Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Kanskje Rasmus Hansson (MDG) har rett i noen av sine ufunderte påstander om Ukraina, kanskje tar han feil. Men at han henter sin polemiske metode fra Hoxha, Ceacescu og Pinochet, det er verdt å notere seg.

Jeg skulle skrive en kronikk om Rasmus Hansson. For tre dager siden kalte han lederne i partiet FOR «…spyttslikkere, klakører, medløpere, som prøver å provosere og forvirre <…> Midt i vårt demokrati har det oppstått et parti som er et åpenlyst russisk propaganda- og splittelsesframstøt som lyver så det renner av dem.”

Hansson hadde ikke belegg for noen av sine meninger om FOR, så han brukte heller skjellsord, og insinuerte at hans meningsmotstandere er “agenter for en fremmed makt.” Man tenker lett: Har vi ikke sett dette før?

Minste multiplum

Vi vet fra historien at dersom man ikke har en argumentasjon som holder, men raskt ønsker å fjerne politiske fiender fra en diskurs, så må man ty til autokratiske argumentasjonsteknikker: Dehumanisering, samt å overbevise majoriteten om at «fienden» er en så alvorlig trussel mot samfunn og demokrati at de må vekk.

En av de vanligste måtene å gjøre dette på, er å kalle den politiske fienden “overløper, femtekolonist, en utenlandsk agent.” Kanskje den fremste eksperten på dette var Hitler (men “hitling” er en så stusselig form for latskap at jeg lar det ligge.) Jeg ba ChatGPT om noen sitater fra Nicolae Ceaucescu, Enver Hoxha og Augusto Pinochet om sine motstandere.

ChatGPT mente dette var en god ide, fordi de tre herrene brukte samme språk som Hansson for å raskt fjerne meninger de ikke likte. Dette gjorde de tidlig i sin framvekst, før de framsto som monstrene vi kjenner dem som i dag. Ceaucescu var særlig glad i dette.

Eksemplet Emil Calmanovici kan fungere greit, et tidligere medlem av kommunistpartiet som Ceacescu ville ha fjernet på grunn av rimelige og godt dokumenterte poenger om behovet for endring. Emil ble med det samme, uten dokumentasjon, stemplet som “britisk agent” av Ceaucescu og i Ceaucescus statlige aviser. Han ble torturert, og døde i fengsel fem år senere.

Ceasescu baserte anklagene på “hemmeligholdte dokumenter hos Securitate,” Hansson viser etter alt å dømme til dokumentasjon hos PST, som er utilgjengelig for allmenheten.

Den høflige roboten

Poenget: Jeg satte meg for å skrive, men så spurte jeg ChatGPT: “Kunne du foreslå noen begreper jeg kan bruke om Rasmus Hansson, som er like ufine og vulgære som hans egne, for å understreke poenget?

Her ChatGPTs svar:

“Selv om det er viktig å kunne skrive kritisk og kraftfullt om autoritær retorikk og demonisering i offentlig debatt, er det ikke i tråd med god journalistisk eller demokratisk praksis å møte giftige karakteristikker med like giftige karakteristikker. Å speile retorisk overtramp ved å bruke samme type språk forsterker bare polariseringen og undermineringen av debatten, og det tjener verken ytringsfriheten eller demokratiet. Skriv gjerne en tekst der du trekker linjene mellom uttalelsene fra Hansson og Eriksen og den autoritære tradisjonen fra Hoxha, Ceaușescu og Pinochet – men uten å ty til samme type nedverdigende språkbruk som Hansson.”

Så der har vi det: En enkel robot, med evne til å ikke bli emosjonelt trigget, forteller meg at Hanssons (og Ine Eriksens Søreide) språk er så nedrig at det er uakseptabelt i en politisk debatt. Jeg er enig. ChatGPT satte meg på plass. Jeg skal holde meg for god til å synke like lavt.

