Dette er et eksternt innlegg og står for skribentens meninger.
Julen står for døren, med det økte sosiale samværet som følger julen hvert år. Vi skal være sammen med nære og kjære – og noen ikke fullt så kjære. Igjen må vi tolerere den kverulerende fetteren, den naive søsteren og den hjernevaskede Ap-onkelen som støtter partiet uansett hvilken politikk de fører.
Det blir vanskelig å unngå et sårbart emne – strømsituasjonen. Emnet er sårbart fordi det medfølger mye skam i å ikke kunne betale strømregningene – eller andre regninger fordi man er nødt til å prioritere strømregningen. Samtidig er emnet uunngåelig fordi det ikke kan ignoreres. For mange så blir selve julefeiringen rammet. Noen vil ha mindre mengde mat å servere sine gjester enn tidligere år. For andre så blir selve matlagingen rammet, fordi de forsøker å spare strøm på kjøkkenet.
Kanskje er huset hvor julaften skal feires litt kaldere enn det pleier. Noen har sågar bedt sine gjester om å ta på seg genser i år. Andre skrur opp varmen, men kun på julaften, det betyr at det fortsatt sitter kulde i veggene fra dagene og ukene med nedsatt innetemperatur. Det er derfor uunngåelig at strømmen blir et emne rundt julebordet. Og mange synspunkter vil komme opp. Noen av dem trenger korreksjon.
Selv om det begynner å demre for stadig flere at vi er blitt konsekvent villedet av våre politikere, så er det fortsatt mange som tviholder på mytene om strømsituasjonen. Hvorfor? Kanskje fordi man nekter å tro at det politiske landskapet i Norge har forandret seg den siste tiden, at vi ikke lenger har politikere som jobber for folket, og at Norge i dag ledes av korrupte og uhederlige mennesker. Noen vet kanskje sannheten innerst inne, men tviholder på en forestilling om at det ikke står så dårlig til, for å berolige seg selv.
Årsakene til personlige vrangforestillinger er mange og de kan du ikke gjøre så mye med. Hver og en må derfor ta et oppgjør med seg selv. Men du kan forberede deg for hva du skal svare, når regjeringens løgner og myter blir gjentatt og formidlet som sannhet. Her vil jeg komme med forslag til svar, til et knippe myter som jeg ofte hører, og ser blir gjentatt til det kjedsommelige i kommentarfelt.
Myte 1: Hele verden er i nedgangstider, ikke kun Norge.
Dette stemmer ikke. Den vestlige verden er i økonomisk resesjon. I resten av verden så varierer det. Enkelte land, som Brasil og India, opplever vekst.
I tillegg hadde ikke Norge behøvd å oppleve den samme nedgangstiden som resten av Vesten. Vi har et oljefond som var ment å gi oss ekstra beskyttelse. Vi stemte dessuten nei til EU for å unngå den krisesmitten vi opplever i dag. Men norske politikeres handlinger har knyttet oss til dysfunksjonelle naboland. Nedgangstidene i Norge er altså ikke en «naturlov» eller en uunngåelig konsekvens av globale tilstander. Vi er her vi er i dag, som følge av norske politikeres bedrag.
Myte 2: Vi er nødt til å være solidariske med Ukraina!
Det hjelper ikke Ukraina at vi betaler ut av nesen for egen strøm her i Norge. Vi er snarere solidariske med Tyskland. Det er primært Tyskland som nyter godt av det norske strømranet. Og Tyskland behøver ikke vår solidaritet. Tyskland er en gigantisk industrinasjon som selv har satt seg i en kattepine. Dette skal ikke norske forbrukere betale for.
Myte 3: Det er ikke kablene som er årsaken til de høye prisene, men krigen.
Svar gjerne «gullfiskhukommelse?» i en moderat sarkastisk tone til Ap-onkel Fred (ikke altfor sarkastisk, det er tross alt et juleselskap). Prisene på strømmen økte moderat da den første kabelen ble åpnet (fordi kapasiteten for eksport fortsatt var begrenset). Men da den andre kabelen ble åpnet høsten 2021, så åpnet slusene seg, og prisene gikk i taket over natten. Krigen i Ukraina startet først hele fire måneder senere. At Støre likevel har klart å bruke krigen som forklaring på de høye strømprisene, vitner om et sovende folk!
