Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger. Innlegget sto først på trykk i Aftenposten og er gjengitt med forfatterens tillatelse.

Det er to konkurrerende hypoteser om hva som startet Ukraina-krigen og hvordan den kan løses.

Den første hypotesen er at Russland er en imperialistisk makt som kun vil overta sitt naboland. I så fall burde Norge sende våpen for at kostnaden skal økes, ellers vil det oppmuntre til nye invasjoner.

Den andre hypotesen er at Russland frykter Nato-ekspansjonen som en eksistensiell trussel. I så fall burde Norge erkjenne Russlands sikkerhetsbekymringer og finne løsninger for udelelig sikkerhet. Våpen vil i så fall føre til ødeleggelsen av Ukraina og mulig atomkrig med Nato.

Dette er et viktig spørsmål om vår overlevelse som krever diskusjon om russiske sikkerhetsbekymringer. Men i Norge diskuterer vi aldri våre motparters sikkerhetsbekymringer, slik som Russland, Kina eller Iran. Alt er en kamp mellom det gode og det onde, mellom demokratiet og det autoritære, og fred skapes når heltene beseirer skurkene.

Vi er så overbevist om vår egen moralske overlegenhet at våre meningsmotstandere er umoralske og derfor illegitime.

Ingen «antiukrainsk» holdning

Kollegene mine ved Universitetet i Sørøst-Norge skriver at de tar avstand fra mine politiske holdninger og «står på Ukrainas side» (Aftenposten, 23. mai). Hele forutsetningen deres er bygget på den første hypotesen. Det tilsier at de som er for å sende våpen, står på Ukrainas side, og de som er for diplomati og forhandlinger, står på Russlands side.

Les også: Offentlighetens autoritære fordumming

Jeg argumenterer for den andre hypotesen som en proukrainsk posisjon, og jeg mener at den norske politikken «våpen er veien til fred» og det som i praksis har vært en boikott av diplomatiet i over tre år mens hundretusener har dødd på slagmarken, har bidratt til ødeleggelsen av Ukraina og tar oss nærmere atomkrig hver dag.

Når jeg argumenterer for at Nato fremprovoserte krigen, så er det ikke fordi jeg «tar Russlands side», men fordi avspenning krever erkjennelse av at vi har bidratt til konflikten.

Siden 2008 har jeg advart mot Nato-ekspansjon til Ukraina ettersom dette ville føre til krig. Dette er ikke en «antiukrainsk» holdning.

Tidligere statsminister Kåre Willoch (H) argumenterte i 2014 for at Viktor Janukovitsj (Ukrainas president fra 2010–2014) ble fjernet i et kupp, og at Russland tok Krym ettersom de fryktet Nato. Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, sa statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) at det var uaktuelt å sende våpen til Ukraina. I dag er dette uakseptable meninger, og de ville begge blitt anklaget for å være «talerør for Kreml».

«To minutter med hat»

Hvorvidt det er den første eller den andre hypotesen som stemmer, kan diskuteres, men i dagens hysteriske Norge er ingen debatt mulig. Vi har kun de moralske og «proukrainske» på én side som støtter statsmaktens offisielle sannhet, og på den andre siden er det Putin-apologeter, «prorussiske», «talerør for Kreml», putinister og andre synonymer for landssvikere. Dette er forfatter George Orwells «to minutter med hat», der det skal kommuniseres med emosjonelle slagord og grove anklager, men et seriøst argument kan ikke formuleres.

Jeg møtte nylig til debatt hos NRK. Utgangspunktet for debatten virker oversiktlig: Motparten skulle argumentere for hvorfor den beste politikken er å sende mer våpen og forsvare hvorfor Norge ikke snakker med Russland nå, og jeg skulle argumentere for hvorfor Norge ikke burde sende våpen, men heller snakke med Russland.

«Debatten» ble isteden et teater der de som «støttet Ukraina», skulle delegitimere «talerør for Kreml» og Putins «nyttige idioter».

Ute i gatene rev folk ned politiske plakater i overbevisningen om at dette var akkurat som å kjempe mot Hitler, og politikere advarte mot russiske agenter.

Jeg argumenterer for det som var norsk politikk frem til 2022. Norske politikere er veldig besatt av russisk propaganda, men burde ta en grundig titt i speilet.

Kun oppspinn

20. november 2021 advarte jeg om at en krig snart ville være uunngåelig dersom vi ikke endret kurs. Ti dager tidligere hadde USA og Ukraina signert en avtale som, ifølge den tidligere topprådgiveren til den tidligere franske presidenten Nicolas Sarkozy, «overbeviste Russland om at de må angripe eller bli angrepet». I norske medier ble det tolket som at jeg legitimerte en invasjon, og det ble insistert på at jeg måtte legge skylden på Russland.

Professor Sven G. Holtsmarks faktasjekk av meg (Vagant), som blir hyllet av sosiolog og skribent Kjetil Rolness (Aftenposten, 24. mai), er kun oppspinn.

For eksempel hevdes det at CIA-direktør William J. Burns aldri indikerte at Russland ville føle seg tvunget til å intervenere, og at han ikke engang brukte ordet «intervenere». Burns skrev at Nato-ekspansjonen kunne føre til en situasjon «som ville tvinge Russland til å bestemme seg for om de skal intervenere … Russland må bestemme seg for om de skal intervenere; en avgjørelse Russland ikke ønsker å måtte stå overfor».

Min oppfordring til leseren er å se hva jeg faktisk skriver, lese kildene mine og sammenligne dem med omtalen i mediene. På hvilken side er propagandaen?

Mine kolleger og Rolness refererer til ytringsansvar. Men når de presenterer skillelinjene mellom oss som «proukrainsk» mot «prorussisk», villeder de leserne. I mine øyne er det de som nekter å erkjenne motpartens sikkerhetsbekymringer og sverte alle meningsmotstandere, som har ført til at det ble krig.