Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
FNs klimapanel har valgt å se bort fra målinger som ikke stemmer overens med energi- og strålingsmodellen som ligger til grunn for dagens klimamodeller.
I 1928 publiserte meteorologen G.C. Simpson to modeller for hvordan drivhusgasser bidrar til å varme opp jorden, se her og her. I den siste artikkelen trakk han den første modellen tilbake fordi den bygget på gale premisser for hvordan drivhusgassene håndterer varmestrålingen som jordoverflaten sender ut. Dette skjedde 50 år før vi fikk satellitter som kunne måle hvilke varmestråler som forlater jorden.
Det forelå heller ingen slike målinger da nobelprisvinneren i fysikk i 2021, S. Manabe, på 1960-tallet utviklet den første klimamodellen (Manabe og Strickler, 1964; Manabe og Witeherald, 1967) som gjorde det mulig å beregne temperatureffekten av økt CO2 og andre drivhusgasser for ulike deler av kloden, og som klimaforskerne har bygget videre på. Manabe og hans medforfattere valgte, uten å forklare hvorfor, å ta utgangspunkt i energi-strålingsmodellen Simpson hadde trukket tilbake.
Modellen som FNs klimapanel bygger sine oppsummeringer på, også omtalt som energi-strålingsmodellen, er gjort grundig rede for i artikkelen som R.T. Pierrehumbert, hovedforfatter for Klimapanelets tredje fagrapport, publiserte i 2011. Den tilsier at varmestrålene som forlater jorden, kommer fra et luftlag høyt oppe i atmosfæren (der temperaturen er minus 18°C), og at det er drivhusgassene – hovedsakelig vannmolekylene (Jeevanjee, 2023) – som står for den termiske strålingen til universet på vegne av de andre luftmolekylene.
Men hva sier satellittmålingene? Har varmestrålene bølgesignaturen til drivhusgassene? FNs klimapanel har tilsynelatende ikke stilt seg det spørsmålet. Vi får i alle fall ikke vite hvilke varmestråler som når opp til satellittene.
Målingene finnes og er blant annet publisert av Harris et al. i 2001, og de viser at strålingen som når opp til satellittene i en skyfri himmel, ikke har drivhusgassenes bølgesignatur, men i all hovedsak består av stråling fra bakken og havet, som passerer uhindret gjennom atmosfæren (Hossain og Gu, 2019; Matsunobo og Coimbra, 2024), slik Simpson hadde forutsagt i sin siste modell, der han introduserte det såkalte atmosfæriske vinduet. Dette «vinduet» slipper 80 % av varmestrålene med bølgelengde mellom 8µm og 12µm uhindret gjennom atmosfæren. Strålingen til universet kommer derfor IKKE fra drivhusgassene. Dette er illustrert i figuren under.
.
Blått felt viser det hvilke stråler/bølger soim kommer seg ut via det atmosfæriske vinduet. De grå feltene viser hvilke stråler/bølger de ulike drivhsugassene returnerer til jordoverflate. Kilde: Wikipedia
Det atmosfæriske vinduet blir «trangere» når innholdet av drivhusgasser i atmosfæren øker (Hossain og Gu, 2019; Matsunobo og Coimbra, 2024; Li et al., 2025). Da returneres en større andel av varmestrålingen til jordens overflate, som derfor blir varmere, som så varmer opp atmosfæren.
Ved en rask lesning av siste fagrapport (AR6 WG1, 2021), med særlig vekt på figurene, kan man få inntrykk av at ekspertene i FNs klimapanel tar hensyn til det atmosfæriske vinduet. Det er nemlig tegnet inn i Figur 7.2, men det fremstår som en redaksjonell glipp. Verken figurteksten eller rapporten ellers sier noe om det atmosfæriske vinduet.
I 1992 ble et annet klimarelatert forskningsprogram opprettet: Baseline Surface Radiation Network (BSRN). Programmet omfatter nå 200 bakkebaserte målestasjoner (Wang og Dickinson, 2012) som bl.a. måler hvilke varmestråler som returneres til bakken fra en skyfri himmel. Målingene viser at alle varmestrålene som drivhusgassene absorberer, returneres til jordens overflate (Hossain og Gu, 2019; Matsunobu og Coimbra, 2024; Wilson og Gea-Banacloche, 2012, har forklart hvorfor). Målingene bekrefter derfor energi-strålingsmodellen som Simpson anbefalte.
Formålet med det bakkebaserte BSRN-programmet er å:
«sikre tilgjengeligheten og kvaliteten på observasjoner som er nødvendige for å overvåke, forstå og forutsi det globale klimaet».