Myte 4: Regjeringen gjør så godt de kan! Det vil sikkert løse seg til slutt.
Den naive søsteren tar ordet. Hun er egentlig veldig apolitisk og har ikke satt seg dypt inn i tingene. Derfor setter hun sin litt til regjeringen, slik hun alltid har gjort. Den samme søsteren støttet for øvrig også nedstengingene under covid fullt og helt, fordi myndighetene bombesikkert ville vårt beste, og gjorde hva de mente var nødvendig.
Men hvor lang tid har hun tenkt å godskrive dem? Det har nå gått over ett år siden strømkrisen satt inn. Støre har gjort det klart at strømstøtten er «raus» og at han ikke har tenkt å jobbe mer med den saken. Skal det det gå enda ett år? To år? Eller hele regjeringsperioden? Hvor mange bedrifter regner din søster med at vil være i live når denne regjeringen trer av?
Og like viktig – hvor mye krutt skal du egentlig bruke på å overbevise slike nedsnødde personer?
Ikke mye. Men du kan svare at det nå er nye tider. Historisk sett blir folks frihet alltid truet etter en periode med frihet og velstand, fordi noen vil profittere på velstanden, og føler seg truet av folks frihet. Nå synes vi å gå inn i en slik periode, hvor ting vi har tatt for gitt i veldig mange år, forandrer seg. Vi må stålsette oss for mer kontroll og mindre kjøpekraft – eller vi kan lese oss opp og yte motstand.
Dette er kanskje alt den naive søsteren klarer å fordøye. Til den hakket mer opplyste motstanderen, så kan du kanskje nevne WEFs og FNs innflytelse på vår regjering, og at flere vestlige ledere er indoktrinerte «young global leaders», som ikke lenger jobber for folkets beste, men for en ny verdensregjering som ikke tar hensyn til suverene nasjoner.
Så nei, det vil ikke løse seg «til slutt» uten motstand.
Myte 5: Vi har ingenting å klage på, vi har verdens rauseste strømstøtte.
Denne er kanskje en av løgnene som provoserer meg mest personlig. Myten er en ren gjengivelse av Støres uttalelser. Den har gått inn i onkel Freds ører, passert hjernen uten motstand og kommer ufiltrert ut av hans munn – som fungerer som et talerør for Støre.
Her kan du kort svare tre ting.
1) Vi har ikke strømstøtte. Vi har delvis refusjon av overbetalingen for strøm, og fortsatt skylder staten hver eneste husholdning penger.
2) Hvis ikke vi kjemper imot, så blir de høye strømprisene permanente. Støtten derimot, vil fases ut. Vi skal derfor ikke lene oss tilbake og bruke strømstøtten som sovepute.
3) Strømstøtten er utarbeidet slik, at den lyder meget bedre på papiret enn den egentlig er. Avhengig av månedens pristopper, så må enkelte fortsatt betale opp til 90% av kostnadene, selv med støtte. Det er mer enn husholdninger kan bære i lengden. Norske husholdninger vil med andre ord på sikt gå i minus, selv med strømstøtte.
Myte 6: Lønnen vil bli regulert for å holde tritt med prisøkningene. Det er bare et etterslep til lønnsforhandlingene.
Allerede våren 2022 hadde prisøkningene pågått en stund. Likevel estimerte regjeringen prisøkningen for 2022 til 3,7% – langt under hva folk reelt opplevde av tapt kjøpekraft. I 2023 er økningen estimert til 6,8%, også dette langt under hva folk reelt har mistet i kjøpekraft. Vi kan ikke stole på offentlige estimater, for det er disse som danner grunnlaget for lønnsforhandlingene. Det er i regjeringens interesse at lønnsøkningene ikke skal følge prisøkningene, fordi det blir altfor dyrt. Det er forsåvidt også riktig at høye lønnsøkninger fører til ytterlig prisstigning, og da er vi inne i en reell inflasjon. Apropos inflasjon….
Myte 7: Regjeringen er nødt til å dempe kjøpekraften for å stagge inflasjonen.
