Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentenes mening.

Skrevet av Erik Holien (idéhistoriker/forfatter/artist) og Tomas Drefvelin (artist/dramatiker).

«They may take our lives, but they’ll never take our freedom!» roper Mel Gibson fra hesteryggen i filmen Braveheart. Hæren jubler. Frihet! Ordet brukes av folk og flokk hele tiden. Slaven roper på frihet. Mannen roper, kvinnen, ungdommen og barna roper. Alle vil ha frihet. Eller vil vi egentlig det? Er det virkelig frihet vi roper på, og hvis vi fikk den, ville vi tåle den? Hvor lenge ville vi holdt ut før vi søkte oss tilbake til underkastelse og trygghet?

Unike Jens Bjørneboe på nytt

På årets Protestfestival i Kristiansand presenterer vi denne høsten et nytt teaterstykke om Jens Bjørneboe. Stykket har fått tittelen «Siste møte med Jens». Når man skaper drama av Jens Bjørneboes liv og virke, er det umulig å unngå spørsmål rundt friheten og dens paradokser. Det er kjernen i Bjørneboes skrivning. Å lese Bjørneboe er ikke bare å lese om ondskap og bestialitet, det er i høyeste grad å lese om den individuelle friheten. Vestens idéhistorie er full av tenkere som har diskutert begrepet, og da knyttet opp til de moralske konsekvensene av våre valg og ikke-valg. (Det ikke å velge er også et valg.) Frihetsdiskursen er ikke ny. Men å lese Bjørneboes hudløse og dypt personlige møte med temaet er noe helt spesielt; det er rått, sterkt og gripende. Det er tidløst aktuelt, selv lenge etter at Hobbes og Hume kategorisk avviste menneskets frie vilje. Med Kierkegaard og Nietzsche var de eksistensielle valgene allerede tilbake. For vår egen del ble frihetens mysterium reaktualisert under vårt gjensyn med Jens Bjørneboe i voksen alder, lenge etter det første opprørs-romantiske møtet med ham i ungdomsårene. Frihetsfanen var lettere å bære den gang vi ganske enkelt ignorerte voksenlivets forpliktelser og konsekvenser.

Frykten for friheten

«Friheten er den eneste ting i verden som er enda mer forferdelig enn sannheten,» sa Jens. Vi frykter friheten. Vi vil den egentlig ikke, ikke den friheten som kommer med konsekvenser. Et rop om frihet fra konsekvenser, er bare ansvarsfraskrivelse; et mer eller mindre bevisst ønske om avhengighet av andre – la andre rydde opp i mitt rot. Som noen spurte San Franciscos frie hippier som hang og slang i parkene under the Summer of Love: «Who’s gonna keep the stores open?»

Et rop for frihet er et rop om å få være i fred, om selv å få ta konsekvensene for eget liv. Fri fra stat og byråkrati, og fra de forhatte formyndermenneskene, disse ekle små personene med sine mange papirer som ser sin «høyeste lykke, og dessuten sin aller største dyd, sin moralske overlegenhet i dette: å formynde andre». Og for å klare det, må «andre» defineres som en gruppe hvis valgfrihet naturligvis må innskrenkes. «Formyndermennesket […] vil formynde oss andre, fordi vi ikke kan ta vare på oss selv. Han vil bestemme over oss til vårt eget beste.» Det er en stygg projisering, skal vi tro Bjørneboe, for etter hans erfaring er trangen til å forulempe andres frihet «det viktigste trekk hos svake mennesker: å ville bestemme over andre er alltid et symptom på indre svakhet, usikkerhet og angst.» … Frihet er med andre ord ikke bare å stille seg utenfor flokken og gruppetenkningen, men også å unngå den engstelige formynderens kvelende projiseringer. Lar det seg gjøre?

