Dette er en kommentar.

De kaller seg så høytidelig for «redaktørstyrte». Som om det skulle borge for en særskilt, opphøyd kvalitet midt blant vanlige folks forvirring og spredning av desinformasjon og fake news fordi de ikke vet bedre.

Det er vanskelig å se hvordan norsk presse fortsatt kan opprettholde selvbilde sitt etter gjentatte forsømmelser de siste årene. Man kan nevne koronapandemien, Bidens mentale helse, før det hysterier rundt «Russia-collusion» og før det igjen tiår med bevisst underkommunikasjon av innvandringens omfang og konsekvenser.

Nå er de igang igjen.

Sannheten er krigens første offer, heter det. Og norske medier, ja offentligheten som sådan, bærer preg av at man tror man er i krig.

Med Russland.

Men samtidig som man maler opp dette fiendebildet, benektes det at vi er involvert i en stedfortrederkrig i Ukraina.

Man kan legitimt mene at Putin og Russland har ambisjoner om å ta hele Europa. Man kan mene at Putin «bare forstår styrke» og at vi derfor bør sende norske soldater til Ukraina. Man kan mene at Trump er i lomma på Putin og at Europa derfor må fortsette stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina. For ellers kommer krigen til oss.

Jeg er uenig i alle disse analysene, men de fortjener likevel å bli tatt på alvor og bli diskutert.

Det er kun gjennom diskusjon der vi bryner argumenter mot hverandre at vi kan teste ut logikken og fornuften i det som blir påstått.

Men slike diskusjoner legger man ikke opp til nå. Tvert imot. Det er som om vi er i en unntakstilstand der normale prosedyrer er suspendert.

I slike nødstilfeller er den strategiske beslutningen allerede fattet. Ordrer er gitt. Og man overlater da til en sentral autoritet å ta de nøvendige operasjonelle beslutninger om hva som skal gjøres for ta hånd om utfordringene, og, om det er en eksternt fiende, å nedkjempe denne.

Det har helt siden Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 vært slik at analyser, meninger og påstander om at invitasjonen av Ukraina (og Georgia) i 2008 om å bli med i Nato ble sett på som en trussel i Moskva, og noe som dermed var med å forårsake invasjonen, og før det okkupasjonen i Krim i 2014, er blitt stemplet som «talepunkter fra Moskva» og «propaganda fra Kreml».

Benevnelsen av folk i Vesten som har sagt disse tingene har vært «putinist», «Putin-apologet», eller «klakør for Moskva».

Ingen har lyst til å bli kalt noe slikt.

Jeg har i en annen kommentar pekt på at denne typen analyser av Natoekspansjonens konsekvenser inntil for noen år siden var helt alminnelige i sikkerhetspolititisk miljøer, så jeg skal ikke gjenta det her utover å vise til en tweet fra Jonas Gahr Støre fra 2014 som forteller det meste om hvor legitimt det som nå er «talepunkter fra Kreml» da var.

Klokt at flertallet i NATO sto i mot Bush i 2008 og ikke tok Ukraina inn i NATO.

— Jonas Gahr Støre (@jonasgahrstore) February 28, 2014

I de norske «redaktørstyrte» mediene er det nå så å si uten unntak blitt slik at man støtter opp under denne fortellingen («narrativet») om at angrepet fra Russland var «fullstendig uprovosert» og at krigen «ene og alene skyldes Putin».

Enhver spak påpekning om at Kreml har ansett Vesten (og dets redskap Nato) som en kraft som har ønsket regimeskifte og som det derfor, for dem, er viktig å holde unna Russlands grenser, er «talepunkter fra Kreml».

Og dermed er det suspekt. Og de som sier disse tingene er mistenkelige individer, kanskje femtekolonister og forrædere.

Det er som om offentligheten har kommet dit i sin innsnevring av meningsrommet at det er utenkelig at noen som bor i Vesten kan mene at Russland kan ha følt seg truet av Natos ekspansjon. Med mindre de er «påvirket» av Russland.

Det er nettopp i denne «psykotiske» samfunnstilstander vi må være på vakt når det gjelder vårt samfunns evne til å bevare de karakteristika som har gjort Vesten suksessfull. Ytringsfrihet, kritisk tenkning, livlig debatt, og reelt demokrati, er sentrale i så måte.

Alle disse forholdene er truet nå.

En ting er at statens institusjoner nå leter etter mennesker i Norge som er «agenter» for utenlandske stater.

I en podkast sluppet samme uke som kontroversene rundt partiet Fred og rettferdighet (FOR) er PST ute med en episode av podkasten «psst. På innsiden av PST» med tittelen «Påvirkningsoperasjoner i Norge».

