Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Norge befinner seg i en stadig mer krevende posisjon i en urolig verden. Krigen i Ukraina, energikrise i Europa og økende geopolitisk rivalisering har gitt oss enorme inntekter fra olje og gass.
Samtidig har det utløst en ny tone fra europeiske politikere: Norge omtales i enkelte kretser som en «krigsprofitør», og det stilles spørsmål ved om vi bør bidra langt mer økonomisk til Europa og Ukraina.
Uttalelser fra politikere som Karin Karlsbro og Rasmus Andresen illustrerer forventningene. De peker på at Norge, som en av Europas rikeste energinasjoner, har et særlig ansvar enten gjennom økt støtte til Ukraina eller gjennom særskatter på energiselskaper som Equinor, der inntektene skal komme europeiske forbrukere til gode.
Dette reiser et prinsipielt spørsmål: Når ble det slik at nasjonale ressurser automatisk blir et felles europeisk anliggende?
Samtidig er bildet mer sammensatt enn kritikerne gir inntrykk av. Norge er allerede blant de største bidragsyterne til Ukraina målt per innbygger, og gjennom initiativer som militær støtte koordinert via NATO har vi bidratt med milliarder i kritisk materiell. I tillegg gir Norge årlig titalls milliarder i bistand til over hundre land.
Likevel er det ikke støtten som diskuteres – men nivået.
Bak denne debatten ligger en dypere realitet: Europa er i økende grad preget av ressurskamp. Energi, mineraler og teknologi er blitt strategiske maktmidler. I dette landskapet sitter Norge på noe få andre land har enorme naturressurser kombinert med politisk stabilitet.
Det gjelder ikke bare olje og gass. I Telemark finnes Fensfeltet, en av Europas største forekomster av sjeldne jordarter. Metaller som neodym og praseodym er avgjørende for alt fra elbiler til forsvarsteknologi. I dag dominerer Kina dette markedet. En norsk satsing her kan endre maktbalansen i Europa.
Dette reiser et nytt og ubehagelig spørsmål: Hvis Norge lykkes med å utvikle disse ressursene vil presset utenfra øke ytterligere?
Historien gir grunn til ettertanke. Da Norge fant olje, valgte vi klokt. Vi bygget institusjoner, tok kontroll og etablerte Statens pensjonsfond utland. Det ga oss handlefrihet og økonomisk trygghet. Nå står vi potensielt foran en ny ressursæra med mineraler som kan vise seg å være minst like verdifulle.
Men verden rundt oss er annerledes enn på 1970-tallet.
Europa er tettere integrert. Avhengighetene er større. Og forventningene til solidaritet er sterkere særlig i krisetider. Norge er ikke medlem av EU, men er dypt integrert gjennom EØS-avtalen. Det betyr tilgang til markeder, men også politisk press.
Les også: – Europa er i ferd med å bli en global trussel igjen
Kan Norge bli «straffet» økonomisk dersom vi ikke møter forventningene? Formelt sett er handlingsrommet begrenset. Men i praksis finnes det mange virkemidler regulatoriske endringer, handelsvilkår, politisk press og prioriteringer i samarbeid. I en tid der forsyningskjeder og sikkerhetspolitikk veves tettere sammen, er ikke slike scenarier utenkelige.
Dette betyr ikke at Norge skal gi etter for ethvert krav. Men det betyr at vi må forstå spillet vi er en del av.
Spørsmålet er derfor ikke bare hva vi kan tjene, men hvordan vi forvalter rikdommen i en verden der økonomi og geopolitikk er uløselig knyttet sammen.
Er våre naturressurser en velsignelse, eller en fremtidig kilde til konflikt?
Svaret avhenger av valgene vi tar nå.
Les også: – Vi er Ukrainas beste venner
Kanskje er tiden inne for å gjøre som sist, sette ned et bredt sammensatt ekspertutvalg, tenke langsiktig og definere en nasjonal strategi for nye ressurser. Ikke bare for å maksimere inntekter, men for å sikre handlingsrom, legitimitet og stabilitet i møte med et Europa som i økende grad ser på Norges rikdom som en del av et større bilde.
For én ting er sikkert. I en verden der alt handler om ressurser, er det ikke lenger nok å være rik. Man må også være forberedt.