Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Norge har ambisiøse mål om å bygge ut 30 GW havvind innen 2040.

Sørlige Nordsjø II er det første store prosjektet som er lyst ut, og Utsira Nord følger med flytende turbiner. Begge får omfattende subsidier. Spørsmålet er: bygger vi egentlig på rett sted, og får vi læringen vi trenger for å bygge en sterk norsk havvindindustri?

Strøm til samme tid som nabolandene

Sørlige Nordsjø II ligger midt i et vær- og vindmønster som også dekker Danmark, Tyskland og Storbritannia. Når vinden blåser i sør, produserer hele regionen for fullt. Konsekvensen er at strømprisene presses ned samtidig i hele området – uten at det hjelper Norge spesielt. Vi har med andre ord ingen egen «vindgevinst».

Det er også dette Hjelmeland og Nøland (2023) påpeker i sin studie om korrelasjonsutfordringer for Nordsjø-vind. Norge risikerer å subsidiere produksjon som havner i samme prissyklus som nabolandene.

Subsidier uten læring?

Differansekontraktene (CfD) sikrer produsentene en fast inntekt. Det betyr at staten må dekke forskjellen når markedsprisen er lav. For Sørlige Nordsjø II kan disse kostnadene bli svært høye – vi bygger nemlig ut der produksjonen topper samtidig som resten av Nordsjøen.

Subsidiene kunne forsvares dersom læringen kom norsk industri til gode. Men turbiner og nøkkelkomponenter produseres i utlandet. Norske aktører får hovedsakelig oppgaver med fundament, kabler og maritime tjenester – ting vi kan fra før. Resultatet er at vi lærer lite nytt, samtidig som vi bruker en enorm subsidiepakke.

Servicehavner og drift – en begrenset gevinst

Hvis det i kontraktene legges inn krav om norske servicehavner og norsk personell, kan driftsfasen gi en viss økonomisk boost til kystsamfunn og leverandører. Men det er lite nytt å tilføre industrien. Vi risikerer å bli stående igjen med de minst verdifulle delene av verdikjeden.

Nettutbygging – en skjult kostnad

Selv om selve utbyggingen av havvind får mest oppmerksomhet, er det nettutbyggingen som kan bli den virkelig store regningen. Statnett anslår at investeringene i kraftnettet fremover kan koste opp mot 135 milliarder kroner bare i første fase (Statnett, 2023). Enova har tidligere pekt på at kostnadene ved nettilkobling for havvind kan være «meget høye», og DNV peker på at dette blir en vesentlig del av regnestykket for samfunnet.

Hva med prisene?

Utbyggingene i Sverige har allerede vist hva som kan skje: økt krafttilførsel har presset prisene ned, og flere vindkraftselskaper har gått konkurs eller måtte selge seg ut. Når vi nå bygger i samme system som Sverige, Danmark og Tyskland, er det lite som tyder på at dette vil gi billigere strøm for norske forbrukere. Snarere kan det gjøre Norge mindre attraktivt for kraftkrevende industri, fordi vi ikke lenger har den prisfordelen som tidligere lokket investeringer. Vi har allerede sett tendenser i Europa til at energiintensiv industri flytter dit strømmen er billigere.

Flytende vind – enda dyrere strøm

Utsira Nord, som nå er lyst ut, skal bygges med flytende turbiner. Teknologien er spennende og nødvendig for dypere havområder – men den er også den dyreste formen for vindkraft.

DNV anslår at dagens kostnad (LCOE) for flytende vind ligger langt over fastbunns vind, rundt 280 USD/MWh i 2022, og at den kan falle til ~82 USD/MWh innen 2050. Andre analyser (Sintef, Rabobank) peker i samme retning: flytende vind vil fortsatt være dyrere enn fastbunns i lang tid. For Utsira Nord er konklusjonen enkel: prosjektet er ikke lønnsomt på markedsvilkår og krever høye subsidier for å realiseres.

Konklusjon

Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord er viktige milepæler i norsk havvindsatsing. Men vi bør stille kritiske spørsmål:

• Bygger vi på rett sted, eller binder vi oss til et kraftsystem som allerede har overproduksjon når det blåser?
• Bruker vi subsidiene på en måte som gir ny læring til norsk industri – eller bare mer av det vi kan fra før?
• Er vi forberedt på nettutbyggingskostnadene, som kan overstige selve turbinene?
• Og vil vi i det hele tatt oppnå billigere strøm – eller snarere svekke vår konkurransefordel som energinasjon?

Norge har et enormt potensial i havvind, men da må vi våge å satse der læringen er størst: i krevende prosjekter lenger nord, med flytende teknologi som kan skape nye markeder – men uten å gå oss vill i subsidiejungelen.

Kilder (utvalg):

• Hjelmeland, M., & Nøland, J.K. (2023). Correlation challenges for North Sea offshore wind power: a Norwegian case study. Scientific Reports.
• Statnett (2023). Langsiktig markedsanalyse og investeringsplaner.
• DNV (2024). Energy Transition Outlook Norway.
• SINTEF (2025). Floating wind can be cheaper than expected.
• Rabobank (2024). Floating offshore wind: reaching beyond the reachable.
• Arctic Today (2023). Sweden’s largest wind farm faces bankruptcy – Markbygden Ett with SEK 2.5 billion in losses.
• Wind-Watch (2024). Experts warn: wave of bankruptcies looming for Swedish wind power sector.
• DNV (2024). Floating Offshore Wind – Cost estimates and learning curve.
• ResearchGate (2023). Life cycle cost analysis of a floating wind farm in the Norwegian Sea.
• Svenska Dagbladet / Dagens Nyheter (2023). Artikler om lave strømpriser og økonomiske problemer i svensk vindkraftsektor.
• Financial Times (2023). European heavy industry moves to US and Middle East for cheaper power and subsidies.

For ordens skyld: Jeg jobber til daglig i vindkraftbransjen, men dette innlegget er skrevet som privatperson. Synspunktene som fremkommer er mine egne, og representerer ikke min arbeidsgiver.