Fritt versus trygt

De færreste av oss lever som asketer i ørkenen eller som eremitter i den øde fjellheimen. Vi lever i samfunn, små og store. Vi er alle dønn avhengig av hverandre, av at individer samarbeider i koordinerte grupper for et felles gode. På sitt beste fungerer det utmerket. Bussene går. Strømmen strømmer. Butikkene holdes åpne. Kan man da være fri i et samfunn?

I opplysningstiden tok filosofien og vitenskapen et oppgjør med religionen. Det var oppstått et  behov for å konstituere borgerne i en ny samfunnsorden uavhengig av kirkens moralske påbud og forbud. Tidens tenkere kom opp med ideen om en samfunnspakt hvor borgerne frivillig oppgav frihet til myndighetene for å kunne leve så trygt som mulig, beskyttet fra indre og ytre trusler. Derfor hører vi gjerne begrepene frihet og trygghet brukt med ett og samme meningsinnhold, til tross for at den kollektive pakten med Staten innebærer en frivillig avgivelse av frihet og makt. Man krever altså begge deler: frihet og trygghet. Men er ikke dette i prinsippet en umulighet? Smak på ordet «fri». Det er et hundre-prosent-ord. Det finnes ikke grader av frihet, kun frihet. Alt annet er grader av begrensning.

Frihet versus begrensning

Bruker du ordet «fri» konsekvent, oppdager du det fort: Ytringsfrihet! Hva er det? Ytringsfrihet = Si hva du vil. Punktum. Ytringsbegrensning = Si hva du vil, unntatt … Og det er nettopp her, i dette prikk-prikk-prikk, at problemet oppstår; det må en definisjonsmakt til. Hva er det som ikke kan sies? Ifølge hvem? Og hvorfor ikke? Bjørneboe skriver: «Ytringsfriheten som overhodet den eneste vei til friheten må på ingen måte innskrenkes eller bli vanskeliggjort, hvis det ikke skal dreie seg om en despotisk stat.»

Hva så med det offentlige maktmonopolet som samfunns-pakten i sin tid ble forankret i? «Bare uhyre få mennesker tåler å ha makt,» sier Jens i en NRK-produksjon fra 1974: «De fleste mennesker korrumperes fullstendig av å ha makt over andre.» Og nettopp fordi makt korrumperer så voldsomt, innfører han et enkelt prinsipp: Jo mer makt vi gir et menneske, desto mer skal det samme mennesket under lupen! Bjørneboes prinsipp resonnerer i oss som en håpefull drøm. For makten må det fremstå som et mareritt.

Tillit og mistro

Den som insisterer på egen frihet, må også innrømme andre frihet. Det krever mot. Tillitt hjelper også godt. Da Jens Bjørneboe levde og virket, var samfunnet langt mer homogent enn i dag. Det var i stor grad et tillittssamfunn. I dag lever vi i et mistrosamfunn. Vi frykter mer enn noen gang, og dette vanskeliggjør individets mulighet til å handle fritt og selvstendig. Du blir hele tiden sett, og du settes hele tiden i bås. Du overvåkes. Mistillit og mistro kartlegger og sensurerer – og ofte går du takkskyldig med på det. Kameraene stirrer tvers gjennom våre privatliv, overalt og fra alle vinkler, men det føles da tross alt tryggere enn ikke å bli sett. Eller?

Opplevelsen av trygghet står altså i et proporsjonalt forhold til fravær av frihet. I romanen Frihetens Øyeblikk skriver Bjørneboe at «Jeg var døende, fordi jeg levet i ufriheten uten å vite det, og fordi ufriheten selvfølgelig føles mer behagelig enn friheten, den fordeler, eller til og med fritar for, ansvaret ved å ha eksistens.» Mamma Stat knuger sin klamme barm rundt deg, da sover du trygt og du får melk og varme, men fri er du ikke. Headsettet skrur seg ned når det synes du har hørt på høy musikk for lenge. Øl-skapet i butikken stenger kl 20.00 så du skal slippe å kjøpe deg en pils når du ønsker det. Noen passer på, noen ser oss. Det gjør så godt. Vi elsker det. Derimot hater mennesket «å ikke ha noen målestokk utenfor sin egen bevissthet, men bære alt ansvar selv. Frihet er at man aldri mere kan få hjelp.» Det er forferdelig.

