Norge har ikke hatt et bærekraftig fødselstall siden 1970-tallet. Likevel er temaet påfallende fraværende i den politiske debatten.
I en podkastsamtale med Helge Lurås forklarer FrPs stortingsrepresentant Stig Even Lillestøl hvorfor han mener lave fødselstall er en av de mest alvorlige – og minst omtalte – utfordringene Norge står overfor.
Et problem nesten ingen snakker om
Stig Even Lillestøl er nyvalgt stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, men temaet han ønsker å løfte er verken nytt eller partipolitisk snevert. Ifølge Lillestøl er det nettopp fraværet av debatt som er det mest oppsiktsvekkende.
– Hvis du vil ha en bærekraftig befolkning, må den gjennomsnittlige kvinnen få 2,1 barn. Sist gang Norge var der, var i 1974. Nå ligger vi rundt 1,4. Det er ekstremt langt under et bærekraftig nivå.
Han understreker at dette ikke er en marginal nedgang, men et dramatisk brudd med det som kreves for å opprettholde befolkningen over tid.
– Det er ikke bare litt lavt. Det er veldig, veldig lavt. Og likevel er det nesten fraværende i samfunnsdebatten.
Hva betyr 1,4 barn i praksis?
For å illustrere konsekvensene har Lillestøl selv gjort enkle, hypotetiske regnestykker. Poenget er ikke å spå fremtiden nøyaktig, men å vise retningen.
– Med et fødselstall på rundt 1,4 vil befolkningen i prinsippet halveres omtrent hvert femtiende år. Holder det seg over tid, er Norge i praksis tomt for folk om rundt 500 år.
Han påpeker at utviklingen ikke er lineær i folks bevissthet.
– I starten forsvinner millionene ganske raskt. Mot slutten tar det lang tid å bli kvitt de siste titusenene. Men det endrer ikke hovedpoenget: Dette er åpenbart ikke bærekraftig.
Derfor oppleves det ikke som akutt
Et sentralt poeng i samtalen er hvorfor et så alvorlig problem ikke oppleves som presserende. Ifølge Lillestøl er forklaringen delvis psykologisk, delvis politisk.
– Vi merker det ikke så godt ennå. Norge har jo befolkningsvekst.
Samtidig mener han denne veksten gir et misvisende bilde.
– Den veksten skyldes innvandring. Hvis du holder innvandring utenfor, er situasjonen en helt annen. Når folk ser at vi blir flere, at vi bygger mer boliger og har press i byene, så virker det nesten paradoksalt å snakke om fødselskrise.
En demografisk ubalanse som slår rett inn i velferdsstaten
Lillestøl mener konsekvensene først og fremst vil vise seg i sammensetningen av befolkningen, ikke bare i antall innbyggere.
– Du får veldig mange eldre og veldig få yngre ganske raskt.
Han viser til prognoser som tidligere har vært lagt frem av Statistisk sentralbyrå.
– Det har vært beregninger som viser at opptil seks av ti i arbeidsfør alder kan måtte jobbe innen helse og omsorg rundt 2060, bare for å håndtere demografien. Det er helt vanvittige tall.
Ifølge Lillestøl reiser dette et grunnleggende spørsmål.
– Hvor mange skal da jobbe i privat sektor og faktisk betale skatt for å finansiere velferdsstaten?
Ikke et særnorsk fenomen
Lillestøl understreker at utviklingen ikke er unik for Norge.
– Hele den utviklede verden står overfor det samme problemet. Japan er tidlig ute og merker det allerede. Sør-Korea er enda verre når det gjelder fødselstall. Europa følger etter.
Han mener dette også påvirker samfunnets dynamikk mer generelt.
– Det handler ikke bare om pensjoner og eldreomsorg. Det påvirker økonomisk vitalitet, gründervirksomhet og samfunnets evne til fornyelse.
– Jeg er uenig i at vi ikke vet hvorfor dette skjer
I offentlig debatt blir det ofte hevdet at årsakene til de lave fødselstallene er uklare. Det er Lillestøl ikke enig i.
– Jeg tror vi vet mer enn vi liker å innrømme.
Han peker særlig på én historisk endring.
– Når vi på 60- og 70-tallet koblet sex fullstendig fra reproduksjon gjennom prevensjon og abort, er det ikke overraskende at fødselstallene faller dramatisk.
Lillestøl understreker at dette ikke er ment normativt.
– Jeg vil på ingen måte fjerne prevensjon eller abort. Men vi må erkjenne at når barn blir et bevisst prosjekt som krever planlegging, økonomi og riktig livsfase, så får du færre barn.
Ønsker, kultur og valg
Han avviser også påstanden om at folk flest ikke ønsker barn.
– Det finnes forskning som antyder at folk ønsker flere barn enn de faktisk får, og at de ønsker å få barn tidligere enn de ender opp med å gjøre.
Samtidig mener han ønskene formes av samfunnet vi lever i.
– Hva folk vil, er også kulturelt betinget. Hvis systemet er lagt opp rundt lange utdanningsløp, karrierebygging og økonomisk trygghet før familieliv, så påvirker det valgene folk tar.
Politikkens rolle – og begrensninger
Lillestøl er tydelig på at dette ikke er et problem som kan løses med tvang.
– Politikere kan ikke gripe autoritært inn i folks liv. Vår rolle er å legge til rette for dem som vil ha barn.
Det er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet har vedtatt det de kaller en liberalistisk flerbarnspolitikk.
– Det handler om insentiver, ikke påbud. Skattekutt per barn er fullt forenlig med et liberalistisk ståsted.
Små endringer kan likevel bety mye
Han viser til erfaringer fra andre land.
– Ungarn har fått fødselstallene opp fra rundt 1,2 til rundt 1,5 etter å ha innført ulike tiltak. Det løser ikke problemet, men det bremser utviklingen.
– For meg er det en seier i seg selv å få fødselstallet fra 1,4 til 1,5 eller 1,6.
Lillestøl mener prioriteringene i norsk politikk fremstår skjeve.
– Vi har brukt hundrevis av milliarder på klimatiltak som har minimal effekt på globale utslipp. Samtidig snakker vi knapt om familiepolitikk.
– Hvorfor spør nesten ingen om fødselstall?
Mot slutten av samtalen retter Lillestøl kritikk mot både politikere og medier.
– Hver gang politikere intervjues, blir alt sett gjennom en klimalinse. Hvorfor spør nesten ingen om fødselstall?
Han mener dette også handler om hvordan Norge forstår seg selv.
– Norge er ikke bare en økonomisk sone. Det er et folk, en kultur og en historie. Et samfunn må kunne reprodusere seg selv.
Ifølge Lillestøl vil debatten uansett komme.
– Spørsmålet er bare om vi tar den nå, mens vi fortsatt har et handlingsrom – eller om vi venter til konsekvensene er umulige å overse.