Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I 2010 vedtok Stortinget pensjonsreformen som skapte den såkalte samordningsfellen. Den medfører at offentlig ansatte født i tidsrommet 1944-1953 som arbeider utover vanlig pensjonsalder taper pensjon for hvert ekstra år i arbeid, og etter et visst tidspunkt er faktisk hele tjenestepensjonen borte! 

Jeg arbeidet frem til 69 år og 9 måneders alder (44 år i arbeidslivet), og ble belønnet med et månedlig tap på over 3000 kroner, tils. nær 700.000 i løpet av forventet levealder. Dette er tallene fra før den siste pensjonsjusteringen. I løpet av de siste årene jeg var i arbeid manglet det ikke på oppfordringer om å stå lengst mulig i arbeid, men det kom ingen advarsel om konsekvensene, og jeg er ikke av dem som er rammet hardest, det er jeg godt kjent med. Men det gjør ikke saken bedre. Det verste tilfellet jeg er kjent med stod omtalt i Adresseavisen 8.2.d.å. Etter 53 år i arbeidslivet får pensjonisten mindre enn en minstepensjonist! Det er vanskelig å tro at det er mulig.

Pensjonsreformen ble gjennomført på et ikke redelig vis, pengene er innbetalt, men det mest pikante av alt er at Stortinget raskt oppdaget hvordan ordningen ville slå ut og derfor endret reglene for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer etter kort tid.I en tid hvor tilliten til storting og styringsverk begynner å vise klare tegn til slitasje er det etter min mening spesielt viktig å rydde opp for alle berørte, og ikke fortsette å la saken skure videre som et slags Nortraship II. Pengene er som kjent allerede innbetalt, det er ikke snakk om plutselig å måtte hente inn ferske midler. Tusenvis av berørte pensjonister er allerede gått bort, det er en uopprettelig skamplett. 

Vi håper at arbeids- og sosialkomitéen i disse dager legger frem en innstilling som rydder opp og likebehandler alle skattebetalere med stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer, og at stortingsvedtaket som følger i mars bringer saken til et lykkelig opphør. Da vil man slippe å måtte forklare for velgerne i kommende valg hvorfor noen partier syntes det var riktig at Stortinget raskt og elegant unntok selv fra bestemmelser som rammet titusenvis av arbeidstakere, noen på en helt dramatisk måte. 

Samordningsfellen er en skamplett i seg selv, den er blitt betydelig større ved at Stortinget raskt laget en unntaksbestemmelse for seg selv da implikasjonene ble forstått. Det lar seg ikke rettferdiggjøre, og er noe alle som måtte være med på å videreføre vil bli minnet om ved alle kommende valg, og alle andre anledninger som måtte by seg. Den slags tillitsvalgte er det ikke plass for.