Ta deg den frihet …

Ansvaret er ditt. Filosofen Max Stirner sa det slik: «Hvis underkastelsen opphørte, var det slutt med herredømmet.» Det er et grusomt utsagn. «Frihet gis ikke, den må tas,» sa Kropotkin, og høvding Øverland diktet det slik: «Jeg sier det atter til tøs og trell: Frels eder selv!» Hos Jens lyder det: «Frihet er ikke en ting man får, den er noe man tar seg selv uten å spørre noen om det man gjør er riktig eller moralsk eller skadelig eller godt. Og derfor, fordi man selv bestemmer hvilket øyeblikk man tar friheten, heter det også i alle språk – jeg tar meg den frihet.» Dette er nøyaktig det motsatte av hva vår tids selvopphøyde dyrkere av offerstatus prediker. For slavedriveren er slaven et verktøy, et gode. Ingen oppgir sine fordeler frivillig, uten å forsvare dem – heller ikke slaven gjør det – med mindre det erkjennes et større gode. Inntil da må slaven belage seg på å frigjøre seg selv.

Det ytterste valget er å fri seg fra selve livet. Men før man kommer dit, bør enhver annen løsning være utprøvd: Et modig ta sjansen! Å søke nye konsekvenser gjennom ny handling! Ta det store skjebnespranget – helt alene! Ibsen sier: «Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.» Garborg er morsommere: «En stolt Mand indretter sig saa, at han ingen Venner behøver.» Men så sier Jens: «Det betyr undergang å velge å tenke selv, når man ikke kan tenke.». Det skal ikke være lett. I en formynderstat vil forøvrig alle tilløp til selv å tenke forsøkes sabotert gjennom fryktpropaganda og trusler om straff og undergang. Det begynner allerede på barneskolen. Følgelig må vi innrømme et hvert menneske retten til å avstå fra Kierkegaards 70.000 favners-sprang.

Jens opp på hesteryggen

Skal vi lytte til Bjørneboe, har vi altså å gjøre med en god håndfull milliarder primater som ikke tåler makt, som misliker ansvar, som frykter både frihet og sannhet, og som vil gå undergangen i møte dersom de ikke evner å tenke selv. Er det derfor vi klumper oss sammen i kuvarmen og flagger i flokk? På tross av stadig uttrykte ønsker om frihet, hengir vi oss til gruppetenkning og diverse mote-ismer som igjen medfører unngåelige mot-ismer.

Til slutt, bare for å ha prøvd, dytter vi Mel ned fra gampen og hjelper Jens opp. Kamera går. Fra hesteryggen, med blåmalt ansikt, lar vi ham rope: «They’ll never take our freedom, but my freedom will make me stand alone, – and it may take my life!» Og så lytter vi spent på reaksjonen. Vil flokken juble? Eller uteblir jubelen av frykt?

FAKTABOKS: Velkommen til presentasjon og samtale

Protestfestivalen i Kristiansands feirer 25-års jubileum i år. På selve åpningsdagen, søndag 1. september presenterer vi vårt teaterstykke om bysbarnet og festivalinspiratoren Jens Bjørneboe. Dramatikerne Tomas Drefvelin og Erik Holien vil på scenen til utestedet Hos Naboen for første gang opptre offentlig sammen med regissør og dramaturg Kristian Landmark. Forfatter og journalist Ole Asbjørn Ness styrer samtalen. Skuespiller Mads Ousdal vil lese utdrag fra stykket, mens gitarist Bendik Bergestig vil stå for den musikalske stemningen. Det vil også bli åpnet opp for samtale med publikum. Velkommen til et uhøytidelig, formynderfritt arrangement i den høyaktuelle Bjørneboes ånd!

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Hvis politiet ikke klarer å beskytte oss, får vi gjøre det selv (+)