Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det finnes øyeblikk i livet som rett og slett må feires.

Dette er ett av dem. Hadia Tajik – politisk figur og evig gjenstand for både kontrovers og maktkamp – er på vei ut av rikspolitikken.

Jeg tør påstå at det nok er mange som har spart en god flaske til denne dagen. Selv har jeg tatt opp en flaske, satt den til kjøling, og planlegger å markere dette med både humør og høylytte skåler. For feires det som feires kan, mine venner!

At hun nå «får livet sitt tilbake», som hun sier, må vi bare ønske henne lykke til med. Kanskje hun også har tenkt å gi oss andre livene våre tilbake – liv fri for hennes konstante tilstedeværelse i media? Det er lov å håpe. La oss i alle fall håpe at hennes fremtidige karrierevalg holder henne langt unna offentligheten.

En ting er sikkert: Hvis hun noen gang skulle bli pressetalskvinne for Tine Meierier, bytter jeg umiddelbart ut melkeglasset mitt med vann. Blir hun ansatt av Gjensidige, ja, da står jeg klar til å si opp forsikringen min samme dag.

Denne politiske avgangen er som julaften som kom tidlig i år. Gleden er ekte, og pakkene inneholder noe alle ønsket seg: fred. Fred fra Tajik og hennes maktspill.

Det er nesten poetisk: Kamzy Gunaratnam, Oslo-jenta fra tjukkeste Groruddalen, slo ut «rikspolitikeren» Tajik med 124 mot 108 stemmer. Et jevnt oppgjør, men også et oppgjør med Tajiks tid som maktpolitiker. Tajik kan gjerne kalle dette en seier for sitt private liv, men vi andre kaller det en seier for vår mentale helse.

Vi har vært vitne til en maktkamp hvor Tajik holdt sterke taler om sosialdemokratiet, mens hun i bunn og grunn ble oppfattet som en innflytter som aldri helt fant sin plass. Det finnes mange grunner til at utfallet ble som det ble, men kanskje var dette bare rettferdighetens time.

Så hva nå? Skal norsk presse straks sette i gang en bildekavalkade, der vi blir oppfordret til å minnes hennes politiske «bidrag»? Nei takk. Hadde det vært opp til meg, skulle vi fra og med i dag legge bånd på oss. Om vi må omtale henne, kan vi like gjerne bruke et nytt navn. Hva med «den evige parentesen»? Det ville i det minste være presist.

Det er på høy tid at vi får fred. Fred fra Hadia Tajik. Fred fra hennes utrettelige evne til å havne i stormens øye. Jeg løfter glasset mitt – det nedkjølte som ventet på dette øyeblikket – og skåler for en fremtid hvor vi kanskje slipper å høre navnet hennes nevnt igjen.

Farvel, Hadia. La oss håpe det blir en veldig lang pause fra rampelyset.