Nicolai Prydz er ute med en ny bok: Hans påstand er at Telenor hjalp militærjuntaen i Myanmar med å spore og arrestere opposisjonelle – inkludert hans venn Koo Jimmy.

Prydz anklager det statseide norske teleselskapet Telenor for å ha bidratt til fengsling, tortur og henrettelser i Myanmar. I sin nye bok Forrådt av Norge hevder han at både Telenor og den norske staten visste, eller burde visst, at de ga sensitive data og overvåkingsteknologi til et av verdens mest brutale regimer.

Da det ble militærkupp i Burma, fikk juntaen god hjelp av norsk Telenor i å få innsyn i teletrafikken til opposisjonen, påstår Prydz.

– Vi må få en offentlig granskning av hva Telenor har holdt på med i Myanmar, og de norske politikerne som har hjulpet dem, sier Prydz.

Myanmar – tidligere Burma – er et land med vakker natur, rike ressurser og en dyster politisk historie. Undertrykkelsen fra militæret har preget landet siden 1962. I denne konteksten ble fredsprisvinner Aung San Suu Kyi et symbol på håp og forsoning, men også en varsler for hvordan økonomisk samkvem med militærregimet kunne styrke undertrykkelsen snarere enn å fremme demokrati.

I en kommende episoden av podkasten NESS forteller Prydz en historie om hvordan Telenor, Norges statskontrollerte telekommunikasjonsselskap, kan ha bidratt til arrestasjoner – og muligens også drap – på demokratiaktivister i Myanmar.

Telenor og Norges ambisjoner i Myanmar

I 2011 begynte Myanmar en gradvis åpning mot omverdenen. Reformløfter fra militæret ga næringsliv og vestlige politikere håp om at demokrati kunne kjøpes gjennom investeringer. Telenor, et statlig kontrollert norsk teleselskap, vant i 2013 en av fire ettertraktede mobillisensene i Myanmar.

Prydz dokumenterer hvordan denne prosessen ble støttet av hele det norske statsapparatet: Besøk av utenriksminister Jonas Gahr Støre, utviklingsminister Erik Solheim, næringsminister Trond Giske og til og med kong Harald og dronning Sonja til Myanmar. Det var en tverrpolitisk ønskedrøm: å kombinere verdier og vekst.

Men Prydz viser hvordan denne drømmen var bygget på løgnaktige premisser. Han fremhever at Aung San Suu Kyi selv advarte mot investeringer i Myanmar før reelle demokratiske reformer var gjennomført – en advarsel norske diplomater og næringslivsledere enten ignorerte eller bevisst bagatelliserte.

En naiv himmelreise – og et etisk sammenbrudd

Telenor ble raskt en av de ledende teleoperatørene i Myanmar og kunne skilte med flere millioner brukere. Men i bakgrunnen lå et ubehagelig faktum: Den burmesiske staten krevde full tilgang til metadata, lokasjonsdata og kundelister – krav som innebar en massiv sikkerhetsrisiko for opposisjonelle, journalister og minoriteter som rohingyaene.

Ifølge Prydz hadde Telenor i praksis ingen plan for hvordan de skulle sikre personvernet til brukerne i et autoritært regime. Han viser til at datalagring, sletting og overvåkingsinfrastruktur i stor grad ble overlatt til burmesiske myndigheter og at sensitiv informasjon trolig ble overført til etterretningstjenesten.

Prydz løfter frem sin venn og tidligere demokratiaktivist Koo Jimmy), som ble arrestert i etterkant av det militære kuppet i februar 2021, og som til slutt ble henrettet i juli 2022.

Veien inn i Myanmar – gullgruven blir en felle

Prydz har vært i kontakt med i demokratibevegelsen i Myanmar siden tidlig på 2010-tallet. Han møtte prominente opposisjonsledere som nobelprisvinner Aung San Suu Kyi og demokratiaktivister som Koo Jimmy.

Han deltok på møter og fikk innblikk i at militærjuntaen gradvis åpnet landet for utenlandske investeringer, blant annet for å tjene penger og styrke økonomien, men likevel beholde reell makt i kulissene.

– Telenor øynet store muligheter. Men de var naive eller villige til å ignorere farene,» forteller Prydz til iNyheter.

Etter et sterkt press fra juntaen og uten press fra Norge om menneskerettighetsvilkår, fikk Telenor i 2013 tildelt én av to nasjonale telelisenser – til tross for at 90 selskaper hadde søkt.

Norsk politikere sørget for å få slettet militærjuntaens gjeld, og dermed hjalp de Telenor, er Prydz påstand.

Prydz peker på en rekke nasjonale aktører som bidro til Telenors etablering i Myanmar: Utenriksminister Jonas Gahr Støre, tidligere generalsekretær iAUF og Telenor-direktør Sigve Brekke, Utenriksminister Espen Barth Eide, og den gang bistandsminister Erik Solheim.

