Skal man bruke vold eller ikke for å fremme «klimasaken»? Det var en debatt i Norge i november etter at en aktivist fra Stopp Oljeletinga sa han var villig til å bruke vold for å få frem budskapet.
– Om man bruker molotovcocktail eller fyrstikk er jeg ikke så opptatt av. Poenget er at Equinor driver med massedrap som er støttet av staten. Det må folk få kjempe mot, sa klimaaktivist Joachim Skahjem (24) i Debatten på NRK i slutten av november.
Han trakk seg senere fra Stopp Oljeletinga. Flere i klimabevegelsen tok avstand fra Skahjem.
Les også: Vil bruke vold i klimakampen: Nå forlater han Stopp Oljeletinga
Det fikk de ros for å gjøre, men slapp de for billig unna? Det mener lektor Sven Røgeberg, som har skrevet innlegg i Klassekampen.
«Frederic Hauge, Eivind Trædal og andre klima- og miljøvernaktivister blir rost fordi de tydelig distanserer seg fra vold mot eiendom – inkluderte ødeleggelse av fossil infrastruktur – som legitimt i klimakampen. En slik ubetinget ros er det ingen grunn til, synes jeg. Så lenge man demoniserer bruken av fossil energi og fremstiller den som menneskehetens største eksistensiell trussel, bør man også ta ansvar for at noen kan bli forledet til å gå fra ord til handling for å bekjempe ondskapen,» skriver Røgeberg.
Han viser til at FNs generalsekretær António Guterres har brukt ord som at menneskeheten vil begå «kollektiv selvmord» hvis investeringene i fossil energi fortsetter.
Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen har uttalt at «de i sannhet farlige radikalerne er de landene som øker produksjonen av fossile brensler. Å investere i ny fossil infrastruktur i dagens situasjon er moralsk og økonomisk galskap».
– Det apokalyptiske konspirasjonssnakket er både groteske overdrivelser og hatefulle angrep på politikere for løgn, svik og bedrag, skriver Røgeberg og fortsetter:
«Som Rasmus Hansson uttalte på NRK Debatten da han berømmet de voldsbejaende klimaaktivistene for å ha satt søkelyset på hva som står på spill: «Vi koker jorda og politikerne lyver, når de sier at de fikser problemet.» Det er det samme konspirasjonssnakket om en uhellig allianse mellom styringspartiene i det liberale demokratiet og olje- og gasselskapene som fikk 25 kulturpersonligheter og akademikere til å erklære samfunnskontrakten mellom myndighetene og borgerne for brutt(v).»
Lektoren mener den radikale klimaaktivismen er «beslektet med høyreekstremismen, selvfølgelig ikke i substans, men i den retoriske formen som legitimerer ekstraordinære aksjoner, fordi samfunnet beskrives som å befinne seg i en krigs- eller unntakstilstand.»
Videre skriver han:
«Begge fremstiller sine aksjoner som nødverge overfor eksistensielle trusler. For høyreekstremister må det hvite, kristne Europa reddes fra undergangen, fordi svikefulle politikere har åpnet grensene for en muslimsk masseinnvandring. For de radikale klimaaktivistene står hele menneskehetens fremtid på spill, fordi svikefulle politikere har gitt etter for fossilindustriens umettelige profittbegjær. Ifølge den radikale klimaaktivismen blir vi lurt til en fossil energibruk, som verden kunne greid seg mye bedre foruten ved å ta i bruk såkalt fornybar energi.»
Røgeberg påpeker en parallell som de etablerte mediene så langt ikke har rørt overhodet:
«I kjølvannet av 22. juli-terroren har det vært terpet mye på at høyreekstremismen blir gjødslet av en radikal retorikk, som maner frem fiendebilder og eksistensiell trusler. Hvorfor kommer ikke den samme logikken og forklaringsmodellen til anvendelse overfor den klimaekstremismen vi nå ser stikker hodet frem?» spør han.
Ja, hvorfor ikke?