Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det hjelper ikke å kutte et par kabler til Danmark.
Naturen har gitt Norge store muligheter for å lage elektrisk strøm. Regn og snø i eventyrlige mengder løftes opp i fjellheimen og gir et lager av potensiell energi. Energien kan utnyttes, føres i rør og ledes inn i turbiner som drivkraft til generatorer som produserer elektrisk strøm.
Når vannmagasinene er fylt opp er de å beregne som store batterier og har lagringskapasitet på ca. 90 TWh. I 2023 ble det produsert totalt 154 TWh elektrisk strøm i Norge. Vannkraft sto for 137 TWh, mens vindkraft bidro med nesten 14 TWh.
Snø er også en stor ressurs som i vinterhalvåret akkumulerer mye vann som på våren og sommeren tiner og fyller vannmagasinene slik at vi også kan produsere vannkraft i sommerhalvåret. Dette repeteres og gjentas år etter år og bidrar til kontinuerlig elektrisk kraft.
Generasjoner har etablert og bygd demninger, generatorer og linjer. Norges befolkning og kloke politikere forsto at det var et grunnleggende gode om alle fikk energi til husveggen. Elektrisk strøm ble et fellesgode som ble bygd av folket, for folket. Dette store prosjektet samlet folk om felles interesse og sak. Det ble på mange måter en del av «samfunnslimet». De bygde landet, fra sør til nord. Det ble ikke gjort forskjell. Alle, absolutt alle, skulle nyte godt av den naturgitte energien som elektrisk strøm var.
Fra 2020 vedtok Stortinget forbud mot bruk av olje til varming av vann og oppvarming av boliger. Selv om Norge er en stor produsent av gass er det ikke bygd infrastruktur for å bruke denne energien. Norge er altså totalt avhengig av elektrisk strøm for at folk skal leve gode liv og for å drive mye av næringsliv og industri.
Norge er blant de mest elektrifiserte landene i verden. Per i dag er Norge 54% elektrifisert med fornybar vannkraft (ref. helelektrisk.no). Norge ligger langt foran Europa i den «grønne» konkurransen.
Norge produserer olje og gass. Mange påstår at Norge må avslutte produksjonen av olje og gass. Det virker underlig ettersom Europa erstatter brunkull med norsk gass og kutter dermed store utslipp av CO2. Gass benyttes i husholdningene og i gasskraftverk. Jeg er overbevist om at de fleste i Europa er takknemlig for at Norge er en stabil leverandør av gass.
Norge har koblet seg til Europa og England med elektriske kabler. Når vinden ikke blåser og solen ikke skinner der borte, tapper de våre batterier (les vannmagasiner) kraftig. I noen tilfeller tappes vannmagasinene så mye at vår forsyningssikkerhet trues. I tillegg stiger prisen når etterspørselen er stor.
Prisen i Europa og England smitter til Norge og resulterer i svært varierende og tidvis ekstremt høye priser.
At vi er kommet i denne ulykksalige situasjonen, skyldes en stor endring i energiloven i 1991. Dette markerte starten på strøm som handelsvare og etablering av et marked for kjøp og salg av elektrisitet. Energiloven åpnet for fri konkurranse i strømproduksjon og -salg. Samfunnslimet og fellesgodet forvitret. Nå er det maksimal profitt som gjelder; ikke befolkningens velferd.
Det er lite trolig at dagens system harmonerer med energilovens formål som i § 1-2 sier:«Loven skal sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder skal det tas hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt.»
Etter -91 ble strømprisen bestemt av tilbud og etterspørsel i et konkurranseutsatt marked og dette førte til opprettelsen av verdens første internasjonale kraftbørs, NordPool, som Norge og Sverige delte fra 1993. Dette tillot handel med elektrisitet over landegrensene.
I dag er NordPool-børsen eid av to hovedaktører. Euronext (66%) er en europeisk børsgruppe. Resten eies av TSO Holding, som består av selskaper som Statnett (Norge), Svenska Kraftnät (Sverige), Fingrid (Finland), Energinet (Danmark), og Litgrid (Litauen).
Med dette historiske bakteppet mener jeg at Stortinget og Regjeringen nå bør definere elektrisk strøm som livsnødvendig kritisk infrastruktur. Befolkningen og næringsliv har ikke noe alternativ.
Strømprisen i Norge bør ikke fastsettes av børsen, men være basert på selvkost. Det koster mindre enn 20 øre per kWt å produsere strøm i Norge. Selvkostprinsippet gjelder for vann i springen og avløp. Det bør også gjelde for strøm.
Ansvaret for kritisk og livsnødvendig infrastruktur må ligge hos Stortinget. Stortinget må etablere regler for eksport som ivaretar vår forsyningssikkerhet.
Elektrisk strøm kan ikke og skal ikke være en vanlig handelsvare. Dersom vi har overskudd som vi ønsker å selge kan dette foregå gjennom normale handelsavtaler. Det samme gjelder import.
Dersom vi slutter å sløse med strømmen har Norge nok strøm både til næringsliv, industri og hus og hytter. Historisk har vi eksporterer ca. 10% av vår produksjon på rundt 140 TWh.
For å ha god nok forsyningssikkerhet og for å dekke framtidig behov bør vi satse på små modulære kjernekraftverk som etableres i nærheten av store strømforbrukere. Det bør finnes løsninger som tar vare på og utnytter varmeenergien fra kjernekraftverket. Der det er fornuftig kan vindkraft bygges i tillegg.
Det virker som om flere politikere nå forstår at dagens strømpolitikk gir problematisk både for husholdningene og næringslivet. Jeg tror ikke at det hjelper å kutte et par kabler til Danmark slik Arbeiderpartiet nå foreslår. Kablene i seg selv gjør ingen fortred.
Det som hjelper er at Stortinget tar tilbake styringen av politikken og styringen med strømeksporten gjennom kablene. Uforutsigbare og skyhøye kostnader for strøm git uro og er anstrengende og uutholdelig.
Stortinget må ta grep og sikre livsnødvendig strøm til befolkning og næringsliv til en forutsigbar og overkommelig pris.
Dette innlegget ble først publisert på Nordnorsk Debatt og er gjengitt med forfatterens tillatelse.