Forskerne har derfor ikke utviklet egne klimamodeller. Derimot har de utviklet materialer som blir flere grader kjøligere enn omgivelsene i sollys. Det har de fått til ved å lage materialer som fortrinnsvis sender ut varmestråling innenfor det atmosfæriske vinduet (Raman et al. 2014; Hossain og Gu 2019; Zhao et al., 2019). At de har lyktes, er en uavhengig bekreftelse på energi-strålingsmodellen Simpson anbefalte. Forskerne håper at denne teknologien kan tas i bruk i byer som er plaget av sterk varme, og til å øke matproduksjonen der høye temperaturer er et problem.
Målingene viser at varmestrålene som drivhusgassene absorberer, er fanget i en kontinuerlig utveksling mellom jordens overflate og drivhusgassene i nedre delen av atmosfæren (Liang et al., 2019), som i sum tilfører jordens overflate nesten dobbelt så mye energi som sola (Wang og Dickinson, 2013). Dette er målinger det ville vært naturlig å benytte seg av, men det har ekspertene i FNs klimapanel ikke gjort, og vi får ikke vite grunnen.
Det er imidlertid ikke bare et spørsmål om god forskingspraksis. Målinger som er utført innenfor BSRN-programmet, er også viktige fordi de viser at klimaet på jorden er mer sensitivt for innholdet av drivhusgasser i atmosfæren enn det FNs klimapanel legger til grunn (Liang et al., 2019).
Det kan være løsningen på et problem – omtalt som The faint young Sun paradox. For 3 milliarder år siden var sola 30% svakere enn i dag, og ifølge klimamodellene burde jorden ha vært dekket av is (Feulner, 2012), men det fantes flytende ferskvann. Goldblatt og Zahnle (2011) mente at dette uløste problemet tilsa at vi måtte lete etter en teori eller modell der drivhusgassene bidrar mer til oppvarmingen («a stronger greenhouse effect is needed») enn det som er bygget inn i dagens klimamodeller.
Jorden var dessuten «totalt» nedfrosset tre ganger for mellom 730 og 540 millioner år siden, omtalt som Snowball Earth. Klimamodellene er ikke i stand til å forklare hvordan jorden kvittet seg med isen uten å anta en urealistisk høy konsentrasjon av CO2 i atmosfæren (Pierrehumbert, 2004).
At temperaturen på jorden er mer sensitiv for innholdet av drivhusgasser enn det som er bygget inn i klimamodellene, kan kanskje virke skremmende, men energi-strålingsmodellen som Simpson foretrakk, tilsier at dersom vi får stabilisert CO2-innholdet i atmosfæren, vil temperaturen ikke fortsette å stige flere grader i løpet av de neste tusen årene, slik klimamodellene forteller oss – se Figur 7.17 i AR6 WG1 (2021) – men begynne å synke umiddelbart. Vi kan derfor ha mer tid til å stabilisere CO2-innholdet i atmosfæren enn vi hittil har trodd.
Jeg bestemte meg derfor for å informere våre hjemlige klimaforskere om det jeg hadde oppdaget. Den 25.03 i år tok jeg kontakt med Meteorologisk institutt, Cicero og Bjerknessenteret via e-post. Jeg la ved fire korte rapporter, som jeg selv har skrevet, der jeg gjorde rede for det jeg hadde oppdaget og ba spesifikt om en forklaring på hvorfor FNs klimapanel har unnlatt å vise til observasjonene jeg etterlyser.
Henvendelsen min førte ikke fram. Meteorologisk institutt svarte at de ikke ville forholde seg til rapportene jeg hadde sendt, fordi de ikke var publisert i et fagfellevurdert tidsskrift. Det er en legitim holdning i rent faglige spørsmål, men ikke når det gjelder de forskningsetiske spørsmålene jeg reiste. Slike saker bør ryddes opp gjennom direkte kontakt, slik at eventuelle misforståelser kan avklares. Cicero og Bjerknessenteret har ikke svart i det hele tatt.
Jeg har også tatt kontakt med Den nasjonale forskningsetiske komité. Jeg fikk til svar at komiteen ikke behandler saker rettet mot institusjoner, men kun mot personer, og at institusjonene har egne systemer for å følge opp forskningsetiske spørsmål. Siden disse systemene ikke ser ut til å fungere, og jeg heller ikke har fått svar på min fagkritikk, føler jeg meg tvunget til å forsøke å få fagmiljøene som har bidratt til Klimapanelets fagrapporter, i tale gjennom dette innlegget. Alternativt håper jeg at politikerne, som finansierer klimaforskningen, følger opp saken.
Per Arne Bjørkum,
tidligere dekan og professor emeritus
i geologi ved Universitet i Stavanger
[email protected]