Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Jo mer innvandrere blir en del av Norge, desto mer begynner mange også å stemme som nordmenn flest. Derfor er Frp nå blitt det nest største partiet blant innvandrere.
Det handler ikke bare om skatt og kriminalitet, men om noe langt større: ønsket om å bevare et samfunn bygget på arbeid, tillit, fellesskap og felles verdier.
Det mest interessante med de nye tallene om innvandreres stemmevaner er ikke at Arbeiderpartiet fortsatt er størst. Det mest interessante er at Frp nå er blitt det nest største partiet blant innvandrere fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Europa utenfor EU/EØS.
SSBs tall viser at Frp fikk 16 prosent oppslutning i disse gruppene ved stortingsvalget i 2025, og partiet passerte dermed både Høyre og SV. Dette er ikke en tilfeldighet eller et engangsfenomen. Det peker mot en dypere politisk og kulturell utvikling som mange i norsk offentlighet fortsatt ikke ønsker å snakke ærlig om.
For hele den norske innvandringsdebatten har lenge vært bygget på forestillingen om at «innvandrere» er én samlet gruppe med felles interesser og felles politiske preferanser. Slik er det selvfølgelig ikke. Det er enorm forskjell på en polsk håndverker som har jobbet og betalt skatt i Norge i femten år, en ukrainsk flyktning som raskt går inn i arbeidslivet, og en familieforent innvandrer fra et klansamfunn i Midtøsten eller Somalia med svak tilknytning til arbeid og sterke kulturelle og religiøse normer fra hjemlandet. Likevel blandes alle disse gruppene sammen i én stor politisk kategori: «innvandrere» eller «flykninger».
Dermed blir også debatten misvisende og lite presis. For når nordmenn uttrykker skepsis til «innvandring», handler det svært sjelden om arbeidsinnvandreren som står opp klokken seks om morgenen, jobber lange dager og forsørger seg selv. Skepsisen retter seg langt oftere mot miljøer hvor arbeidsdeltakelsen er lav, trygdeavhengigheten høy og viljen til assimilering svak.
Mange reagerer ikke først og fremst på at mennesker kommer til Norge, men på at enkelte miljøer ser ut til å kunne leve i Norge i tiår uten egentlig å bli en del av det norske samfunnet – med unntak av trygdesystemet. Og det er nettopp her forklaringen på Frps vekst blant innvandrere begynner å bli interessant.
Mange innvandrere som har lykkes i Norge, ser de samme problemene som etnisk norske ser. De har bygget bedrifter, kjøpt bolig, oppdratt barn og investert store deler av livet sitt i Norge. De har brukt år på å lære språk, forstå samfunnet og bygge tillit.
Når de ser andre grupper komme til Norge uten tilsvarende vilje til å tilpasse seg, reagerer de ofte sterkere enn nordmenn flest. De vet hvor krevende det faktisk er å lykkes i Norge, og de opplever at dårlig integrering i enkelte miljøer ødelegger tilliten til alle andre innvandrere.
Det skaper frustrasjon. Ikke minst fordi mange av dem føler at de selv har gjort alt riktig. De har jobbet hardt, betalt skatt og forsøkt å bli en del av det norske fellesskapet. Samtidig ser de andre miljøer hvor mennesker først og fremst forventer rettigheter, offentlige ytelser og særhensyn, men uten særlig vilje til å adoptere norske normer, verdier eller levesett. Det er derfor mange velintegrerte innvandrere blir langt mer kritiske til dårlig integrering enn politikere på venstresiden er.
Denne utviklingen handler også om forskjellen mellom integrering og assimilering, en forskjell Norge i stor grad har sluttet å diskutere. I flere tiår har norske politikere sagt at «integrering er nok». Problemet er bare at kravene til å bli ansett som integrert i praksis er svært lave. Man kan få statsborgerskap, stemmerett og full tilgang til velferdsstaten uten å snakke godt norsk, uten å forsørge seg selv og uten å adoptere norske verdier i særlig grad. Resultatet er at mange mennesker fysisk bor i Norge, men kulturelt, sosialt og verdimessig fortsatt lever i hjemlandet.
Assimilering betyr noe annet enn dette.
Det betyr ikke at mennesker må glemme sin historie eller fornekte hvor de kommer fra. Det betyr at man gradvis gjør Norge til sitt eget samfunn og adopterer de normene og verdiene som holder samfunnet sammen. Hvis dette ikke skjer over tid, begynner også «vi-et» i samfunnet å forvitre. Det er nettopp denne utviklingen mange nordmenn kjenner på, men som politikere ofte er redde for å formulere tydelig.
Det interessante er at miljøer hvor assimilering faktisk er et mål, også er miljøene hvor arbeidsdeltakelsen, den økonomiske selvstendigheten og oppslutningen om Frp er høyest. Jo mer mennesker identifiserer seg med Norge og ønsker å bli en del av det norske fellesskapet, desto mer begynner de også å stemme som nordmenn flest. Da blir man opptatt av skattetrykk, kriminalitet, offentlig sløsing, nærmiljø og trygghet. Man ønsker å beskytte det samfunnet man selv har blitt en del av.
Derfor er det heller ikke overraskende at Frp vokser blant deler av innvandrerbefolkningen. Det handler ikke nødvendigvis om at innvandrere er blitt «mot innvandring». Det handler om at stadig flere innvandrere ønsker et samfunn med høyere krav, sterkere fellesskap og større forventninger til dem som kommer hit. Mange av dem har selv erfart hvor viktig arbeid, språk og assimilering er for å lykkes i Norge. Nettopp derfor reagerer de også sterkere på miljøer hvor denne viljen er svak.
Det er kanskje den mest oversette forklaringen på hele Frps vekst blant innvandrere: Jo mer innvandrere ønsker å bli norske, desto mer begynner de også å stemme som nordmenn flest.