Der sier avsnittsleder Atle Tangen i PSTs kontraetterretningsavdeling blant annet følgende:

– Hva kan konsekvensene av en vellykket påvirkningsoperasjon mot Norge være? blir Tangen spurt.

– Hvis en slik operasjon lykkes, vil det svekke vår nasjonale evne til å fatte gode og riktige politiske beslutninger. Det kan jo i verste fall bli kritisk for Norge. Når vi er inne på dette er det kanskje noe annet som bekymrer meg enda mer, og det er påvirkningsoperasjoner som retter seg inn mot å så mistillit mellom oss, mellom borgerne og politikerne, og mistillit til samfunnssystemet vårt.

Han nevner «temaer og spørsmål som i dag håndterer legitime prosesser og som selv om de er utfordrende er en del av en felles, opplyst offentlighet, de vil bli forsøkt brukt og utnyttet av fremmede etterretningsaktører».

– Hva slags type tema og hvordan kan en slik type operasjon bli gjennomført? blir Tangen spurt.

– Det er kjente stridsstemmer på nasjonalt nivå som polariserer befolkningen, eller deler av befolkningen. Jeg tror ikke jeg skal nevne noen spesifikke eksempler, men det vil være åpenbart, sier han og nevner konkret:

– Det å få nordmenn til å stille seg kritisk til regjeringens og Stortingets politikk knyttet til Ukraina det vil jo være et uttalt mål for Russland, det tror jeg er erfaringene som vi har sett fra andre europeiske land er helt tydelig.

Også Erik Veum, tidligere NRK-journalist og nå kommunikasjonsrådgiver i PST snakker aktivt om debatten rundt FOR i denne episoden.

– For eksempel et rykte om at økonomisk støtte fra Norge vil gi dyrere strøm til vinteren, for eksempel, foreslår Veum. – Kan det være et sånt rykte som plutselig kunne spinne i vei og skape massse misnøye ute i samfunnet.

Tiol det svarer Tangen at det kunne være «et godt eksempel» på noe man vil se i en påvirkningsoperasjon.

Fra 1. juli i 2024 kom en ny lovbestemmelse som gjorde det «straffbart å bidra på vegne av eller etter avtale med en fremmed etterretningsaktør i virksomhet som har til formål påvirke beslutninger eller den allmenne meningsdannelsen,» som det het i pressemeldingen fra Regjeringen.

Forutsetningen er «at virksomheten kan skade betydelige samfunnsinteresser.»

Og det er PST ute og snakker om.

«PST advarer mot konsekvensene dersom utenlandske aktører klarer å påvirke stortingsvalget,» skriver VG.

Med en en slik ordbruk fra PST og når det gjøres en direkte kobling mellom analyser gjort av professor Glenn Diesen og partiet FOR med russiske «påvirkningsoperasjoner» skjer flere ting i samfunnet vårt.

For det første vil det være en stor del av oss som har en ærefrykt og tiltro knyttet til PST. De antar at det jobber kompetente folk med begge beina godt plantet i bakken der. Når de forstår hvilken kobling som gjøres av PST opp mot Diesen og FOR, vil de selv se dem som nettopp suspekte «påvirkningsagenter» for Russland.

For andre, som kanskje har mindre tiltro til PST, vil det kanskje ikke være like overbevisende, men de tenker likevel sitt: Jeg har ikke lyst til å bli utsatt for et slikt mistankes lys om at jeg er en agent for Russland. Så nå har man skremt også dem fra å uttale seg på måter som allerede er gjort suspekt fordi det minner om ting som er sagt i Russland eller som er i Russlands interesse.

Men det er andre, enda mer subtile «beskjeder» og maktpolitiske grep som nå blir tatt. Og de er av ganske generell karakter. I PSTs trusselvurdering fra 2025 står det blant annet at «påvirkningsoperasjoner kan eksempelvis være avsløringer av informasjon, anskaffet gjennom cyberoperasjoner, for å svekke tilliten til viktige samfunnsinstitusjoner.»

Det sentrale her er begrepet «tilliten til viktige samfunnsinstitusjoner».

For blant disse samfunnsinstitusjonene befinner Stortinget og regjeringen seg, og de politiske partiene, og politikerne som gruppe.

Det er dermed verdt for PST å undersøke om folk som er med å undergrave denne tilliten kan være del av utenlandske (russiske) påvirkningsoperasjoner. For det er jo nettopp svekket tillit Russland ønsker.

Men er det ikke slik at kritikk av myndighetenes politikk nettopp er med å undergrave tilliten til dem?

Jo.

Og er det ikke slik at jo mer alvorlig forhold man avdekker at myndighetene har forsømt seg over, desto mer undergraves tilliten til dem?

Det er for så vidt bekymringsfullt nok at PST og regjeringen ikke ser hvordan slike formuleringer, som under koronapandemien av sikkerhetstjenesten fikk benevnelse «antistatlig tankegods», direkte undertrykker folks ytringslyst.

