I løpet av få tiår har lærerrollen i norsk skole gjennomgått en grunnleggende forandring. Der læreren tidligere var kunnskapsbærer og autoritet i klasserommet, beskrives rollen i dag oftere som veileder, tilrettelegger og prosessleder.

Ifølge professor i pedagogisk psykologi Johannes Lunde Hatfield er dette ikke bare en pedagogisk utvikling, men også et ideologisk skifte – med konsekvenser for elevenes læring.

– Autoritet er i økende grad blitt oppfattet som noe problematisk, sier Hatfield i en podkastsamtale hos iNyheters Ole Asbjørn Ness.

Mester–lærling under mistanke

Den tradisjonelle mester–lærling-modellen har lange historiske røtter. Læring skjer gjennom instruksjon, imitasjon og gradvis mestring, under ledelse av en erfaren fagperson. I moderne pedagogisk tenkning har denne modellen i økende grad blitt kritisert for å være hierarkisk og autoritær.

– Hierarki mellom lærer og elev er blitt tolket som et maktforhold som kan virke undertrykkende, sier Hatfield.

Denne forståelsen har ifølge ham blant annet røtter i kritisk teori og postmodernistisk tenkning, der makt og autoritet ses med stor skepsis. I skolen har dette bidratt til en forestilling om at læreren bør tre til side, og at elevene i større grad skal styre sin egen læringsprosess.

Elevansvar som ideal

Som følge av dette har begreper som elevmedvirkning, selvregulering og metakognisjon fått en sentral plass i læreplaner og pedagogiske strategier. Elevene forventes å ta ansvar for egen læring, sette egne mål og evaluere sin egen progresjon.

– Dette kan fungere godt for noen elever, særlig de som allerede er sterke og motiverte, sier Hatfield.

Problemet oppstår når dette gjøres til et universelt ideal, også for barn og unge som ikke har forutsetninger for å bære et slikt ansvar.

– Det forutsetter en modenhet og kognitiv utvikling som mange elever ikke har.

Mindre instruksjon, mer usikkerhet

I Hatfields studie beskriver lærerne at mer åpne og elevstyrte undervisningsformer ofte skaper utrygghet i klasserommet. Når rammene er uklare, og oppgavene lite strukturerte, blir det vanskeligere for mange elever å vite hva som forventes av dem.

– Tradisjonell, instruktiv undervisning gir forutsigbarhet. Det gir elevene noe å holde fast i, sier Hatfield.

Lærerne rapporterer at oppgaver som tidligere kunne gjennomføres uten store problemer, nå ofte møter motstand, særlig når de krever konsentrasjon og utholdenhet.

– Når ansvaret for læring flyttes for langt over på elevene, risikerer man at de rett og slett gir opp.

Autoritet som forutsetning for læring

Hatfield understreker at autoritet i denne sammenhengen ikke handler om maktmisbruk eller undertrykking, men om faglig lederskap.

– Elever har behov for å lære av noen som kan mer enn dem selv. Det er en forutsetning for effektiv læring.

Ifølge ham har mistenkeliggjøringen av lærerautoritet bidratt til en rolleuklarhet i klasserommet, der læreren både forventes å være leder og samtidig ikke utøve ledelse.

– Det skaper et paradoks som er krevende å stå i for lærerne.

Sammenhengen med digitalisering

Skiftet i lærerrollen har ifølge Hatfield gått hånd i hånd med digitaliseringen av skolen. Teknologiske løsninger passer godt inn i en pedagogikk der elevene skal utforske, velge og styre selv.

– Når undervisningen organiseres rundt åpne oppgaver og digitale verktøy, blir lærerens rolle ytterligere tilbaketrukket.

Dette forsterker ifølge lærerne behovet for tydelig struktur – samtidig som strukturen svekkes.

Ulikhet i praksis

Et annet aspekt lærerne peker på, er at en svekket lærerautoritet kan bidra til større forskjeller mellom elever. De mest ressurssterke elevene klarer ofte å navigere i åpne læringssituasjoner, mens andre faller av.

– Når læreren trer tilbake, er det ikke alle elever som trer frem, sier Hatfield.

Dermed kan pedagogiske idealer som er ment å fremme selvstendighet og likhet, i praksis føre til det motsatte.

Et spørsmål om balanse

Hatfield argumenterer ikke for en fullstendig tilbakevending til en autoritær skolemodell. Han understreker at variasjon i undervisningsformer er viktig, og at elevmedvirkning kan være verdifullt når det brukes med omtanke.

– Problemet oppstår når én pedagogisk idé rendyrkes og gjøres til norm, sier han.

For ham handler debatten i bunn og grunn om faglig autonomi.

– Læreren må få eierskap til klasserommet og frihet til å bruke det som fungerer, basert på profesjonelt skjønn.

En rolle som må gjenreises

I lys av funnene fra studien mener Hatfield det er grunn til å revurdere hvordan lærerrollen forstås i skolepolitikken.

– Hvis vi ønsker at elever skal lære mer, konsentrere seg bedre og utvikle utholdenhet, må vi også gi lærerne den autoriteten som trengs for å lede læringsprosessen.

Spørsmålet er ikke om læreren skal ha makt, men hvilken rolle læreren skal ha.

– Og om vi har gjort det unødvendig vanskelig å være lærer, avslutter Hatfield.