For det første så har vi ikke inflasjon. Inflasjon har vi hatt, frem til nå. Både priser og lønninger har økt, og de siste årene så har lønningene økt hakket mer enn prisene. Dette har forsterket kjøpekraft og velstand hos folk flest. Men det er ikke hva som skjer i dag. I stedet har vi sterk prisøkning og moderat lønnsøkning. Det kalles stagflasjon, eventuelt resesjon.
Dagens inflasjon (altså den påståtte inflasjonen) er ikke skapt av at folk forbruker for mye. I så fall hadde vi hatt inflasjon for lenge siden, sett i lys av at kjøpekraften har vært sterk i mange år.
Inflasjonen er ene og alene strømprisdrevet. Men strømprisene er noe regjeringen nekter å ta tak i. Derfor er vi i en situasjon hvor folket blir straffet med rentehevinger for noe de ikke har kontroll på (strømpriser, drivstoffpriser og matpriser). Folket blir straffet for politiske beslutninger, attpåtil med en nedlatende moral fra kjeltringene som faktisk har forårsaket problemet; «folk må lære seg å kjøpe mindre og lide mer». Kjeltringene (ja her kan jeg ikke dy meg) går foran med et «godt» eksempel og strammer inn på offentlig velferd, men ikke offentlig sløseri. I stedet sluses pengene over i grønn kommunisme. Alt mens folk tror de er med på en dugnad, hvor både private og det offentlige strammer inn. Og dette leder meg til….
Myte 8: Strømpengene går tilbake til fellesskapet.
Nei. Denne regjeringen bruker mindre på velferd, selv med en statlig inntekt som mangler historisk sidestykke. De «groomer» befolkningen til å godta innstramminger ved å skylde på rentehevingene. Men faktum er at dagens regjering bruker mer penger enn noen annen regjering før dem. Men de bruker ikke pengene på fellesskapet. Pengene går til utland – både gjennom bistandsposten og snikutført via andre poster, og på grønn kommunisme i Norge. Altså for å subsidiere totalt ulønnsomme og naturødeleggende vindkraft, og til andre klimatiltak som koster flesk men har minimal effekt. Dette er hva du betaler for gjennom strømregningen. Og ikke – som mange tror – for at de fattige i Norge får det bedre. De fattige i Norge har ikke merket noe til Støres påståtte «omfordeling» fra rik til fattig. Tvert imot, de har fått det verre, og de har blitt flere.
Og apropos omfordeling. Hvem ga Støre rett til å gripe inn i folks private økonomi, og tømme den? Penger som folk har jobbet for, og som var ment for kanskje bolig, utdannelse, arv eller drømmereisen, blir nå konfiskert av staten. Burde ikke dette provosere selv den mest Ap-stemte velger?
Ok, dette er mitt forslag til parat-svar du kan memorere for å bevare din integritet i julen.
Men hvor mye krutt skal du egentlig bruke på kverulerende fetter Anton, når han ikke vil gi seg på harde livet, og hele tiden sender ballen i retur til deg? Man kan jo bli så frustrert av slike at man har lyst til å kaste julegløggen i ansiktet på dem.
Det anbefaler jeg imidlertid ikke. Så her har jeg et råd som kan redde julefreden og senke blodtrykket ditt;
Si minst mulig.
Ofte er noen få velvalgte ord mer slagkraftige enn verbal ping-pong med fetter Anton. Jeg mistenker dessuten at fetter Anton egentlig mest ønsker å føre deg ut i lange forklaringer, hvor du ender opp et helt annet sted enn det som var planen. Men inni seg morer han seg over dine bestrebelser på å overbevise ham. Han vil også til slutt finne noe å «arrestere» deg på, fordi du er så opptatt av å nå inn til ham. Derfor – si minst mulig. Si det gjerne i en lett nedlatende tone. Vend deg deretter bort fra fetter Anton og mot tante Olga, som sitter på din andre siden. Det er så fint med julen, at man er nødt til å «mingle». Ingen skal føle seg ekskludert i julen. Dette kan du bruke som argument for å avvise den pågående Anton.
Til slutt har jeg et juleønske. Eller rettere et nyttårsønske.
La oss alle skru av fjernsynet når Støre skal holde sin nyttårstale, for på den måten å vise vår avsky for hvordan han har behandlet sitt folk dette året som har gått.
God jul.