Som Faktisk.no påpekte: «I sin trusselvurdering for 2022 pekte PST på personer som fremmer «antistatlig tankegods».»

«Dette er særlig relatert til konspirasjonsteorier rundt covid-19-pandemien,» skrev PST da og knyttet det ikke spesielt til utenlandske stater. Med det var «antistatlig» og tjente til å undergrave myndighetene.

I en slik situasjon der myndighetene ønsker å undertrykke kritikk mot seg selv var det ideelt fra, vestlige politiske filosofers side tenkt, at mediene skulle fungere som «den fjerde statsmakt».

En ting er at PST er ute og snakker på den måten. Jeg sier heller ikke at det ikke er russiske påvirkningsoperasjoner i Norge og andre land. Naiv skal man ikke være. Jeg mener likevel at myndighetene har et ansvar for å tenke gjennom måten de snakker om denne faren på og hvor mye de involvere seg. For signaleffekten er svært ødeleggende for en fri og åpen samfunnsdebatt.

Mediene, på sin side, burde absolutt gjort oppmerksom på dette. De skulle fungert som et korrektiv, en fjerde statsmakt, men den rollen har de redaktørstyrte mediene abdisert.

For der er det myndighetens talepunkter som gjentas. Les for eksempel hva DNs kommentator Frithjof Jacobsen har publisert i en kommentar i helgen. Han bruker en metode der han skriver at han ikke trekker noen direkte kobling mellom russisk påvirkningsoperasjoner og Diesen og FOR, men han kobler dem likevel.

«Det er ikke påvist noen koblinger mellom partiet FORs reklamestunt og Russland, men hele metoden følger læreboken, skriver Jacobsen og lister opp: «Lag en sjokkeffekt som «putinisme på 17. mai», få maksimal oppmerksomhet i etablerte medier, gjerne via et engasjement i sosiale medier, og end opp med å få distribuert budskapet så bredt som mulig.»

Ergo: Akkurat slik som FOR har gjort, ville Russland også gjort det i en påvirkningsoperasjon.

Jacobsen er en av den «redaktørstyrte» pressens mest selvhøytidelige yppersteprester. Hans beundring for egen bransjes betydning er enorm.

«Norsk presse har gang etter gang måttet lære seg teknikkene særinteresser og aktivister bruker for å få omtale. Vi blir bedre og bedre, i dag er det få seriøse redaksjoner som faller for platte «events» eller plantede saker fra middels kommunikasjonsbyråer,» skriver han for deretter å oppfordre til en særegen årvåkenhet nå:

«Men FOR-bataljen viser at vi fortsatt har et stykke igjen når det kommer til påvirkningsoperasjoner. For meg ser det ut som om mange redaksjoner gikk på limpinnen i denne saken, selv om resultatet til slutt ikke ble så verst.»

På en sleip måte får dermed Jacobsen sagt at FOR-saken var en påvirkninsoperasjon i en og samme artikkel som han eksplisitt hevder at han ikke trekker en slik linje.

Noen av oss ser umiddelbart hva slag triks Jacobsen bruker, og vi synes det er patetisk og mediokert. Men jeg er redd av hoveddelen av DNs lesere ikke klarer å avkle «metodene» som brukes av det norske kommentatorkorpset.

Og Jacobsens forsvar for myndighetenes fortelling er grenseløs. Han formulerer det mediene nå skal være på vakt overfor i en påvirkningsoperasjon som at det handler om å «bruke en politisk begivenhet som en anledning til å formidle standpunkter som fremmer russiske interesser. Det kan være direkte støtte til Russland, men også standpunkter som svekker tilliten mellom befolkningen og de som styrer. Eller som vil svekke norske allianser og forpliktende samarbeid som Nato og EØS.»

Igjen: «standpunkter som svekker tilliten mellom befolkningen og de som styrer» er altså suspekt fordi det er det Russland vil ønske. Det samme vil da kritikk av Nato og EØS være slik Jacobsen fremstiller det.

På direkte spørsmål vil han selvfølgelig benekte at han her prøver å mistenkeliggjøre slike kritiske standpunkter som kan «svekke tilliten» til de som styrer, men enten er han da dum eller han er ikke ærlig.

Frithjof Jacobsen er bare ett av mange eksempler på norske mediefolk som har trukket de samme linjene de siste dagene. Det er en konsensus i norsk presse og offentligheten generelt som minner om et kringvern som er sluttet slik det skjer i krig. Fordummingen tiltar dag for dag.

Et annet eksempel kom i VG i helgen fra kommentator Per Olav Ødegård.

«Presidentvalgene i Polen og Romania viser hvordan Russland forsøker å påvirke opinionen i demokratiske land. Det samme skjer i Norge,» skriver han.