Norge avskaffet sanksjoner og slette landets utenlandsgjeld som et «demokratiprogram». Telenor betalte en lisensavgift på 500 millioner dollar, «og vi kan jo gjette hvem som fikk. de penga», og på halvannet tiår hentet selskapet ut over 3,5 milliarder kroner i utbytte .

Men det fantes ingen klare krav til Telenor om vern mot at militæret kunne få tilgang til persondata eller mulighet til sikker exit ved eventuelle maktovertakelser.

Koo Jimmy – offeret som bør huskes

Prydz har selv møtt og jobbet i tett samarbeid med Koo Jimmy, en av de mest markante studentlederne fra demokratiopprøret i 1988. Arrestasjonen av Koo Jimmy, 13 dager etter kuppet, ble et tragisk høydepunkt. Han var i dekning, men ble meget mulig fanget opp via telesporing.

I januar 2022 ble han dømt til døden, og 23. juli 2022 ble han henrettet ved hengning i Insein-fengselet – et av de mest fryktede i Myanmar . Prydz understreker at datasporene Telenor ga kan ha bidratt direkte til at juntaen fant ham.

Exit og salg: Dataene i militære hender

I 2022 solgte Telenor sin virksomhet til M1 Group, med en majoritet eid av det militært knyttede selskapet Shwe Byain Phyu – via Investcom Myanmar. Etter salget ble selskapet rebrandet til ATOM Myanmar, og 18–20 millioner kunder sine datae dermed ble overført til de militærtilknyttede eierne.

Opposisjonelle som trodde at Telenor var det tryggest valget, hadde dermed begått en enorm tabbe.

Kritiske røster krever granskning

Myanmar Now, Justice for Myanmar og andre menneskerettighetsorganisasjoner har krevd at Norge gransker Telenors håndtering og mulige medvirkning til brudd på menneskerettighetene. Det er snakk om både spesifikke hendelser (som arrestasjonene) og prinsipiell ansvarlighet. I Norge har FrP og KrF åpnet for gransking, mens regjeringen og Arbeiderpartiet har vært mer avvisende, ifølge Prydz.

Rettslig og moralsk ansvar

Prydz trekker inn FNs og OECDs veiledende prinsipper for ansvarlig næringsliv og peker ut et potensielt juridisk og moralsk ansvar dersom Telenor – som helstatlig eid selskap – har bidratt til alvorlige menneskerettighetsbrudd. Han viser til lagdommer Hanne Sofie Greves advarsler mot mulig medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten hvis data deles med brutale regimer uten sikkerhetsgaranti.

Hva nå?

Prydz krever en grundig, offentlig gransking. «Norge kan ikke titte vekk når vi har Nobels fredspris i den ene hånda og en TL-lisens i et diktatur i den andre,» slår han fast. Han oppfordrer også til strengere statlig kontroll av statskontrollerte selskaper, slik at slike situasjoner ikke gjentas.

I podkasten NESS åpner Nicolai Prydz opp et bilde av at Norge, gjennom Telenor, kan ha formelt og reelt medvirket til voldelige undertrykkelser i Myanmar. Spørsmålet gjenstår: Hvor mye vet egentlig norske myndigheter, og hvem vil ta ansvar?

Både Jan Christian Vestre som var ansvarlig statsråd da kuppet fant sted, og Telenor er bedt om å svare på beskyldningene. Kun Telenor svarte innen fristen, og dette er deres svar.

FÅ HELE HISTORIEN I NESTE EPISODE AV PODKASTEN NESS SNART

Tilsvar fra Telenor Group ved informasjonssjef Daniel Fidjeland:

«Vi har ikke fått lese boken på forhånd eller bidra med faktaopplysninger. Det svekker etter vårt syn bokens troverdighet.
Situasjonen i Myanmar var ekstrem og utviklet seg raskt etter militærkuppet. Væpnede soldater raidet våre kontorer, basestasjoner ble minelagt, og våre ansatte levde med trusler, overvåking og reell frykt. Vårt første ansvar var å beskytte liv og sikkerhet for våre medarbeidere og deres familier – det var ikke et valg, men en nødvendighet.
Det betyr ikke at vi overså befolkningen i Myanmar. Tvert imot forsøkte vi hele veien å ivareta personvern og menneskerettigheter i et stadig mer autoritært regime. Når det gjelder brukerdata, aktiverte Telenor aldri noe overvåkingsutstyr, eller såkalt «lawful intercept», i Myanmar.

Til slutt ble situasjonen uholdbar, og vi hadde ikke annet valg enn å selge selskapet og trekke oss ut av landet.«