendig stat i april.

Hanne Skartveit anklager Jonas Gahr Støre for å la Barth Eide holde på med en aktivistisk utenrikspolitikk som ikke tjener norske interesser. Hun er nå bekymret for at Barth Eide med sitt sololøp skader norske kanaler til Washington under Trump.

Og det er nok riktig. Barth Eide tilhører en generasjon akademikere/politikere som fikk sin livsoppgave etter den kalde krigen hvor Vesten hadde vunnet og nå skulle spre demokrati og menneskerettigheter verden over. Det innebar å blande seg inn overalt og sende soldater på humanitære intervensjoner. Alle disse har mislyktes katastrofalt.

Trump og hans folk er nådeløse i sin kritikk av dette prosjektet som tidligere amerikanske administrasjoner var ledende krefter i å gjennomføre. For folk som Barth Eide, støttet av vestlige medier og akademia, fremstår Trumps prosjekt som isolasjonisme.

I beste fall.

Les også: Vi misjonærene for Det gode: Trump-frykten forklart på 1-2-3

Trump sier nå, som han sa i 2016, at hans prosjekt er America First.

Det ville vært fullstendig utenkelig for Barth Eide å si noe slikt om hans rolle som utenriksminister. Om noe setter han Norge og nordmenn sist. Barth Eide skal frelse verden, Norge mener han allerede befinner seg i en harmonisk tilstand. Han må prioritere de som har det verst.

Jeg har hatt en del med Barth Eide å gjøre da jeg jobbet på NUPI. Han fremstår falsk og uærlig. Der andre politikere i det minste kan ha noe sjarm, som Jens Stoltenberg, er Barth Eide totalt blottet for dette. Det gjør ham enda mer selvopptatt og desperat etter anerkjennelse og beundring.

I 2008 uttalte den amerikansk ambassadør Benson K. Whitney i et internt notat at Barth Eide var «sleip» («weasily»), og en mann man som ikke stoles på og som «setter sin egen karriere foran Norges interesser.» Det kom frem i Wikileaksavsløringer i 2010.

Jonas Gahr Støre har selv vært utenriksminister. Han var langt fra perfekt og selv påvirket av den samme trang til dydsposering. Men som Henrik Thune har skrevet, var Støre også opptatt av Norges interesser og holdt tilbake i risikable fredsinitativer der jeg tror Barth Eide ville kjørt full steam fremover,

Barth Eide er en outrert form for aktivist og selvpromotør selv i et celebert selskap av likesinnede. Hans like er Jan Egeland, en annen uforbederlig dydsposør.

Barth Eide er altså bare et særlig usympatisk symptom på noe langt mer utbredt i den vestlige verden.

Så er spørsmålet hvor mye skade norske interesser og innflytelse i Washington vil ta av Barth Eide (og hans like). Jeg har ikke allverdens tro på at ambassadør Anniken Huitfeldt vil klare å finne tonen særlig godt med Trumps folk. De vil noe helt annet enn det et tverrpolitisk Norge har ment vestlig utenrikspolitikk skal fokusere på.

Trump mener og har gitt beskjed om å prioritere å få en slutt på kamphandlingene i Ukraina. Mens norske politikere blindt vil gi Ukriana våpen uten mål og mening.

Når det gjelder Midtøsten, står Israels og Netanyahus egne vurderinger som det primære. Et Norge som skriver under på et tyrkisk opprop om å stanse salg av våpen til Israel, vil fremstå som et nesten fiendtlig land.

Norge var da også eneste vestlige land som signerte oppropet.

Den ytre venstresiden har i tiår anklaget vekslende norske regjeringer for å «dilte etter USA». Og det har de i mange tilfeller hatt rett i.

Men tidligere var det samsvar mellom ideologien i Washington og i Norge og Europa forøvrig. Alle var på misjonsferd med demokrati og menneskerettigheter (og i den senere tid klimapolitikk) i kofferten.

Med Trump er dette annerledes.

Jens Stoltenberg har vist at det går an å være nordmann og bli godt likt av Trump. Faktisk tror jeg det finnes et stort nok knippe nordmenn som ser fornuften i politikken Trump, JD Vance, Elon Musk og de andre sentrale legger opp til både når det gjelder utenriks- og innenriks til at vi kunne mønstre et lag i interaksjon med Trumps folk.

Men disse personene er såpass utenfor eller i det minste perifere til det gode selskap her i landet til at de nok neppe er aktuelle.

Og for folk som Barth Eide er det ikke snakk om å overlate taburetten til noen andre.

Han vil være i sentrum. MEG. MEG. MEG.

Om Jonas Gahr Støre vil bli husket for noe positivt, burde han lytte til Hanne Skartveit.

Jeg kan ikke tenke med noen andre enn Hamas, samt mullahene i Iran og muligens Palestinakomiteen, som ville savne Espen Barth Eide.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Kunne krigen i Libya vært stanset? Et hemmelig norsk spill (+)