Videre:

«Russlands målsetting ser ut til å være å spre desinformasjon, særlig i sosiale medier, for å forsterke eksisterende konflikter, spre falske rykter og undergrave tilliten til myndighetene.»

Igjen denne formuleringen om å «undergrave tilliten til myndighetene». La oss høre mer på hva VGs kommentator Ødegård har å si:

«Da PST tidligere i år la frem årets trusselvurdering omtalte de at flere land kan bruke proxy-aktører, eller stedfortredere for å nå sine mål, som er å skape usikkerhet, uro og frykt i befolkningen. Trusselaktørene forsøker å påvirke meningsdannelsen, het det. Hensikten kan være å skape forvirring eller for å få større oppslutning om sitt syn. Det er ytringsfrihet i Norge, men det er viktig å gjenkjenne og identifisere politiske budskap som lyder som et ekko av russisk propaganda.»

Å undergrave tilliten til myndighetene er altså nå suspekt og det norske medier ser som sin viktigste oppgave å avdekke.

Og hva innebærer så det?

Jo, det har vi også sett de siste dagene: Det handler da om å sverte og latterliggjøre de som er mest kritiske og «aparte» fra konsensus som overhodet mulig. I tilllegg selvsagt, til å lage koblinger til at de er direkte påvirkningsagenter for Russland.

Jeg har lenge vært kritisk til norsk og vestlig offentlighet. I 2015 skrev jeg boken «Hva truer Norge nå?» som hadde undertittelen: «Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalde krigen». Den kunne i sin tid bli gitt ut på Cappelen Damm Akademiske forlag.

Vi i Vesten har en misjonerende tendens og et idealistisk grunnsyn som gjør oss ganske blinde for andres perspektiver og interesser. Det har ikke minst brakt oss intervensjoner fra Balkan, til Irak, Afghanistan, Libya og Syria med nokså dårlige resultater. Heller ikke utvidelsesprosessene av Nato kan sies å ha vært en suksess i skape stabilitet i Europa. Det ser man fra slagmarken i Ukraina.

Men det jeg nå bevitner fra norsk offentlighet er i en annen liga av selvbedrag enn det vi har hatt. Og den har blitt klam og autoritær.

Jeg tror det fortsatt er ganske mange i dette landet som ikke kjenner seg igjen i den skråsikkeheten på at offentlighetens nåværende konsensusbeskrivelse er den fulle og hele sannhet. Det er trolig folk som jobber i PST, i byråkratiet for øvrig og i E-tjenesten og FD, og i stortingspartiene for den del som i sitt stille sinn er svært ukomfortable med det som er den offisielle sannheten og linjen som føres. Trolig er det også en del journalister som er ukomfortable med det som skjer og den «redaktørstyrte» linjen som deres egne mediehus fører.

Gitt denne situasjonen er det enda viktigere at vi har noen som tør å si imot, som tør å være et kritisk korrektiv og som tør å kritisere de ulike myndighetsstrukturene, og som gjør det vel vitende om at konsekvensene er at man «undergraver tilliten til samfunnets institusjoner».

Når man ser rundt seg i det norske mediebildet, har de redaktørstyrte mediene blitt klakører for et offiselt narrativ (fortelling) der kritikk blir sidestilt med forræderi på vegne av fremmede makter.

Det er ikke bare en profesjonell skam, det er dypt bekymringsfullt. For uten en opplyst, kritisk offentlighet og en «fjerde statsmakt» så mangler demokratiet vårt fundamentet for å kunne fungere.

Jeg skal ikke bruke enhver kommentar til å tigge om penger. Men skal vi kunne være dette korrektivet, og setter du pris på den rollen i Nyheter har i nettavisen og i våre podkaster, så trenger vi flere abonnenter og donasjoner. Vi får ikke en krone i pressestøtte, og med tanke på den rollen vi nå tar på oss som et kritisk korrektiv kan man vel også tenke sitt om vår mulighet til å få pressestøtte i fremtiden.

Etter fredagens kommentar kalt «Offentlighetens autoritære fordumming» har vi fått ca. 70 nye abonnenter i løpet av helgen. Jeg håper vi kan øke dette ytterligere i uken og ukene som kommer. Uten at vi får flere abonnenter, kan vi ikke holde oppe det kritiske trykket i åpent tilgjengelig stoff.

Dere kan tegne abonnementer digitalt, eller få faktura tilsendt ved å fylle ut dette skjemaet. Hvis det er noen som ønsker å oppgradere til Gullabonnement (5000 kroner i året) er det bare å kontakte meg på [email protected].

Slå et slag for ytringsfriheten. Den er rett og slett ikke lenger en opplevd realitet for mange mennesker i Norge.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Offentlighetens autoritære fordumming