Dette er en kommentar.

Saken rundt nyvalgte KrFU-leder Ingrid Olina Hovland bærer preg av digital lynsjing – servert med brede overskrifter, aktivistisk journalistikk og et opprør fra 19 000 signaturer som krever hennes avgang.

I verste fall fremstår saken som en bestilt drittpakke fra media, og i beste fall som uttalelser fra en fersk ungdomspolitiker destruktivt vrengt av aktivistiske journalister – utelukkende fordi hun privat innehar majoritetsavvikende, men fullt legitime standpunkter å ha som kristenkonservativ.

Vi må spørre oss hvilke verdier vi egentlig lærer neste generasjons politiske ledere – og hvilket samfunn vi skaper dersom vi lar frykten for uenighet erstatte respekten for meningsmangfold.

Misbrukt mediemakt

I et podkast-intervju med Jenny Huse reflekterte Ingrid Olina Hovland over hva hun selv håper hun selv ville valgt i en voldtektssituasjon hvor hun hadde blitt gravid. Hun sa at hun ville ønsket å bære frem barnet. Å ta abort, er slik hun ser det, å dømme bort et uskyldig barns liv ut fra omstendigheter det ikke selv har valgt.

«Det er totalt unorsk verdipolitisk som bryter med norsk likestillingspolitikk og sunn fornuft», uttaler tidligere minister Abid Raja til VG, for så å kreve at KrF-leder Dag-Inge Ulstein må «komme på banen».

Hovlands fremstilles ytringer om å sette livet først som «ikke bare farlige for kvinnehelsen, men også for menneskeheten», ifølge sexolog og influenser Iselin Guttormsen – et utsagn som vitner om lite vilje til å forstå konteksten, men stor vilje til å dømme.

«Jeg har aldri sagt at jeg vil forby abort for kvinner som har blitt voldtatt. Jeg har kun reflektert høyt i podcast om hva jeg håper jeg hadde valgt hvis jeg hadde havnet i en slik situasjon selv», oppklarer Hovland på Facebook.

En ung politisk leder, valgt på demokratiske premisser, uttaler sine skjerpede synspunkter om liv og ansvar. Mediene svarer på aktivistisk vis ved å aktivt løfte frem stemmer som ser ut til å presse ut mennesker som har «feil» eller «uvanlige» meninger.

Med misvisende overskrifter som virkemiddel og PR-kåte influensere som mikrofonstativ, bygges et retorisk angrep mer egnet for tabloide sjokkoverskrifter enn for reflektert samfunnsdebatt. En underskriftskampanje lanseres, med offentlig press for at hun må gå av – fordi hun tør mene noe som ikke samsvarer med majoritetens synspunkt.

Les også: Over 12.000 har signert opprop etter KrFU-lederens abort-utsagn

Presset til å miste sin politiske fremtid

19 000 mennesker har signert et opprop om at den demokratisk valgte ungdomslederen må avsettes – hvorav trolig svært få selv er KrF-velgere, for ikke å snakke om å dele KrFU sitt verdisyn. Tendensene her er skumle.

Å nekte et menneske en stemme fordi synspunktet anses som for «lite moderne» – er ikke velkomst til mangfoldig offentlig diskusjon. Det er avvisning av den. Det ikke et tegn på et åpent samfunn. Det er tvert imot et signal om at ytringsrommet snevres inn.

Hvis vi i Norge ikke kan tolerere at en ung leder i et kristenkonservativt parti mener at livet bør aktes, hva har vi da igjen av ytrings- og meningsmangfold?

Siviliserte samfunnsdiskusjoner er helt nødvendig i et sunt demokrati. Det vi nå ser – med mediemakt misbrukt i svertekampanjer – er en farlig amerikanisering som svekker demokratiet ved å øke terskelen for sosial ytringsfrihet og rasjonell diskurs, med negative konsekvenser for politisk samarbeid og kulturelt samhold.

Hvis poenget med ytringsfrihet er at du får lov til å mene det andre misliker, og at terskelen for å tørre å åpne opp for og utøve kritisk tenkning, så bør dette være øyeblikket til å roe pusten – ikke å fyre opp bålet for heksebrenning.

Les også: – Kulturrelativismen ødelegger Norge

Demokratiets test

Det er nemlig et grunnleggende demokratisk prinsipp at også – og kanskje særlig – de unges stemmer, med sine verdier og ståsteder, får plass. Det er fremtiden vår som formes.

Skal vi lære neste generasjon om mediemakt som verktøy for karakterdrap og og våpen til å forme og velge politiske ledere, eller bør vi lære dem om rolig rasjonalitet og evnen til å også snakke med dem man er uenig med?

Det burde være mulig å være uenig – noe jeg nok sikkert selv også er – men det som nå skjer er skummelt:

Hvis terskelen for å delta reelt i politikken blir at man skal mene som alle andre, mister vi ikke bare muligheten for utfoldelse og utvikling. Vi mister hele meningen med et demokrati og ytringsfrihet.

La nå jenta få slippe seg løs og mene at livet, slik hun forstår det, er verdifullt uansett omstendighetene rundt hvordan det ble til. Er du uenig, så ta en samtale om det – ikke ta hennes politiske fremtid. Sann medmenneskelighet krever plass til refleksjon.