Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Nedgangen i antall søkere til lærerutdanningen fortsetter, slik den har gjort i flere år.

Men når man leser politikernes forklaring på at læreryrket blir stadig mindre attraktiv i unge menneskers øyne, virker det som om de ikke er i stand til å ta inn over seg virkeligheten for en lærer. Det er en svært svak forklaring når man hevder at den offentlige debatten om læreryrket har vært ensidig negativ, og at om de positive lærerne hadde fått mere rom i den offentlige debatten så ville lengt flere unge ønsket å bli lærere.

Ja, slik kan man effektivt unngå å ta inn over seg realitetene. Dersom norske politikere virkelig vil ta inn over seg årsakene til nedgangen i søkertallene til lærerutdanningen, holder det ikke med slike unnvikelsesmanøvre. De må ta tak i de reelle problemene, lytte til lærernes egne ytringer og se i øynene at de siste tiårenes reformer i skolen systematisk har svekket lærernes stilling i skolen.

Jeg begynte som nyutdannet lærer på 1980-tallet, og det som kjennetegnet læreryrket den gangen, var at vi hadde svært stor grad av selvstendighet, og vi styrte både vår egen yrkesutøvelse og vår anvendelse av vår tid selv. Skoleledelsen hadde stor tillit til at vi utførte vårt yrke etter vår beste evne, og ingen overvåket oss eller krevde at vi skulle levere inn detaljerte rapporter om hvordan vi drev vår undervisning.

Jeg var en faglig svært dyktig person med høye karakterer fra videregående, og jeg opplevde stor tillit fra skolens ledelse, og det syntes jeg at jeg fortjente. Jeg fulgte skolens planer samvittighetsfullt og underviste elevene i det som planene fortalte at de skulle lære. Og foreldrene og elevene var svært godt fornøyd med den undervisningen deres barns mottok. Og det som kjennetegnet elevene, var at de hadde stor respekt for læreren. Og om noen ikke oppførte seg ordentlig, kontaktet vi foreldrene, og de støttet oss 100%.

Og når vi var ferdig med undervisningen for dagen, oftest i to-tiden, dro de fleste av oss hjem. og de som hadde små barn hadde rikelig med tid til å pleie tid med barna. Jeg vil tro at dette var et svært tilfredsstillende gode for småbarnsforeldre – og ikke minst for barna.

Om vi lærere hadde rettearbeider eller trengte å forberede oss til neste dags undervisning, hadde vi rikelig med tid til å gjøre dette om ettermiddagen eller kvelden, etter at barna hadde lagt seg, for dem som hadde barn.

Denne beskrivelsen av en lærers hverdag på 1980-tallet er så fjernt fra lærertilværelsen i vår tid, som det er mulig å komme. Jeg jobbet som lærer i alle disse årene, og har vært vitne til hvordan alle fordelene i læreryrket systematisk har blitt tatt fra oss år etter år. I dag, må en lærer være til stede fra 8.30 til 16.00 uansett om de har noe å foreta seg eller ikke i denne tiden.

Da denne tilstedeværelsesplikten ble innført ble det begrunnet med at vi måtte være på skolen i tilfelle noen ville ringe oss. Det første året dette ble innført fikk jeg EN telefon fra en forelder. Kunne de ikke like godt ringt meg hjemme? Men etter hvert har denne tiden blitt fylt opp av et tiltagende krav om rapportskriving og diverse samarbeid og møtevirksomhet.

Og når læreren så drar hjem kl 16.00 etter møter og samarbeidstid må han/hun etterpå forberede seg til morgendagen, kanskje i flere timer. Ikke så kjekt dersom man har familie og små barn.

Og det er ikke bare myndighetene som har stått for endringene av læreryrket, også vår egen fagforening har vært med på å forringe våre arbeidsforhold. Jeg har igjen og ingen blitt skuffet over våre tillitsvalgte som frivillig har oppgitt lærernes selvstendige stilling og gått med på at myndighetene har fått større og større makt til å kontrollere oss og kreve at vi skal dokumentere alt vi gjør gjennom året.

Det har gjennom årene foregått en grov mistenkeliggjøring av lærernes evne til faglige vurderinger. Noe av det aller viktigste for en arbeidstager, er at arbeidsgiveren har tillit til at man utfører sitt arbeid samvittighetsfullt. Dette har blitt helt borte i skoleverket.

Jeg gikk av med pensjon for få år siden, men det som kjennetegnet en lærers hverdag den gangen, var at enhver sanksjoneringsmulighet var fratatt oss, Vi hadde ingen rettigheter i forhold til å irettesette utagerende elever – vi kunne ikke be dem forlate klasserommet og vi kunne ikke røre dem dersom de var voldelige. Og dersom vi tok en elev med oss inn på et grupperom for å snakke med vedkommende, risikerte vi å få en anmerkning i vår personalmappe for å ha krenket en elev.

I skolen i dag, er det en økende tendens til vold og protester mot læreren og vårt yrke innebærer stadig mer krenkelser og vold fra elever, og læreren har stadig færre midler til å forsvare seg. Dersom læreren reagerer adekvat, risikerer han/hun å bli suspendert for kortere eller lengre tid for å oppfylle elevens/foreldrenes/advokatens protester.

Jeg kjenner godt til et eksempel som ikke har nådd offentligheten, der en lærer i en diskusjon med elevene brukte n-ordet kun som et eksempel i en diskusjon, men da en del utenlandske elever ble rasende og krevde en reaksjon fra skolen, ble læreren suspendert i 14 dager, selv om det var åpenbart for alle at hun utelukkende brukte n-ordet som et eksempel i den diskusjon. Jeg har lenge hatt lyst til å offentliggjøre denne historien, man har latt være etter lærerens ønske.

Men dette er klimaet i norsk skole i dag. Foreldre og elever samt deres advokater har all makt og lærerne skal kun være veiledere og snille støttepersoner som skal tåle trakassering og vold fra elevene uten å ha rett til å gripe inn med effektive virkemidler.

Er det rart at færre og færre unge vil bli lærere? Og vær så snill å slutt å påstå at det bare skyldes at diskusjonene er negative.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Er AUF ferdig? (+)