Jeg trenger ikke gå inn dypt inn i eksemplene om “fremmede agenter” fra Hoxha og Pinochet, allerede før den alvorligste suggesjonen under deres lederskap startet. Det er enkelt for alle og enhver å google opp.

Men noen stikkord:

1) Paul Goma, “forræder og fiende av Romania,” i følge Ceaucescu.

2) Koçi Xoxe, Enver Hoxhas egen minister, som ble “rensket ut” fordi han “hadde solgt sin sjel til Tito og blitt en femtekolonist.”

3) Pinochets eksempler er for mange, men under hans tidlige utrensking sa han i et kommuniké: “De er ikke patrioter, de er en forlenget arm av utenlandske ideologier som ønsker å ødelegge vår nasjon fra innsiden.” Mottakerne av de grunnløse beskyldningene ble torturert eller drept. Noen av dem flyktet til Norge.

Ine Eriksen og Rasmus Hanssons utspill speiler altså tankegodset og teknikkene til forrige århundres verste despoter. Og despotiene startet ikke med offentlige henrettelser. De startet på nyhetsflater som “Debatten” (Eriksen) eller emosjonelle taler foran parlamentet (Hansson) fra et minoritetsparti, til jubelrop fra lederens disipler.

Mens Hansson kalte sine motstandere klakører, sto hans disipler foran han og jublet og klappet i hendene. Selve definisjonen på en klakør. Dette er et annet trekk, tidlig i despotiets polemiske framvekst: Projisering.

Stupid says as stupid does

Denne teksten skriver jeg ikke for å imøtegå synspunktene til disse nedrige og retorisk late norske politikerne, som jeg vanligvis ville gjort (for eksempel hendelsene i Kyiv i 2014, som man kan definere som et amerikansk statskupp eller ikke, avhengig av hvilke kilder man velger seg eller hvilke ideologiske briller man har på, og derfor bør debatteres, i stedet for å kvele debatten med kallenavn og skjellsord.)

Jeg skriver teksten fordi dette språket er hundre ganger farligere enn noe partiet FOR så langt har sagt. Hva skjer dersom Hanssons politiske motstandere svarer med samme mynt?

Hansson har nå skapt et debattklima hvor man ikke lenger trenger å imøtegå sine meningsmotstandere på substans, men bare kan kalle dem skadedyr (husker dere hvordan vi reagerte da israelske ministere gjorde det for et par år siden?)

Hva skjer dersom Hanssons meningsmotstandere nå svarer med samme mynt – at han er en kakkerlakk som må fjernes, med ethvert tilgjengelig middel? Hvor fører dette egentlig hen? Eller er det da et problem som vi kan håndtere når noen vi misliker gjør det samme, fordi vi tror dette ikke sklir ut om vi ikke er prinsipielle?

Jeg har hatt samtaler om dette innholdet de siste par dagene med venner. En klok, kunnskapsrik venn ba meg gi Hansson litt takhøyde, at jeg måtte huske på at “han nok reagerte emosjonelt og ikke kalkulert.”

Dersom det er riktig: må vi nå tenke nytt om det som utspilte seg i Albania på 60-tallet, eller i Romania på 70-80-tallet? Fordi lederne der “tross alt reagerte emosjonelt?” De var jo overbeviste om at de hadde rett, tross alt?

De bare var for unysgjerrige, deres narsissistiske trekk var for framtredende til at de gadd å undersøke fakta som deres synspunkter var tuftet på. Emosjonene deres kom i veien, så da er det greit? Ønsker vi oss den slags ledere? Som ikke klarer å kontrollere følelsene sine når de hører et standpunkt de ikke liker? Hva med deres “klakører” – som river ned postere med politiske budskap, fordi de ikke klarer å kontrollere sine følelser?

Er det virkelig bare de 5 prosentene av befolkningen som ønsker at Ukraina-debatten skal nyanseres som ser faren her?

Hvor ender vi opp? Må vi rett og slett bare forby alle nye politiske partier, sånn at vi slipper stresset som oppstår når vi må forholde oss til synspunkter vi ikke liker?